Sidan det er jul, og det har vore nokre fridagar for oss som held (h)jula i gang, og ikkje har rom for inneklemde romjulsdagar. Då finst det rom for å opne flasker som kan nytast på langs. Langsam vin frå ei svunnen tid. For eksempel frå ferieøya Madeira. Atlanterhavsvin Sterkvinen som har teke namn frå den vulkanske øya i Atlanterhavet, 796 km vest for Marokko, … Les meir Fugl føniks #1: madeira
Den 10. desember er det altså duka for tredje året med ei markering av den internasjonale Aszú-dagen. Vin frå Tokaj har vore verdskjend og verdsett i mange hundre år. I dag må det meir til enn entusiastiske sunnfjordske bloggarar og god kvalitet for å nå gjennom veggen av informasjon og tilbod om god vin. Om denne dagen vert redninga gjenstår å sjå. Utfordringa for Tokaj, … Les meir Den internasjonale Aszú-dagen 2019
Søndag er bryggedag hos de erfarne hjemmebryggerne Håvard Eggestøl og Anders Parmann. Det er sol i Bergen, bryggerne har alt holdt på noen timer når jeg ankommer og på terrassen koker det allerede. Interessen for hjemmebrygging har eksplodert de siste årene. Det er over 50.000 hjemmebryggere i Norge. I dag har jeg fått lov å være med på bryggedag hos biologistipendiaten Eggestøl og juristen Parmann … Les meir Bryggesøndag på Kronstad
En annen gang befant jeg meg i Kina. Nærmere bestemt var jeg i Beijing. Beijing er et slikt massiva av en by som jeg aldri før eller siden har opplevd. Bare mengden av mennesker er overveldende, strømmene av folk som bare drar deg med, suger deg inn eller fortrenger deg fra steder – nesten uten at du har noen selvbestemmelsesrett.
Det er alltid kjekt å komme på besøk til mormor og morfar. I dag har morfar bursdag og spisebordet er forlenget med et ekstra bord, det er behørig dekket med duker, sølvbestikk og lysestaker. Det står halvannen liter brusflasker langs bordbena og ølflasker på bordet med tilhørende flaskeåpnere. Praten går allerede livlig i rommet blant de femten gjestene som har dukket opp, i sofaen bortenfor.
Jeg gir ofte kokkekniver i gave til folk. Det er det to grunner til. Den ene er at jeg har en tendens til å invitere meg selv hjem til folk for å lage mat (det blir mindre å rydde dagen etterpå). Da er det ikke alltid jeg husker å ta med mine egne kniver, eller at vertene kimser av at jeg drar med meg en stor knivmappe hjem til dem. Den andre er at det er overraskende mange som tror at de der rustfrie ikeaknivene til 100 kroner eller hva det nå er, kan brukes til matlaging. Det kan de ikke. Eller de kan det kanskje de første par gangene du bruker dem, og etter det blir de sløve og dermed farlige. Knivene glipper mye lettere. De sklir langs tomatskallet heller enn å skjære gjennom dem. Plutselig glipper de av kjøttstykket eller squashen også, og rett inn i pekefingeren din.
Å reise til Marrakesh er som å reise inn i Aladdinfilmen. Her er det souker, altså overbygde markeder, som føles eldgamle med alt fra krydder til tepper og håndlagde jernvarer til salgs. Den store åpne plassen Jamal-El-Fna har gaterestauranter og boder som selger den mest magiske ferske appelsinjuicen du kan tenke deg. Det finnes apetemmere og slangetemmere som spiller fløyte til kobraene.
