– Jeg skal ha et glass vin.

– Har du noen mening om hva slags vin du vil ha?

– Hvitvintørr.

Dette er en bestilling jeg ofte får. I denne omgang hopper vi over den uhøflige, men akk så vanlige måten å bestille på vi har lagt oss til i Norge. Det er det andre uttrykket i denne samtalen som jeg biter meg merke i.

Interessert i hva vi driver med? Følg oss på Facebook!

Patologisk redsel

Vi nordmenn har en patologisk redsel for viner som ikke er tørre. Eller det vil si: vi er redde for ideen om viner som ikke er tørre. De bestselgende rødvinsbag-in-box’ene er stort sett halvtørre alle som en, med sukkerinvåer fra 12-20 gram per liter. For hvite viner står kanskje liv og lære – eller tanke og markedsposisjon nærmere. Nordmenn er storkonsumenter av de tørre vinene fra Chablis, Sancerre og etter hvert fra Tyskland.

Jeg tror at redselen for halvtørr vin kommer fra et felles oppvekstfenomen vi nordmenn har delt siden begynnelsen av sekstitallet.

En dannelsesreise

Det er denne litt misforståtte dannelsesfunksjonen fra midten av tenårene: dårlig ruskontroll mens du gjemmer deg fra foreldrene dine, enten i skogen eller i et busskur, med en flaske i hånden som – alt etter hvilket tiår man snakker om – heter “Reiler vom Heissen Stein”, “Blue nun”, “Schwartze Katz”, “Black Tower” eller “Ars Vitis Moselland” (bildet som du ser gjennom rammen – vinen). Felles for disse vinene er blandingen av “jevn kvalitet”, medium syre, dominerende sødme og hyppig bruk av hybriddruer. Altså ikke verdens beste utgangspunkt for å lage god vin, og er heller ikke noe man bør drikke etter fylte 18 år. Denne typen tyske halvtørre viner kalles ofte liebfraumilch.

Les denne flotte artikkelen om tørre rieslinger som Håvard har skrevet!

Samme pris som Ch. Margaux

Historien til liebfraumilch er fascinerende. På slutten av 1800-tallet var vinen liebfraumilch verdsatt til omtrent samme pris som Chateau Margaux. Ch. Margaux 2015, som er husets inneværende årgang i markedet, har i følge wine searcher en snittpris på 13 494 kroner. Sistnevnte vin er en av førstevekstene i Bordeaux. Den har hatt ikonstatus – og dermed jevn prisutvikling de siste par hundre årene. Sammenlikningen forteller litt om hvor høyt vinen liebframilch var ansett. For liebfraumilch var nettopp en vin og ikke en vinstil på denne tiden. Den ble fremstilt i landsbyen Worms, helt sør i Rheinhessen, fra vinmarkene til Wormser Liebenfrauenkirche.

Vinens popularitet og anseelse gjorde det imidlertid fristende for andre vinprodusenter å også kalle vinene sine det samme som denne ikoniske vinen. Snart spredte navnet liebenfraumilch seg til nærliggende landsbyer, og snart til hele Rheinhessen, til Pfalz, Rheingau og Nahe. Med anglifiseringen av navnet: “Blue Nun”, ble USA tatt med storm og den virkelige masseproduksjonen et faktum. Navnet var ødelagt som kvalitetsbærer. I dag begynner imidlertid de originale vinmarkene å finne tilbake til formen, for eksempel hos produsenten Chateau Schembs, som lager fabelaktige viner.

Får lide for andres ugjerninger

For mange ødelagte denne tyske satsingen på kvantitet over kvalitet ideen om ikke-tørre viner som kvalitetsvin. Til det var opplevelsen av sødladne Müller-Thurgau og Rivanerdominerte flasker med artige flaskeformer for friskt i minnet. Samtidig har det vokst frem et stort marked for tørre viner Tyskland, kanskje spesielt med de rheinhessiske produsentene Keller og Wittmann i spissen, som igjen har fått oss til å se på Tyskland med interesse. Idealet om å produsere kvalitetsvin har igjen også fått fokus i landets største vinområder.

Kanskje er det vinområdet Mosel som har fått lide mest under liebfraumilchåket. Området ble aldri med på den karusellen, men har hatt en lang tradisjon for å produsere viner som strekker seg fra halvtørre til de helt søte, heller enn tørre. På grunn av den voldsomme eksporten av liebfraumilchvinene, hele 60% av Tysklands totale vineksport på det meste, ble det meste av tysk vin generelt og halvtørr vin spesielt, skjært over en kam.

For mange produsenter er halvtørr vin en viktig del av deres identitet. Selv om de ofte må ta lavere priser for de halvtørre enn for de tørre vinene sine, er det mange som produserer et rikt monn av viner med restsødme i sine porteføljer. Spesielt disse vinene er det verdt å holde utkikk etter. De har nemlig en uslåelig kombo av høy kvalitet, lav pris, høy lagringsevne og en paringsvennlighet som er større enn noen annen vinstil. Derfor tror jeg også disse vinene er en trend som kommer til å befeste seg i 2019.  

Noen forslag til halvtørr vin i glasset

Keller Limestone Riesling 2018

Tidligere nevnte Keller er utpekt til århundrets vinmaker i Tyskland.

Denne vinen kombinerer svært høy syre med flotte 29 gram sukker per liter, altså en vin i kabinettstil. Vinen smaker rikt av sitrus, spesielt sitron, endel hvite blomster og noe grønne epler. I disse juletider skal det legges til at den er et fabelaktig valg til pinnekjøtt.

A. J. Adam Hofberg Kabinett 2016

Andreas Adam lager vin rett utenfor den nokså kjente rieslinglandsbyen Piesport. Her lager han noen utrolig fine tørre viner, men i dag er det altså en av hans halvtørre viner som får oppmerksomheten.

Noe svovelaroma ved åpning, men de luftes vekk på få minutter. Sitronmelisse, sitronskall, grønne urter, sjøvannn. Lett sødmefullt anslag, tørdt midtparti, sødmefull avslutning. Lett tørrende, saltaktig avslutning. Høy konsentrasjon og stor dybde.

Selbach Oster Zeltinger Sonnenuhr Riesling Feinherb Ur Alte Reben 2015

Johannes Selbach er en av nestorene innen halvtørr riesling. Da jeg besøkte ham i sommer fikk jeg smake hele rekken av viner han lager. Denne var imponerende. Vinmarkene vinen er laget på, er plantet før 1. verdenskrig.

Sitrusdrevet, med både sitronskall, limesaft med tydelige toner av hvite blomster og appelsinblomst. Svært høy konsentrasjon og dybde. Svært lang.