På samme tid har det skjedd lite og mye i Bologna siden 2005 – da jeg var utvekslingsstudent der. Klokken står like stille og viser 10:25 på togstasjonen, kaffen og maten på flyplassen er milevis bedre enn samtlige serveringssteder på Gardermoen eller Flesland og effektiviteten alle andre steder enn på spisestedene gir meg leamus på øyet.

Vel fremme på Aeroporto Guglielmo Marconi får vi omsider bagasjen vår (vognen til poden står igjen i Kjøben enn så lenge) og går ut og tar flyussen til togstasjonen. Noe som strengt tatt er litt dust, men det er to år siden sist jeg var i Bologna og jeg glemmer fort. Det koster 6 euro per person til togstasjonen og vi skal videre til en leilighet like utenfor Porta San Vitale – noe som gjør at vi tar taxi siste biten. Totalt blir det 22 euro (poden reiser gratis). Når vi, fire dager senere, tar taxi fra taxiholdeplassen like ved leiligheten direkte til flyplassen koster det 22.40 euro. 40 cent ekstra for å slippe å sitte på en buss som synes å holdes i drift på ren vilje. 40 cent mindre for å slippe å bytte på togstasjonen og 40 cent mindre på bekostning av 15 minutter lengre reisetid. Riktignok hadde jeg da ikke fått vise min kjære togstasjonen. Jeg viste den bare i forbifarten, men den er fortsatt et monument etter bomben 10:25 2. august 1980. 85 døde og over 200 skadde satte en varig støkk i Bologna – en by man nå alltid føler seg trygg i. Bologna Centrale ligger like utenfor gamlebyen på nordsiden og er et symbol på det moderne Italia med moderne kommunikasjon. Et Italia med store politiske spenninger som like fullt har blitt knyttet sammen til én stat. En kuriositet er at Bologna ikke en gang hadde vei til Firenze gjennom hele middelalderen. Muldyrtransport var eneste formen for kommunikasjon helt frem til 1900-tallet da man bygget veier i den nye nasjonen. Nå kan du kjøre dit på to timer.

Å leie AirBnB i Bologna fungerer helt utmerket. Det er noe rimeligere enn hotell (det skal inkludere byskatt og moms), det gir deg plass og rom til å ta vare på et barn, men først og fremst plasserer det deg midt i det italienske livet. På godt og vondt. Uten barn er hotell på noen områder bedre, men med et lite barn er det bedre med en liten leilighet (som vi i liten grad oppholder oss i)

I Italia tar jeg meg alltid tid til å stikke innom noen vinbutikker. Jeg ser ingen grunn til å jakte på Burgund – det er så godt som alltid dyrere enn hjemme – men på litt odde kvalitetsprodusenter i Italia med litt alder. San Leonardo og Pietradolce er yndede valg. Jeg fant San Leonardo i Bologna, men svært lite rød Etna. Av de stedene jeg rakk innom kan jeg anbefale Antica Drogheria Calzolari. Ryddig og kunnskapsrikt uten at de hadde tatt noen voldsomme påslag. Faktisk var det påskesalg så mye hadde 20-30% rabatt og ble fort noe rimeligere enn hjemme. Meget bra utvalg av vin fra Friuli og Trentino-Alto Adige. Litt Montevertine med alder hadde de også. Likvel er mitt beste tips for vinshoppere å ta seg tid til å gå fra butikk til butikk og bare se hva de har. Før du vet ordet av det dukker det opp godbiter til gode priser. Burlotto Monvigliero til 40 euro? Giuseppe Rinaldi Langhe Nebbiolo til 25 euro? Montevertine til 35 euro? Hvis du tar deg tid til å lete kan du finne mye moro på steder som ikke frekventeres hyppig av pengesterke turister. Jeg anbefaler deg også å plukke opp en flaske eller to på betjeningens anbefaling når du først er i gang på et sted med spennende kjøp. Som vinland er Italia veldig variert og sjansen for å bli tildelt en kuriositet det er verdt å smake på er god.

