Lokalvalget handler om de lokale sakene og de lokale politikerne, de som fikk utfolde seg i vårt forrige vinvalginnlegg. Men det er ikke til å unngå å legge merke til at partilederne stadig stikker hodet frem, Jonas og Olaug og hva de heter oppad stolper og nedad vegger. Hovedstrømsmediene elsker å la dem bable om alt mulig som er mer eller (helst) mindre relevant for nærpolitikken. Og når de begynner å uttale seg om vin, er det vanskelig for Nattverden å ikke reagere. 

Nettavisen har en intervjuserie der politikerne spørres ut om mer hverdagslige ting, blant annet deres drikkepreferanser. Støre foretrekker f.eks. alkoholfri sider med sine politisk korrekte stive snipper.  Men det var svarene til Trygve Slagsvold Vedum og Erna Solberg som fikk min interesse til å våkne. De benytter sjansen til å holde frem hver sin Rioja. Her luktet jeg konturene av en partilederduell. 

Unntaksvis Rioja

Tradisjonell Rioja har fått lite dekning her i Nattverden. Det står i våre statutter at vi “bare unntaksvis omtaler […] viner med overdreven konsentrasjon eller eikebruk”. Og det er vel den kategorien mange av de gode gamle Rioja’ene står i fare for å havne i. Tenk Faustino. 

Statuttene ble nedfelt lenge før denne skribenten ble en del av Nattverden, jeg er fremdeles “han nye”. Således ser jeg mitt snitt til å utfordre det etablerte.

Hvordan jeg lærte å slutte å plundre og elske Rioja

Mitt forhold til Rioja er ikke helt ulikt Nattverden sitt. Da jeg ble interessert i vin var det i all hovedsak mer moderne viner jeg ville glugge nedpå. Jeg var ung, urban og fremtidsoptimist, og likte viner som passet inn i det verdensbildet. Tungt eiket Rioja har vel alltid, så lenge jeg har levd, vært det motsatte av alt som er hipt og kult. Det er gammeldags og gubbete. 

Etterhvert som jeg har blitt eldre selv har jeg riktignok etterstrebet å ikke bli gammeldags og gubbete, men har derimot forsøkt å etterleve en idé om å være åpen for alt. Og det var slik jeg lærte meg å like Rioja. Stilen er umoderne, men det anakronistiske er en egenskap jeg kan sette pris på. Hvis kvaliteten er der. Eller som redaksjonssjefen pleier å si: Hvis det er godt så er det godt.  

Muga Reserva 2019

Plommer og treverk i nesen med litt røyk. Fulltone-frukt som går hele veien fra det friske lyse til mørkt og tørket. Rik i munnen med tyngde som varmer, samtidig som den er saftig og elegant. Flott detaljering, høyoppløselig syre i toppen. Sursøt mellomtone som er litt tilkneppet i starten, gi den noen timer på karaffel. Her er eiken flott integrert, selv for en skeptiker som meg. Denne pleier jeg å drikke et par ganger hvert år, og det foresvever meg at dette er en spesielt vellykket årgang. Nattverdens kommentator triller terningkast ⚅

KLIPP TIL:

INT. NETTAVISENS TV-STUDIO

Senterpartiets partileder TRYGVE SLAGSVOLD VEDUM (44) med sin blanke skalle har inntatt intervjukrakken foran den lett henslengte Maria. Hun er i ferd med å hale ut av han hvilken vin han liker best.

MARIA: Hvis du drar hjem en lørdag kveld og skal kose deg med noe godt til maten, så er det ikke nødvendigvis Solo Super du drikker?

TRYGVE: Nei, det er det ikke.

MARIA: Da er det en rødvin?

TRYGVE: Jeg syns den er veldig god, men så lurer jeg på om det er fordi det er så lett å huske navnet.

MARIA: Jeg har jo snakket med en person som kjenner deg godt, og personen sier at det er en mistanke om at du bare fant ut at den flaska med rødvin var god, og så har du ikke hatt noen interesse av å finne ut om noen andre kan være bedre. 

TRYGVE: (Ler som bare han kan le.) Jeg prøver innimellom, men så glømmer jeg alltid.

MARIA: Ja, ikke sant?

TRYGVE: Ja, så den heter Baron De Ley. Sikkert fullstendig feil uttalt, men det er en spansk rødvin da. 

Baron de Ley Gran Reserva 2016

I nesen er det knuste jordbær, mørkere frukt og tørket også. Krydderskuff, sigareske og litt roquefort bakerst i skapet. Solbærtoddy i munnen. Høy og mørk med fin friskhet i toppen. Helt klassisk tempranillo-frukt. Kaffe i bunn og markant eik i den mjuke vanilje-stilen. Robust utgang med tartar av hest. Åpner seg ikke helt på samme måte som Muga, som gjør at jeg tenker at den helst burde hatt noen år på langs.

Når jeg sammenligner de to er Baron de Ley tyngre på labben med eiken lenger framme. Mens Muga har flere lag, som gjør at man kan smake seg gjennom en flaske og det er interessant for hver slurk. Man kan vel si at Baron de Ley har man rundet etter to glass. Likevel er dette først og fremst en opptur, jeg hadde forventet noe i overkant folkelig og sosialdemokratisk, men dette er jo bra, Trygve.

Nattverdens kommentator triller: