Snikande sødme, skjult umami

«Aust er aust og vest er vest, og aldri skal dei to møtast», skreiv Rudyard Kipling i diktet frå 1889. Visst kan det vere at vi snakkar fordi kvarandre. Det er mange saker ved ulike asiatiske kulturar vi i vesten ikkje forstår. Og visa versa. Men ved bordets gleder har vi byrja å nærme oss kvarandre. Fasinasjonen for den andre går begge vegar. På tallerken … Les meir Snikande sødme, skjult umami

Fast innlegg

Noen tanker om naturvin og umami

Det føles ganske godt å endre mening. Det kjennes best når jeg kommer frem til de nødvendige åpenbaringene selv, men selv når jeg går den vonde veien gjennom å bli overbevist eller motbevist av andre føles det veldig godt å stå opp en morgen med ny innsikt. Her er noen nye oppdagelser jeg har gjort vi andres arbeid og tanker: Det har liten hensikt å … Les meir Noen tanker om naturvin og umami

Baga

Den store kloke boka om vindruer, Wine Grapes frå 2012 av Robinson, Harding og Vouillamoz, handlar om 1368 ulike druesortar. Det finst sikkert fleire, men desse 1368 meiner forfattarane vert brukt i kommersiell vinproduksjon. I starten av boka vert druesortane sortert etter kva land dei stammar frå. Italia er klart størst med 377, Frankrike nummer to med 204 og Spania kjem så med 84. På ein … Les meir Baga

Luke 18: 2018 til ettertanke

2017 var et humpete år med større grad av turbulens enn vanlig og familien så frem til roligere 2018 der pilene kunne peke oppover og vi kunne se fremover. Vi fikk et nytt humpete år, men med flere oppturer og færre nedturer, og til slutt føler jeg vi har landet på beina – og 2019 ser spennende ut! Julebordsesongen har vært et fast innslag i … Les meir Luke 18: 2018 til ettertanke

Luke 15, ikke glem aperitiffen!

Å gå ut å spise kan være en stor opplevelse, eller en enkel middag. Det kommer an på hvor ofte man går, hva anledningen er og ikke minst hvor man skal. Går jeg på Bien Snackbar en lørdags formiddag og spiser burger med Puddingen er det ikke samme anledning som om jeg skal møte en kompisgjeng for å gå på Lysverket for å spise smaksmenyen, … Les meir Luke 15, ikke glem aperitiffen!

Etna Eruption!

Verdas mest aktive vulkan, UNESCO verdsarvstatus, vinmarker opp til 1000 moh, nyoppdaga prephylloxera vinstokkar i gamaldags oppbinding, lyse, elegante raudvinar laga på ei mystisk drue. Grunnane for å interessere seg for Etna-vin er mange. Ja, ein ting til; Francois Pinault har enno ikkje kjøpt opp dei beste vinmarkene. Eg har, sidan eg fyrste gong smakte ein vin frå Rangen-vinmarka i Alsace, vore glad i vin … Les meir Etna Eruption!

Bleik bastard

Trousseau/merenzao/maturana tinta/maría ordoña/verdejo negro/bastardo, grøderike og uekte barn får mange namn. Drua kjem frå Jura i Frankrike, og analyser av arvestoffet viser at savagnin er mora. Men kven er faren? Han stakk av utan å leggje att namn og nummer.. Ja, det er nok ein bastard, dette. Uansett er sorten sett i skuggen av sine meir kjende søsken. Dei går under namna sauvignon blanc og … Les meir Bleik bastard

Gyoza og nebbiolo

Det er høstferie og det øser ute. Madammen er på jobbtur til Gjøvik, hvor jeg aldri har vært og egentlig ikke helt ser hvorfor jeg skal dra så jeg kommer meg vel aldri dit heller – og jeg vasker klær. Poden tisset i sengen og Facebook er en strøm av irriterende reklamer. En reklame som irriterer og forundrer litt ekstra er reklamene til MyHeritage. Hvorfor … Les meir Gyoza og nebbiolo

#nofilter, eller reknestykket som ikkje går opp

Sherrydistriktet heilt sør i Spania lagar nokon særeigne vinar. Det er to hovudtypar. Dei som vert utvikla og lagra under eit beskyttande lag med flor, og dei som mognast i ein oksidativ prosess. Dei flor-lagra vintypane er fino og manzanilla. Det er spanande og krevjande vinar, men eg får det ikkje til å gå opp. Reint matematisk altså. Jerez har ei lang historie med vinproduksjon. … Les meir #nofilter, eller reknestykket som ikkje går opp

Historiske bakgater

etna og bok derom

Mitt første sterke minne fra mitt første besøk i Firenze var fortauene. Like brede som en middels nordmanns rumpevidde er det akkurat plass til én person om gangen. Heldigvis er italienerne smale, men de er også usedvanlig offensive sjåfører – selv på veier der det så vidt er plass til en Fiat i gaten og litt forskrekket blond nordmann på fortauet suser de gjennom gatene. Likevel er Firenze, som Venezia, en by jeg aldri går lei av – i begge tilfellene ble jeg vist rundt av en lokal første gang jeg var der. Det hjelper på når man skal finne de gode spisestedene, den beste aperitivoen, de mindre kjente kunstperlene i små, bortgjemte kirker nesten ingen går inn i og når man helst ikke vil gå, stå og dø i kø.

Les meir «Historiske bakgater»