Bologna er kjent som «de lærde» (vestens eldste universitet), de røde (politikken og husene) og de feite, og er plassert ved sydenden av Po-sletten. Italias matfat. Lenge slet Romerne med å brødfø sin økende befolkning, men da de endelig fikk tatt Etruskerne og klarte å holde Po-sletten var det over. Siden den gang har området vært berømt for sitt rike landbruk. Herfra kommer mange av de beste animalske proteinene italienerne har å by på i utallige former og retter, fra parmesan til lasagne bolognese. I moderne tid har italiensk mat blitt kjent for å ha høy andel grønnsaker – det er ikke noe Bologna har bidratt til. Her spiser man ost, kjøtt, smør og pasta. Byen har vært rik siden middelalderen (på 1600-tallet boddet det like mange i Bologna som i Paris) og har aldri manglet animalske proteiner på bordet. De tre viktigste tradisjonelle rettene man spiser er tortellini al brodo, tortellini al ragú og crescentine. Å herre! Jeg savner crescentine.

Tortellini fylles med litt forskjellig fyll forskjellige steder, men her gjelder svinenakke, mortadella og spekeskinke. Tre typer gris med fornuftige mengder fett. De toppes med ragú – en kjøttsaus på svin, okse og kalv, eller legges i en hønsekraft: al brodo. Karbohydrater og animalske proteiner i skjønn forening. Crescentine på sin side er friterte minirundstykker servert med litt ost og et enormt fat kjøttpålegg. Kokt skinke, parmaskinke, mortadella og salame di Bologna er vanlig tilbehør. Jeg har til gode å se noe grønt. Det fargerike innslaget i måltidet er normalt sett lambrusco, den musserende rødvinen fra regionen du forhåpentligvis har i glasset. Crescentine er unik tradisjonskost og for å få det må man gå på et av de gamle stedene.

Det pleier å bli Trattoria del Rosso. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har vært der, men jeg har aldri vært misfornøyd. Servicen kan ta litt tid hvis du treffer på en klynge turister med «special needs» – som ikke forstår at de strengt tatt er på feil sted. De har retter uten svin her, men det er som å bestille grillet kylling og pommes frites på en kinesisk restaurant. Det samme gjelder vegetarmat. Det finnes utallige steder å spise utmerket kjøttfri mat i Bologna, men Trattoria del Rosso er ikke et av dem. Sett deg ned, bestill crescentine, tortellini, stinco og en flaske lambrusco og du vil neppe angre på dine valg. Det kan være verdt å nevne at porsjonene er store. Gigantiske. Som å bestille en «large sandwich with everything» i midt-vesten i USA. Det er mye mat. Kanskje man skal dele litt?

På ferie, spesielt med små barn, er det ofte slik at man havner litt utenfor den perfekte måltidsrytmen og på dagtid har man også andre prioriteringer enn å sette seg ned på en lunsjrestaurant hver eneste dag. For oss ble det tydelig ganske tidlig at kombinasjonen av soverytmen og blodsukkerets rytme ikke lot seg kombinere med et ryddig frokost – lunsj – middag – oppsett som jeg nok helst skulle ønsket meg. Frokost blir gjerne litt sent og lunsj blir da fort i utkanten av lunsjtidene i restaurantene og de to andre har en forbrenning som gjør at å vente fra 14-tiden til 20-tiden med å spise ikke bidrar til familieharmoni. Dermed dukker behovet for mellommåltider og enkle lunsjer opp.

Gode løsninger florerer, alle barer har mat av varierende kvalitet tilgjengelig til enhver tid, men favorittene for vår del er pizza al taglio og is. Is fyller ikke så mye, men det er godt og varer en liten time mens man venter på at det skal bli middagstid – og er den perfekte desserten etter en bedre middag. Tradisjonelle trattorie imponerer ikke på dessertfronten og den høye frekvensen av isbarer er dermed gunstig.

Pizza al taglio er enkelt sagt pizza i stykker, men de er også ofte gjort annerledes enn klassisk napolitansk pizza. De bakes med tykk bunn, ofte en blanding av surdeig og fersk gjær, og de toppes gjerne uten ost. Noen har ost i form av ricotta under resten av fyllet. De stekes ferdig i store rektangulære jernformer hvorpå de deles i stykker og stekes på nytt i en grillovn ved bestilling. Man skulle kanskje tro at dette førte til lavere kvalitet og tørr pizza, men det er ikke tilfelle. Den ekstra runden med steking gir en veldig sprø skorpe med en dyp karamellisert smak og fyllet er som oftest tilpasset behandlingen. Det er, etter min mening, italias beste fast food (men jeg villig til å dele førsteplassen med arancine).

