Gode kniver er godt for sjelen

Jeg gir ofte kokkekniver i gave til folk. Det er det to grunner til. Den ene er at jeg har en tendens til å invitere meg selv hjem til folk for å lage mat (det blir mindre å rydde dagen etterpå). Da er det ikke alltid jeg husker å ta med mine egne kniver, eller at vertene kimser av at jeg drar med meg en stor knivmappe hjem til dem. Den andre er at det er overraskende mange som tror at de der rustfrie ikeaknivene til 100 kroner eller hva det nå er, kan brukes til matlaging. Det kan de ikke. Eller de kan det kanskje de første par gangene du bruker dem, og etter det blir de sløve og dermed farlige. Knivene glipper mye lettere. De sklir langs tomatskallet heller enn å skjære gjennom dem. Plutselig glipper de av kjøttstykket eller squashen også, og rett inn i pekefingeren din.

Jeg gav en kjøkkenkniv til pappa i julegave en gang. Jeg er overbevist over at han fant mye større glede i matlagingen etter det, for det er ikke bare det at det er sikrere å bruke en skarp kniv enn en sløv en. Det er også mye raskere. Det er gleden over vissheten om at i det jeg drar denne kniven over tomatskinnet, kommer tomaten til å dele seg som varm kniv i smør, som man sier. For min far sin del er nok det sikreste tegnet på at han likte kniven at han ødela den ikke så lenge etter på noe frossent kjøtt, og ringte for å spørre hvilken kniv han burde kjøpe nå. Kort tid etter kjøpte han seg gassgrill, og jeg er blir ikke overrasket om det står en sous vide-sirkulator på kjøkkenbenken neste gang jeg kommer hjem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *