Påskekrim: Problemer på Balkan

“Austin! Kom inn her litt, så skal eg vise deg noko.” Det er Wade Wolfe, doktorgradsstudent ved biologisk fakultet på UC Davis, som ropar. Den pensjonerte plantepatologen Austin Goheen er på vitjing hjå gamle kollegaer ved Davis. Han set brettet med tallerken og den tomme kaffikoppen i frå seg i rangeringstralla, og går mot laben. Denne Wolfe var ein ivrig kar, han hadde ringt to gonger for å høyre om Austin ville kome ein tur på laben for å sjå på nokre nye funn. Austin kikka på klokka. Hmm.. 25 minutt att av parkeringa. Han rekk ein liten kikk. Inne på laben er det stille, men mykje aktivitet. Wade vinkar Austin bort til arbeidsbordet sitt. Han peikar på eit mikroskop. “Du var jo inne på det, Austin, men dette trur eg må vere tilnærma eit bevis.” Austin set augene mot mikroskopet. Etter nokre sekund breier det seg eit smil om munnen, og han vender seg til Wade. “Det begynte med ein tur til Italia i 1967, du hugsar eg fortalde det ein gong?” sa Austin Goheen. “Joda, til Bari. Og der smakte du ein varmande vin som gav deg heimlengsel!” Austin Goheen smiler og klør seg i skjeggstubbane. “Det var noko med den vinen som var så fordømt kjent! Eg måtte sjå på vinstokkane. Neste dag køyrde eg den vesle Fiat-en nokre kilometer sørover til Sannicandro, der eg var blitt fortald at vinen kom frå. Eg trefte ein vinbonde og prøvde å forklare ærendet mitt, men han var ikkje så stø i engelsk. Men eg fekk då med meg ein liten kvist med blad frå eine rada med vinstokkar. Då eg var tilbake i California, samanlikna eg bladformen. Det var veldig likt, men eg var ikkje sikker. Eg fekk send fleire levande planter frå Sannicandro, som eg sette i jorda i prøvefeltet vårt i Santa Barbara. Då plantane vaks til var eg nesten 100% sikker.” “Har de laga vin av druene?” spurde Wolfe ivrig. “Vi skal prøve til hausten, om dei mognar greitt. Men du, spelar du fotball? Den unge doktorgradsstudenten ser spørjande på den pensjonerte mannen. Fotball? Kva har det med saka å gjere. “Du veit, i europeisk fotball, sparkar dei ballen heile tida. Og du har sett forma på landet Italia? Det ser ut som ein sko. Og Bari er på hælen av skoen. Dersom du hælsparkar ein ball frå Bari, kvar kjem du då? Wade ser berre spørjande på hr. Goheen. “Eg er ikkje ferdig med dette, hr. Wolfe. Det kan vere eg må ein tur til Europa att.” Austin Goheen snur seg, løftar handa til eit vink, og forlet laben. Wade Wolfe blir ståande att. Han tenkjer litt, før han går mot kantina.

“Plavac mali!” utbryt Austin Goheen, der han sit med ettermiddagskaffien i stova si. Kona Eireen, skjønar ikkje noko, og held fram med å rydde i avisene. Det er gått sju år sidan Wade Wolfe gav han god nok grunn til å reise til Zagreb. “Mike er kanskje ein helt her i California, men han tek feil.” Eireen sukkar, og legg avisbunken fint saman på kjøkenbenken. “Du må forstå at folk høyrer på Mike. Etter suksessen med Chateau Montelena i Paris i 76, er han grunnen til oppsving og ny giv for vinprodusentane her. Og han er jo kroat, også.” Austin reiser seg frå stolen. Kaffikoppen dett i golvet. “Men han er vinmakar, ikkje planteforskar!” seier den pensjonerte plantepatologen irritert. “Stiklingane som Ana Saric sende var plavac mali, men dei stemmer ikkje med zinfandel.” Austin går for å hente ei fille til å tørke opp kaffisølet. “Eg veit det, du har sagt det mange gonger,” seier Eireen lettare oppgitt. “Men etter at du oppdaga at primitivo var same drue som zinfandel, og BAFT ikkje har klart å stoppe all Puglia-vinen som oversvømmer butikkhyllene, er det ikkje så rart at folk ikkje ser på deg som ein folkehelt.” Austin går inn att på kjøkenet. Han vrir opp filla, og heller i ein ny kopp kaffi.

Dagen etter ringjer telefonen. Austin er på kjøkenet for å varme nokre restar frå gårsdagens middag, som han skal ete til lunsj. Sola varmar gjennom dei store vindauga. Austin går mot hallen, der telefonapparatet heng på ein vegg. Han løftar av røret. “Ja?” seier Austin Goheen. Personen i andre enden svarer ikkje. Austin høyrer noko pusting, men personen er taus. “Mike? Mike, er det deg?” seier Austin, litt irritert. “Plavac mali. Nemojte se pokvariti,” seier brått personen som ringjer. “Kva?” Austin rekk ikkje spørje meir, for personen i andre enden har lagt på.