I Via San Vitale snublet vi over Novanta 6 i en situasjon hvis bestandelene bestod av én del mor og samboer på jakt etter løsninger, én del 3-åring med lavt blodsukker og én del grinete voksen mann som vil på restaurant – men det er for sent. Lunsjservice stenger om ti minutter. Ut av intet kom en liten pizzastykkesjappe som så lovende ut. Jeg innså tapet av et restaurantmåltid og gikk inn, lett motvillig og med kroppsholdningen til en furtende 3-åring. 3-åringen var ved godt mot og gikk umiddelbart bort til disken for å prate med de som jobbet der. Hans begrensede engelsk sjarmerte dem og før vi visste ordet av det hadde vi fire stykker pizza på papptallerkener, to brus og en øl. Personalets «ooh» og «aah» over mitt lille avkom, som i en alder av 3 år er milevis foran meg i sosial intelligens, gjorde meg mykere, men det var først da jeg smakte på pizzaen alt snudde. En fantastisk bunn. Sprøk utenpå, karamellisert, seig og med tyggemotstand i kjernen – toppet med gode ingredienser uten noe styr. Ingen kreativitet av typen «gyoza-inspirert pizza» eller «pizza med bonito», bare gode ingredienser på en spektakulær pizzabunn stekt for andre gang. Det siste er nøkkelen for alle oss som har oppdaget at en helt ok, på grensen til god, pizza blir milevis bedre neste dag når du pannesteker den.

Etter hvert har alle blitt kjent med begrepet gelato og selv om det bare betyr is har det utenfor italia blitt synonymt med italiensk is i løsvekt. Det er her viktig å skille mellom to typer steder. De som kjøper isen sin ferdiglaget, typiske kjeder eller steder midt i turistløypene og de som lager sin egen. Gelato er ferskvare og veldig gjennomsiktig. Råvarene skinner, som i det meste av italiensk matlaging, og alt handler om dybde og intensitet i den annonserte smaken koblet med balanse.

Det er usedvanlig hyggelig av «i Bolognesi» å legge en av byens bedre isbarer like i nærheten av en av de beste tradisjonelle restaurantene med sine ikonisk kjedelige desserter. Like bortenfor Trattoria del Rosso ligger Gelateria delle Moline. Det er åpent sent og egner seg derfor utmerket til en bitteliten spasertur med en food baby i magen, men du må være forberedt på en liten kø. En gang i tiden var det byens hippeste, nå er det bare en klassiker, men det ligger likevel på veien mellom et restaurantomåde og barene i Via Zamboni – univeristetet i Bolognas mest, um, søtlig aromatiske gate. Vi går dit, poden går for fragole (igjen, og et av de få italienske ordene han nå kan) og mor og far en slags famlende blanding klassiske (pistacchio) og mer nyvinnende smaker (husker ikke). Moline er best på klassikerne.

Om man føler for en litt lengre spasertur er Oggi Gelato et mål verdt å peke nesen mot. Oggi eksisterte ikke da jeg bodde i Bologna, men da vi var der for to år siden ble det raskt en favoritt og det har ikke falmet nevneverdig siden. Mer moderne enn Moline i smakene, men fortsatt tro mot det rene, balanserte og dype. Står det parmesan på beskrivelsen smaker det parmesan.

En venninne av meg, Valentina, uttalte en gang at det hun savnet mest med Italia var konditoriene etter at hun flyttet til USA. Jeg har aldri hatt den samme følelsen. For meg var alltid barene Bolognas, og Nord-Italias hjerterytme. De fleste morgener gikk jeg over gaten til baren på hjørnet, spiste frokost – croissant eller en sandwich av et slag – og drakk cappuccio. I løpet av de femten minuttene jeg var der rakk jeg å utveksle noen høflighetsfraser, bli gjenkjent og anerkjenne andre og å spise noen av de mest klassiske og eksporterte produktene verden ha sett. Croissanten kom antageligvi fra Wien og ble spredt til verden via Frankrike og fascinerende nok kom tilsynelatende cappuccinoen fra Wien også, men ble spredt til resten av verden via Italia.

