Luke 7: Årets løvetannvin

For omtrent tyve år siden lærte jeg et fint begrep av en venninne; løvetannbarn. Barn som tross vanskelige kår og brattere oppoverbakker i livet enn de fleste av oss klarer seg godt og gjør det bra. De som trosser samfunnets tendens til å reprodusere ulikhet.

Gracis Rosato
Bottiglia di rosato.

Sicilia er en stor øy og på mange måter er det moderne Sicilia et løvetannsammfunn. Etter romerne bestemte seg for å utnytte øyens fruktbarhet til å være Romas kornkammer gikk det kun én vei for de lokale. De ble utnyttet av store landeiere i Roma som styrte sine gårder gjennom lokale håndlangere, og da Bysants falt ble tradisjonen videreført av den katolske kirkens adel som også styrte sine gårder på avstand. Over tid ble dette fundamentet på feudalismen på Sicilia.

Under muslimsk kontroll fikk Sicilia en gullalder der styresettets insentiver førte til investeringer i kvalitet med påfølgende økonomisk vekst. Det eneste negative med perioden, sett fra mitt ståsted, var et fallende marked for vin. Deretter fulgte en 500-år lang nedgangstid der øyen ble en geopolitisk kasteball i Europa (Frankrike, Spania, Piemonte, Østerrike og Bourbon var alle innom) og adelen så sitt snitt til å utnytte situasjonen. Det manglet en sentral makt som kunne behandle alle borgere rettferdig etter de samme lovene og som resultat brukte lokale adelige makt for å utnytte og skattlegge sine leilendinger mens de samtidig droppet å betale skatt selv. Svært lite av øyens naturlige rikdom har kommet øyens innbyggere til gode opp gjennom historien. I 1860 begynte Sicilias så langt siste historiske periode som en del av Italia.

Sicilia i dag er ikke et lysende eksempel på økonomisk vekst, men det står bedre til for folk flest enn før øyen ble en del av Italia på tross av høy arbeidsledighet og skjevt fordelte ressurser. Turisme er dagens største vekstsektor, men som de vininteresserte har merket seg har det blitt investert godt i kvalitetsheving og utnyttelse av øyens vinproduksjon.

I romertiden var flere viner fra Sicilia berømt og ble eksportert til mange territorier i riket, men etter romerrikets fall hadde man liten grunn til å fokusere på kvalitet og mye forfalt frem til en liten periode på 1600-tallet der man eksperimenterte med langtidsleie av land, noe som fasiliterer vinproduksjon siden næringen trenger langsiktighet. Det var kun noen områder på øyen som fikk disse eksperimentene, og de varte ikke mer enn 150 år eller deromkring, men de områdene som fikk beholde det lengst fikk lagt grunnlaget for to av dagens viktigste vinområder på Sicilia – Etna og Vittoria.

Sicilia er på vei til å bli en løvetannhistorie og ut av dette har det kommet en vin som uventet ble en favoritt. I høst serverte kjøkkenet på et tidspunkt en fiskerett der fisken ble servert i skiver og rå på tallerkenen, men med et grillet ytre. Over helte de en varm saus på bønnejus og blåskjellkraft, de toppet med bønner og krydret med tørkede blåskjell. Retten imponerte meg stort, men var en stund vanskelig å sette vin til. Kombinasjonen av sjøsmak, grønt preg og grillaroma satte store krav til vinens kompleksitet samtidig som man ikke ønsket å overdøve elementene. Løsningen ble en rosato, eller en rosé om du vil.

Etna Rosato 2017, Graci

Med en slags krysning av lakserosa og blass oransje får man et hint om at dette ikke er noen typisk fruktig rosé av typen vi lesker oss med om sommeren. Den er litt mutt på nesen til å begynne med, men kommer med litt tid i en dekanter med krutt, friske grønne urter, noe vagt blomstrete og ferske oliven. Det er en vin som endrer karakter i glasset, men som alltid beholder en kombinasjon av urter og fyrstikk som bærende elementer.

I munnen er det høy intensitet og anslaget er en kjærkommen vekkelse i en lang smaksmeny. Det er lite frukt her, men noe sitrus kan man ane under mye de samme aromaene som på nesen. Det virkelig flotte med vinen er en intenst saltpreget utgang som binder sammen blåskjellene med fisken.

Jeg smakte meg noen dager gjennom en 12-pakning, men ble aldri lei. Nesten hver dag ble jeg på nytt imponert av vinen. Litt henger nok sammen med min generelle mening om rosévin som en fruktig og ofte litt kjedelig leskedrikk for varme sommerdager av den sorten vi ser svært lite av mellom de syv fjell. Roséer er sjeldent gode matviner mot Bares retter eller for den saks skyld maten jeg lager hjemme – så den har oddsene mot seg, men Gracis rosato er en slags hvitvin med rød struktur og det er den eneste vinen jeg aldri gikk lei av blant vinene på drikkepakken dette året. Normalt mister jeg enhver lyst til å kjøpe viner privat som vi har brukt på drikkepakkene.

Gjestene på sin side var noe mer variert. Det var flere enn vanlig som syntes vinen ikke var «deres greie», men det var også den kombinasjonen som oftest fikk frem superlativene. Det er aldri slik at jeg er like fornøyd med alle kombinasjonene vi setter på en smaksmeny (ni vinserveringer), og noen retter klarer jeg aldri helt å spikre før de skiftes ut. Jeg skylder på de mange kompliserende elementene fra kjøkkenet (heller det enn egen inkompetanse!). Det er heller ikke slik at gjestene alltid er helt enige med oss, hvilket er naturlig, men når tilbakemeldingen går fra «god med maten, men rar vin» til «en utrolig kul kombinasjon» må jeg si meg fornøyd. Uansett; dette er eneste vinen fra årets drikkemenyer jeg fortsatt kjøper privat og kun én av to roséer jeg har drukket i løpet av året som jeg gjerne åpner en flaske av midt i desember.

Dette er en løvetannvin.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *