Når man jobber med vin er ikke det å skulle kåre årets vin noen enkel oppgave. Hva skal jeg legge til grunn for utvelgelsen? Det kan ikke være snakk om at det bare skal være vinens status som gir rett til denne opphøyetheten. Da er det bare å se tilbake på kontoutskriften – eller skrytebildene på internett.
Uten den store ekstasen
Blant de høyest prisede vinene jeg har drukket i 2018 er Frank Cornelissen Magma. Vinen er den kanskje mest ikoniske naturvinen som er laget. Cornelissen lager et hundretalls flasker i året, og er en vinmessig enhjørning. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg fikk kjøpe et glass på Terra Madre i Torino i høst. Terra Madre – eller Salon des Gustos som den også heter – er verdens største festival for bærekraftig mat. Under vindelen stilles det ut tusenvis av italienske viner som man kjøper glass av med poletter. Glasset mitt med Magma kostet 7 euro. Det må sies å være et godt kjøp når flasken i Norge koster 1500 kroner. Vinen har stor konsentrasjon og dybde. Den er svært kompleks og ren – men samtidig smaker den rått, slik som lavintervensjonsviner kan være. Kanskje hadde jeg for høye forventninger da jeg plutselig fant denne vinen i mengden: ekstasen uteble.
En usannsynlig kandidat
På den samme turen var det flere andre gode kandidater. På besøket hos G.D. Vajra imponerte Barolo Bricco delle Viole stort. I samme rennet kan jeg nevne Dolcetto Coste e Fossati vil endre enhver sitt inntrykk av hva en dolcetto kan være. For min del har jeg imidlertid jobbet med disse vinene i åresvis – så noen førstekandidat blir de nok ikke. På den fabelaktige Restauranten Tre Galline i Torino drakk jeg Collezione di Marchi Cabernet Sauvignon 1996. Den var perfekt modnet og flott – et genialt tidsbilde fra en av Toscanas mest ikoniske vinmakere.
Tyske mestermøter
Jeg tilbrakte sommeren i Tyskland. En svært minneverdig opplevelse der var når Johannes Selbach, vinmakeren hos Weingut Selbach-Oster, kom med et glass blindt til meg. Høyt predikat, høy alder – kanskje rundt 40 år sa jeg. Ja, sa han, men hvilket år. Jeg var heldig å treffe på riktig både årgang og predikat. Selbach-Oster Zeltinger Sonnenuhr Auslese 1976. Litt flaks skal man ha. Jeg smakte et knippe fatprøver hos Georg og Martin Fusser. Spätburgunderne deres har toner av colafrukt (sic!) som vi ellers kjenner fra Vosne.
Når Bergens beste smaker lager middag
Den i særklasse beste vinmakermiddagen i år var med vinprodusenten Gavin Chanin på Terminus. Vinene han lager under eget navn og under Lutum er svært flotte, i burgundstil. Bergens beste smaker – Raymond Mikkelsen – hadde laget en skikkelig finstemt middag, uten noe å trekke for.
En tydelig vinner
Jeg har en egen affinitet for Champagne, og det er nettopp en Champagne som stikker av med seieren. Jeg smaker mye Champagne gjennom året og det er alltid noe spesielt når jeg får smake flighter av toppviner som Dom Perignon og Krug. Årets vin for meg kom jeg imidlertid over ved en tilfeldighet. Tidligere nevnte Georg Fusser var på besøk i Bergen i mai. Vi delte noen flasker over gjennomsnittlig gode viner. For meg ble kvelden – og skulle det vise seg – året toppet av en godt lagret flaske David Leclapart L’Artiste. Vinen duftet av røde epler og hadde klare utviklingstrekk av marsipan, toffee og mørk sjokolade – men med en sitrende syre og en kvalitet som holdt seg i flasken lenge etter at den jevnaldrende 1er Cru Mersaulten begynte å forfalle. David Leclapart er et såkalt «grower Champagne house» og jeg vil med dette anbefale «buy at sight».