“Mislim da sam ovdje pronašao nešto. Koliko imamo sada?” “Kan de vere så grei å snakke engelsk?” Genetiker Carol Meredith løftar på solbrillene og ser bort på Edi Maletic og Ivan Pejic. Det er august 1998, og sola steikjer over vinmarkene i Dalmatinska Zagora, nord for Split i Kroatia. “Orsak, eg fann noko interessant her borte. Og så lurte eg på kor mange vi har samla? Eg må tilså eg er litt lei. Dei ser jo veldig like ut alle saman,” seier Edi Maletic. Inspirert av den kroatisk-amerikanske vinmakaren Mike Grgich, har Carol Meredith frå UC Davis reist til Kroatia for å finne opphavet til zinfandel. Det er spor som peikar i den retninga. Ny DNA-profileringsteknologi har gjort det enklare å stadfeste identitene til ulike druesortar.

Det er september 2000. Nye og gamel studentar kjem stadig inn lagar nye mønster nede på plassen. Carol Meredith sit på kontoret sitt og ser med glede på liv og røre som igjen fyller universitetet. Ho tek ein slurk av teen og opnar epostprogrammet. Hmm.. fire nye epostar frå Edi Maletic. Ho opnar den fyrste. Edi Maletic og Ivan Pejic har send henne nye prøver av vinplanter som kan vere identiske med druesorten zinfandel. Dei vil truleg dukke opp om ei vekes tid. Etter at plantene har vore i karantene, kan ho hente dei ut. Så er det testing. Edi og Ivan har byrja nord på kysten av Kroatia. No arbeider dei seg sørover. Edi lurer på om dei skal halde fram med å sende prøver. Hmm.. vil dei ikkje meir? Carol er også frustrert over at det ikkje vert noko resultat.

“Mmmm! Dette smakte!” Carol grip vinglaset og tek ein slurk. Ho har teke fri frå jobb og har møtt ektemannen til lunsj i sentrum av Sacramento. Han skal akkurat til å seie noko då telefonen hennar ringjer. Ho tek opp ein grøn Ericsson T68 frå veska. “Kva seier du?” utbryt ho, medan ho løfter den andre armen i veret. “Takk, tusen takk! Eg kjem innom med ein gong, dette må eg sjå.” Carol Meredith kyssar mannen sin på panna, tek på seg jakka og reiser seg frå bordet. “Eg må bort på universitetet. Det er kanskje ein match! Vi snakkast i ettermiddag.” “Men du har jo drukke to glas vin!” halvvegs ropar mannen etter henne. Men ho er alt på veg ut av restauranten og i retning bilen som står parkert utanfor.

Seghesio Sonoma Zinfandel 2013

Djup farge mot lillaraud. Lukta er søtleg med preg av mørke søte bær og litt eikefat. Vinen er fruktig og med preg av mørke bær på smak. Likevel fast og fin med eit godt balanserande grep i munnen. God konsentrasjon og lang ettersmak.

Giordano Primotivo di Manduria 2016

Rubinfarga, men transparent. Søt og frisk lukt av mogne kirsebær og kirsebærlikør. Eit lite tørt preg son kan minne om stilkar. Litt møkakjellar. I munnen framstår vinen som rund, fruktig og med mjuke tanniner. Moderat syre. Allikevel ein viss balanse i vinen. Bør ikkje for langt opp i temperatur. Smak av søte kirsebær og bjørnebær. Med litt luft og auka temperatur kjem portvinspreget fort. Det går mot overmogen frukt og litt eik. Litt tung på labben, men det er vel druesorten sin sanne natur. Hoftene mine lyg ikkje, som Shakira song ein gong.

Etter nesten 50 år med undersøkingar, feiltolkingar og uvisse, vart det altså i desember 2001 slått fast ved hjelp av DNA-profil at zinfandel og primitivo er same drue som tribidrag frå Kroatia. I ei vinmark som tilhøyrde Ivica Radunic i Kastel Novi, nord for Split ved Adriaterhavskysten, fann Edi Maletic og Ivan Pejic nokre vinplanter som lokalt vart kalla Crljenak Kastelanski. I 2002 vart det funne nokre fleire planter av same type i landsbyen Svinisce, sør for Split. Her gjekk typen under namnet pribidrag. Druesorten tribidrag er nemt i skriftlege kjelder i Kroatia heilt tilbake i 1518. Eit 90 år gamalt herbariumeksemplar av tribidrag vart testa ved hjelp av DNA-analyse, og denne var identisk med zinfandel/primitivo/pribidrag. 

Eg kunne godt tenkje meg å ha med ein kroatisk vin i denne artikkelen, som krona på verket. Men det er for tida ingen kroatisk vin i sortementet til Vinmonopolet. Kroatia har 29 000 hektar vinmarker og produserer om lag 1 293 000 hektoliter vin i året. Dette er meir enn til dømes Moldova, Sveits, Bulgaria, Georgia, Uruguay, Tsjekkia, Canada og Slovenia, som alle er representert i polets lister. At landet har 39 originale druesortar er heller ikkje nok. Om det er Vinmonopolet sitt system for nyheiter og listeføring, eller importørane sitt manglande engasjement som er grunnen, det er eit ope spørsmål.

Namn på personar og druer er ekte, bortsett frå kona til Austin Goheen, Eireen. Ho er oppdikta, og eventuell likskap med eksisterande person er tilfeldig. Det meste som har hendt personane og druene i teksten er ekte. Noko er frå eigen fantasi. At til dømes produsenten Giordano skriv av Manduria i Puglia er primitivo sin “place of origin” er faktisk ikkje mi forteneste. Dessutan har sør-italienarar (til liks med mange andre) si eiga forståing av sanninga. 

Leave a Reply