Pasta er magisk, pasta er mildt og snilt, men kan likevel være spennende og variert. Fersk pasta og tørket pasta smaker forskjellig, pasta di Gragnano er distinkt og likeledes piccini toscani, cacio e pepe i dag smaker helt annerledes enn i morgen etter en runde under grillelementet. Pastaens variasjoner er tilnærmet uendelig.
Det var antageligvis kineserne som oppfant pastaen først og italienerne som introduserte egg i deigen, men selv i Italia har man nedskrevne referanser til pasta i form av store plater, lagana, senere lasagna, så tidlig som 300 år f. Kr., men det var først i 1740, i Venezia, den første pastafabrikken så dagens lys og raskt ble det i og rundt Napoli etablert møller og fabrikker som siden har vært dominerende. Når jeg første er inne på tørket pasta kan jeg igjen poengtere mitt eget gamle poeng: tørket pasta er minst like bra som fersk, men det er annerledes med andre kvaliteter og annen smak.
En favorittrett er cacio e pepe der jeg koker pastaen i minst mulig vann, med salt, og hele tiden fyller på kokende vann – kjent som risottometoden (*) – til den er kokt riktig og omgitt av en tykk saus bestående av stivelse og vann. Bland inn ristet, grov pepper og pecorino i dette og du har en verdens beste pastaretter. Kanskje den aller beste. Her i huset krangler vi om det: er carbonara best, eller cacio e pepe?
Hvis jeg skal gi noen et råd om et bedre liv er det å spise mer pasta. Pasta gjør meg lykkelig, tilnærmet uforisk når jeg får en perfekt tallerken pasta, og jeg anser sannsynligheten for å være stor for at du opplever noe lignende (med mindre du har cøliaki) om du forsøker det samme. En rekke enkle, men perfekte tallerkener og skåler med pasta.
Noe annet som gir meg lykke og som muligens var den mest overraskende trenden i fjor er portvin. Med 2017-årgangen i Douro kom den mest omtalte årgangen på svært lenge og en årgang som selv overgikk 2011 og i Norge tok én importør inn en større mengde av en av de beste årgangsportvinene – Niepoort Vintage 2017. Det første slippet solgte ut første dagen og påfyllet et par måneder senere ble allokert og solgte ut enda fortere. Fikk du noen flasker anbefaler jeg at du enten ruger på dem i ti år eller mer for så å drikke dem gradvis etterhvert som de modnes. Er du ung nok kan du med fordel vente 40 år. Det må være en sann lykke å være 20 nå og sitte på en 6-pakning med Niepoort 2017.
For de som ikke er så unge, men har litt penger, og vil smake noe av det moden portvin kan komme til å gi deg i fremtiden finnes der muligheter og en av de aller beste er colheita. Colheita er en spesialitet for Niepoort og er portvin som får ligge lenge på fat før den slippes og som således i større grad er moden og drikkeklar når du får flasken med deg hjem. En annen fordel er at den lange modningen gjør vinen motstandsdyktig mot oksidasjon, den kan stå åpen lenge. Veldig lenge, mye lengre enn den trenger med tanke på hvor godt det er:
Colheita 1997, Niepoort (650,-)
Krydder og tørkede blomster. En klar aroma av dadler, allehånde og korianderfrø. Noe tørket sopp. Syrlig, rik med moderat og balansert sødme. Aprikos, appelsinskall og dadler i munnen. Avslutter tørt.
Minner meg om zereshk polow (som burde være på en liste over verdens beste tradisjonsretter).
En fantastisk vin og vel verdt pengene selv om 650,- er en god slump.
Dessverre ikke så mange flaskene igjen for øyeblikket (aner ikke om importøren henter opp flere), men om du får tak i en flaske kan du hake av en vin på kistelisten.
Colheita 2004, Niepoort (500,-)
Krydderkake, dadler, frisk og med saftig frukt. Slank, presis frukt i munnen. betydelig yngre og fruktigere i stilen enn 1997, men også med noe lavere konsentrasjon, men flott lengde. Avslutter tørt.
Helt klart verdt pengene og tilgjengelig.
(*) Risottometoden er en av de fem måtene å koke tørket pasta på som gir perfekt resultat om det gjøres riktig, og den metoden jeg bruker oftest. Om du lurer på hva de andre fire er kan du Luciano Monosilio sin video om akkurat det.
