Hvis du har gjort som meg og lest Håvard sin artikkel om skrukorkens fortreffelighet og tenkt at dette er nok ikke nødvendigvis helt feil, han har sannsynligvis rett, så har du muligens også tenkt som meg at det er på tide å drikke mer vin med skrukork. Men kanskje du også har sittet igjen med et spørsmålstegn, for hva skal man egentlig kjøpe da? Derfor gikk jeg til den polhyllen som er dedikert til vinlandet som i størst grad har omfavnet skrukorken, nemlig New Zealand. Derfra kjøpte jeg pinot noir, for det er en drue som ofte har mye å fortelle. Og jeg kjøpte i forskjellige prisklasser, fordi det er interessant å utforske både forskjellene og likhetene gjennom hele spekteret. Én ting er jo skrukorken, men kanskje det lille prosjektet kan lede meg til noen større sannheter? Er egentlig den dyreste vinen så mye bedre? Hvor finnes de beste kjøpene? Hva er den overordnede stilen til pinot noir fra New Zealand?

Escarpment Noir Pinot Noir 2021

Første vin befinner seg litt sånn midt på treet, på et prispunkt der jeg forventer grei kvalitet, men sjelden noe som når de helt store høyder. Til rett over 200 kroner er vel dette en kandidat til en “husvin” i mange folkelige hus.

Escarpment Winery ligger i Martinborough i regionen Wairarape, som er lengst sør på Nordøyen. Her lager de flere burgundske enkeltmarksviner, hvorav den mest eksklusive heter Kupe – oppkalt etter den polynesiske oppdageren som i følge maori-mytologi oppdaget New Zealand i det 10. århundre. Escarpment Noir er den enkleste vinen deres, med innkjøpte druer fra bønder rundt om i nabolaget.

Bringebær i nesen med rød te og grus (nesegrus). Et streif av piffi. Lett og saftig anslag i munnen med paprika og grønske. Som går over til et midtparti med et mer steinete og grovkornet preg. Eik og krydder foran med modne plommer lenger bak. Tørr og lett utgang. En behagelig vin som også er litt éndimensjonal, men til prisen sier vi det er greit. (kr 209,90) 
85 poeng

Te Tera Pinot Noir 2020

Te Tera er innstegsvinen fra Martinborough Vineyard, og som den årvåkne leser kanskje allerede har lagt merke til, fra samme sted som vinen over. Denne produsenten var de første som plantet pinot noir i området, i 1980, og har dermed de eldste vinstokkene. Det var ikke tilfeldig at de valgte å plante her; vinmakerne hadde foretatt en undersøkelse som viste at i akkurat dette området rundt landsbyen Martinborough har de det klimaet som ligner mest på Burgund.

Vinen som kommer fra de gamle vinstokkene heter Home Block, mens Te Tera er en enklere cuvée med enklere druemateriale, men fremstilt med samme “håndlagde disiplin”. 

I nesen har den fremoverlent rød frukt med rene toner. Litt vingummi er det óg. Krydret preg, skogbunn med sopp og typisk nye verden-eik. En salt mineralitet. Saftige moreller i munnen med myk struktur. Levende stil med en viss nerve. Kjølig lilla frukt. Litt jordbærsyltetøy baki der. Eik som gir fundament uten at det blir tungt. Oppløftende utgang med en tranebær-bitter twist. Et typeriktig eksemplar av pinot noir fra New Zealand, men når prisen begynner å nærme seg 300 så finnes det mye godt der ute… (kr 263,30)
86 poeng 

Burn Cottage Vineyard Pinot Noir 2019

Burn Cottage er en biodynamisk gård som drives av ekteparet Marquis og Dianne Sauvage i Central Otago, regionen lengst sør på Sørøyen – som forresten er verdens sørligste vinregion. Hvis man skal tro Miles i Sideways når han sier at pinot noir trives best i små bortgjemte hjørner av verden, så burde dette her være ganske optimalt. Det er en avsidesliggende vinmark på 10 hektar – ingen annen vitikultur så langt øyet kan se – og skjermet fra både nordlige og sørlige vinder mellom store åser “som et moderne amfiteater”. I tillegg til vin driver de bl.a. med krøtter, birøkt og oliven på gården. Biologisk mangfold er hjørnesteinen i bærekraftig jordbruk, sier de.

Burn Cottage Vineyard Pinot Noir er forresten den eneste vinen i testen med naturkork. Jeg vet ikke hvorfor, men skrukork passer kanskje ikke inn i den biodynamiske kongstanken? Den skiller seg også fra røkla ved at prisen har blitt høy. Og da er det gledelig å kunne konstatere at det første som slår meg når jeg åpner flasken er at: her er vi i en helt annen liga. Her er en presisjon på et helt annet nivå enn de foregående vinene.