Begge har til felles at de i sin mest perfekte form er balanserte, intense i smak og tilfredsstillende med sine konsistenser. Når de er dårlige skuffer de dypt nok til å sette sitt preg på dagen langt inn i neste måltid.

Nest siste dagen i Bologna gikk jeg på en av mine favorittbarer i Bologna. Den er nokså utypisk for anbefalingene forøvrig. Det er en veldig typisk, nesten middelmådig bar i en fjongt område der alt koster litt ekstra. Der resten av anbefalingene så langt har vært rimelige, ærlige steder med fokus på smak og tradisjon er Bar Al Bricco d’Oro en klassisk, tradisjonell bar i et fjongt område. På en måte er den passé, men for meg representerer den Italia anno 2005 på en måte som bardunerer Italia anno 2019. Det er ryddig kledde kelnere som serverer deg i et bedagelig tempo om du setter deg i porticoen – portico kan vi snakke mer om en annen gang, og stiller du deg i baren med en croissant i en serviett går alt fort. De forstår – så lenge du forstår. Utenfor er der service og ro mens ved bardisken er det tempo og korte høflighetsfraser. I begge tilfeller blir samhandlingen nok til å føle seg «a posto». For meg er dette det største savnet ved ikke å bo i Italia. Den gjensidige forståelsen, det kompliserte og samtidige flytende systemet som er de italienske barene. Så lenge du sier «hei» og «god morgen» er velvilligheten lett å kjenne igjen, men om du ber om noe uten så si «vær så snill» eller «takk» havner du fort ute i kulden.

Denne dagen fikk madammen et velfortjent pusterom, en mulighet til å svinge innom noen butikker mens poden og jeg gikk på bar. I realiteten innebar dette at han tok seg en blund (det trengs når en 3-åring er oppe til 22 dagen før) og jeg drakk iskaffe, spiste kaker og leste avisen. Kvalitetstid for hele familien. Etterpå møttes vi for en tidlig aperitivo på Piazza Galvani.

Det er svært mye å gjøre i Bologna. Våre dager gikk med til å vandre gatelangs, å puste inn livet, å spise mellommåltider og hovedmåltider tettere enn køen på Garage i 2002. Vi er glade i å ta med småen på ferie og Italia er blant de mest barnevennlige landene man kan dra til, men tilpasning på må til. På restaurant kan du ofte bare slippe ham; de ansatte er tidvis overlykkelige over å få vise ham rundt, men det legger naturligvis noen føringer på nattelivet – og på dagtid trenger en treåring aktivitet. Heldigvis er vår glad i å gå tur, peke, prate og undersøke – noe som lett kombineres med byferie. Gamlebyens brede fortau med overbygninger (portici) fra den gangen alle bygg ble pålagt det gjør det til en fotgjengevennlig by – i motsetning til Firenze som har fortau med bredde tilsvarende sko størrelse 38. Én sko.

Det er ikke så voldsomt med parker i sentrum, men en det er verdt å merke seg er Giardini Margherita. En stor park i det syd-vestlige hjørnet av gamlebyen med flere lekeområder samt noen mer tivoliaktige innslag som er åpne vår, sommer og høst. Det er også noen høyst anstendige barer og isbarer der skulle man trenge et måltid.

Bologna er et slags mellomsted i Italia. Det er tempo og turister der, men det er også ro, det gamle italienske livet og en sterk tradisjon. Antageligvis vil denne dualiteten alltid eksistere i en by med vestens eldste universitet med alle tradisjonene det gir samtidig som studenter til en hver tid gjør opprør, stiller spørsmål ved gamle vaner og røsker opp i bindinger de ikke trives med. Bologna har nesten 1/4 studenter blant sine 400.000 innbyggere noe som bidrar i byens lett røde politikk, liberale sosiale normer, noe søtlige aroma i Via Zamboni og utrolig levende fast food-scene. Det er få steder i Italia, om noen, som har så mange steder å spise utmerket mat billig, men det er samtidig også en akutt mangel på virkelig ambisiøse steder i det øvre sjiktet. Milano har mange, italias finansielle hovedstad som byen er, men også steder som Roma og Venezia har et anstedig utvalg på grunn av de absurde mengdene turister de tiltrekker seg.

På mange måter er Roma og Bologna tydelige motsetninger på matfronten. Roma har et fattig tradisjonskjøkken, et kjøkken basert på å gjøre mest mulig ut av minst mulig penger. Innvoller og tomat, pepper, pasta og ost, aldri mange ingredienser, billig ost i form av pecorino og ricotta og aldri de beste stykningsdelene. De ble solgt. Bologna levde i overflod av melk, ost og kjøtt. Ikke ulikt Firenze løftet Bologna frem de rikeste delene av landbruket i sitt kjøkken i middelalderen og solgte resten, men i dag er alt annerledes. Personlig er jeg ikke så glad i Firenze. Byen har ikke tålt den enorme mengden turister og internasjonale studenter. Venezia har faktis klart det bedre, mye takket være sin lille størrelse. Det er ikke plass til alle så de aller fleste turistene forlater byen i åttetiden – veldig mange bor på cruiseskip, og da kan man gå ut av hotellet sitt for å oppleve det som er igjen av det ekte Venezia. Kanskje kan du prate med en av de siste håndverkerne som fortsatt bygger gondoler på gamlemåten over en bit og et glass i nærmeste bacaro. Roma på sin side er stor og har vokst på turistflommen fra 70-tallet og oppover. De har vært forholdsvis flinke til å ta vare på tradisjonene og å tjene på turistene. Arealet er større, severdighetene flere og det sies det er flere verdifulle artefakter fra antikken og middelalderen i Romas museumskjellere enn utstilt i resten av Europa til sammen. Jeg vet ikke, men det er i hvert fall fullt mulig å forlate strømmen av turister i Roma lenge nok til å føle at man er i Italia og ikke på safari.

Bologna er noe annet. Litt glemt av turistene er det kun unntaksvis man føler man er i en turistdestinasjon. Det var ingen på Bar al Bricco d’Oro da jeg gikk dit, kun et lite hjørne unna en klynge britiske turister og et stopp for «Hop on – Hop off»-bussen, som i dagene før påske ikke var full og kun hadde en av to ruter i drift. Bologna er en liten oase i et land som lenge har slitt med å finne balansen mellom å leve av turismen og å bli kvelt av den.

Da jeg bodde der kunne man gå opp i Le Due Torri, det mest kjente turistmålet, når som helst. Man bare gikk opp. Du vet, åpen dør, trapper opp. Da vi var der nå måtte vi kjøpe billetter på internett og gå med en større mengde andre mennesker på avtalte tidspunkt, men det var likevel innenfor. Det føltes aldri trangt og vi følte oss aldri fortrengt (madammen er ikke så glad i trange områder så turen opp gjennom et tårn som strengt tatt er akkurat bredt nok til å ha plass til trappene hele veien opp ble gjennomført av poden og meg).

Min anbefaling er å dra til Bologna før det blir oversvømt av turister. Byen er en åpenbar destinasjon for alle matglade mennesker og allerede er noen av mine stamsteder fra tiden som student der blitt rene turistmøljer i sesongen etter Anthony Bourdains episode fra Emilia-Romagna. Du kan vandre gatelangs på vakre overbygde fortau, du kan se verdens første anatomisal – bygget i tre, du kan gå fritt inn og ut av universitetsbygningene i vestens eldste universitet, du kan gå hele veien opp til Chiesa Santo Stefano på overbyggede fortau godt utenfor sentrum, og du kan like gjerne gå ned igjen for å se Bologna spille en Serie A-kamp (gangveien starter ved stadion/klosteret nedenfor stadion). Bologna har shopping for de med penger, egne områder med usaklig dyre butikker, og Bologna har uvanlig høy tetthet av vintage-butikker, men først og fremst, for meg, har Bologna en aura av Italia. Menneskene anerkjenner deg, de prater til deg, de holder på tradisjoner samtidig som utviklingen kommer dit også – og du kan spise som en konge for en neve dollar.