Hedonistisk nese. Bringebær og rips danser til florale toner. Delikat og bløt stil i munnen. Saftig og frisk fotorealistisk frukt rett fra hagen. Jeg opplever den først som ueiket, men her er 12 mnd fransk eik altså; det er bare at her er det gjort med fingerferdigheten til en legendarisk illusjonist. Det klokkeklare uttrykket og fruktkvaliteten gjør dette til en drømmevin!

Det er på en måte betryggende, men også litt irriterende at en vin til 529 kroner er så god – og så mye bedre enn den til halve prisen. For det er jo ikke det dere vil høre, lesere der ute. Dere vil høre at vinen til halve prisen er i alle praktiske henseender like god. Men sorry, Ola Dunk. For meg er dette en stor vinopplevelse, og når det koster 529 kroner så er det mye sensorisk moro for pengene. New Zealands beste pinot noir?
92 poeng

Felton Road Calvert Pinot Noir 2021

Felton Road er en av New Zealands mest velrenommerte produsenter, og holdes ofte fram som referansen som de andre må strekke seg etter. De har holdt det gående siden i Central Otago siden 1997; biodynamisk siden 2002. Forresten var opplevelsen av en flaske Felton Road en av grunnene til at Burn Cottage-folkene valgte å etablere seg i Central Otago. Altså en vin som gjør at de som drikker den får inspirasjon til å reise dit og begynne å lage vin – må vel være en av de største komplimenter som er mulig å få? 

Her er skrukorken på plass igjen, og det føles nesten som en lettelse. Dette må vel være en av polets dyreste viner med skrukork? Eller nei, for Felton Road har også mer eksklusive cuvéer, denne er bare i midten av hierarkiet. Forøvrig er sortimentet godt representert på Vinmonopolet, men kommer inn i små partier og blir som regel fort utsolgt. Sånn som denne jeg kjøpte fra vinmarken Calvert er det i skrivende stund tomt for. Det betyr at det er flere vinnerder der ute som har oppdaget den lille produsenten, så her må du følge med hvis du vil ha. (Jeg anbefaler å bruke “Send meg en e-post hvis varen blir tilgjengelig”-funksjonen på Vinmonopolets nettsider, det funker bra.)

Felton Road Calvert gir meg ferske knuste bringebær på duft. Sånn frukt som har holografiske kvaliteter. Flotte florale toner og en markant men elegant eik. I munnen er det presis og vektløs frukt. Lett på labben men seriøst detaljert. Rips i toppen med høyoppløst syre. Røde epler har jeg også notert. Raus eik gir et opulent preg – men kanskje den egentlig skulle hatt 4-5 år for å falle på plass? 

Spørsmålet er om eiken er for meget. Det blir en smakssak, men det er der problemstillingen ligger når det gjelder denne vinen. Personlig foretrekker jeg nok den mer fruktfokuserte stilen til Burn Cottage. Men det er viktig å gjøre det klart at kvaliteten her er upåklagelig, og jeg gir poeng som reflekterer dét. (Kr 609,-)
91 poeng

Manuka Bay Pinot Noir

Og så tenkte jeg det kunne være interessant å avslutte med den aller billigste vinen. For å dermed få sjansen til å sammenligne den direkte mot den dyreste. Manuka Bay er ikke navnet på en vingård så vidt jeg har klart å oppdrive, her er det sannsynligvis snakk om industriell masseprodusert bulkvin som sendes i svære plasttanker til Europa for å tappes på flaske ett eller annet uoppgitt sted. På Vinmonopolets nettsider står produsenten oppført som World Wines, som er den norske importøren.

Med tanke på hvor kjipt alt det høres ut, så er Manuka Bay Pinot Noir en opptur. Her er en frisk og fruktig nese i retning plommer og bjørnebær. Typisk sopp i underskogen. Saftig og lett i munnen med behagelig frukt på den nøytrale siden. Det smaker druer. Og så den lokale spesialiteten, polynesisk femkrydder. 

Dette krydrede og jordlige preget med en litt påståelig eik og helt lette tanniner kjennes igjen i alle de 3 rimeligere vinene her. De må også sies å være druetypiske i en lett og sutaslaus fortolkning av pinot noir. Det er her vi kan skimte en distinkt stil for pinot noir fra New Zealand, som skiller seg fra stilen i f.eks. Australia.

Når jeg smaker Manuka Bay direkte mot high end-vinen fra Felton Road så faller jo billigvinen selvfølgelig igjennom. Det blir daft og diffust, som et teppe over smaksbildet. Det blir som å sitte på bussen og se film på mobiltelefonen sammenlignet med en filmopplevelse på de nyoppgraderte Atmos-salene på Bergen Kino LUX. Likefullt fremstår billigvinen fra Manuka Bay som en akseptabel representant for pinot noir fra New Zealand, den er klar i talen. Til prisen på 119,90 er den også en troverdig representant for de enkle gleder i livet.
84 poeng.