Hva gjør en vin verdt å drikke? Eller hva skal jeg drikke i 2025?

Det er ikke nok med kvalitet i den form vi vinkelnere blir trent opp til å tenke er objektivt. Litt forenklet vurderes ofte kvalitet gjennom balanse, konsentrasjon, intensitet, lengde og hvorvidt smak og lukt henger sammen. I tillegg til en forventning om lagringsevne.

Det objektive og det subjektive

Hvorvidt disse kriteriene er uttømmende, og i hvilken grad de er objektive er en stor diskusjon som andre skal få ta. Det er likevel åpenbart for meg at jeg ofte smaker, og drikker, viner som har høy kvalitet, men som jeg ikke kommer til å kjøpe igjen. De fremstår kanskje som kjedelige, karakterløse, eller uten det forgjettede magiske stjernestøvet man noen ganger opplever en vin har. Jeg vil helst drikke deres motsatser. Så ofte jeg kan. Viner med karakter, egenart, interesse. Viner som får meg til å se farger, former og stjerner, lukte fyrverkeri, minner og stemninger, og som får meg til høre harmonier, melodier og forføreriske stemmer – de vinene vil jeg drikke! Hele tiden.

Det er langt mellom vinene som gjør alt dette, viner som Rinaldis Baroloer. De er stort sett dyre, vanskelige å få tak i, og opplevelsen er ofte uforutsigbar. Det er ikke gjennomførbart å få den opplevelsen til tirsdagens lasagne, eller onsdagens pasta amatriciana, men plutselig står den der og skinner, uventet, til plukkfisk på en mandag. Det kan være de vinene ingen trodde skulle gi deg en opplevelse du opplever gir deg den største opplevelsen en vin kan gi.

Resignasjon og håp

Jeg resignerer, jeg sikter ikke mot stjernene hver eneste dag, men det finnes håp. Det er mange viner som gjør noe av dette. Som gir glede, og som i tillegg til en viss grad er forutsigbart. Det som trengs er at jeg lærer meg å kjenne igjen min egen smak. Hvilke type viner gir meg glede i små og store mengder? Så kobles dette til den mer objektive vurderingen av vin. Vurderingen om kvalitet. En vin kan ikke være uten kvalitet, tynn, slapp, ukonsentrert, lukte vondt, eller i ubalanse – om den skal være god. Den trenger likevel ikke full pott på alle parametrene. Eksempelvis kan det bli for mye konsentrasjon. Konsentrasjon er en form for volum, og noen ganger kan det være fint å skru ned volumet for å ta inn flere inntrykk.

Dermed sitter jeg igjen med at vinene må ha en viss konsentrasjon, men de må også ha noe av det mer subjektive. Det som gjør at jeg blir glad av å lukte på dem, smake dem, og drikke dem. De må trykke på noen følelser, minner og smaksopplevelser som appellerer til meg personlig. Dette er ikke helt individuelt. Vi er mange som liker lignende viner selv om assosiasjonene varierer. Kjernen i det er at vinene har en karakter, noe som gir dem særpreg. De bør smake av et sted, en produsent, et år – noe individuelt og personlig. Smaken av håndverk. I Bordeaux har mange, siden slutten av 80-tallet, lent seg på konsulenter med en oppskrift. Resultatet ble et område som i større og større grad laget kvalitet, men som også ble mer og mer likt. Noe av magien forsvant. De berømte slottene er ofte store, og når i tillegg flere av slottene i samme appellasjon lager vin som ligner hverandre forsvinner særpreget over tid. Dermed har Bordeaux i lang tid blitt rolig faset ut. Det har heller ikke hjulpet at vi spiser mindre av den klassiske Bordeaux-vennlige maten. Heldigvis finnes der enkelte produsenter som aldri ble en del det moderne Bordeaux. Der finnes også nye, unge produsenter som lager vin med særpreg og sjarm. Der finnes et alternativt Bordeaux – som også er billigere!

Dette leder meg til siste del av svaret på spørsmålet: hva skal jeg drikke i 2025?

Vinene jeg drikker blir stort sett drukket med mat. Dermed må svaret inneholde viner som passer til maten vi spiser. Jeg trenger en liste med viner jeg kan ha tilgjengelig, i kjelleren, i boden, i et vinskap, eller i hyllene på vinmonopolet, som passer til en liste med retter vi spiser til middag. Jeg trenger et vinkart, og dette vinkartet skal stå til en meny. Vår husmeny.

Jjeg har meg fått et nerdeprosjekt – og jeg elsker nerdeprosjekter! Å lage en liste over all maten vi spiser jevnt og trutt, og som jeg vil drikke vin til (min kone drikker svært sjeldent vin). Samt en liste over vinene som passer til, og som innehar følgende egenskaper:

• De skal ha kvalitet i en noenlunde objektiv forstand slik vi stort sett bedømmer dem på Nattverden. I tråd med sommelierens virke.
• De skal være interessante, sjarmerende, ha egenart, eller på annet vis by på en karakter som gir dem ekstra verdi. Dette er kjernen i de vinene vi i Nattverden velger å skrive om.
• De skal passe til en, eller flere retter vi spiser med litt frekvens. Passer de kun til én rett blir de valgt fordi det enten er en eksepsjonelt god kombinasjon, de er det eneste som passer, eller fordi retten spises så ofte at det er verdt å ha viner som kun passer til den.
• Til slutt må de også være økonomisk oppnåelige. Det betyr ikke billige, men det betyr i hvert fall at ikke alle vinene kan koste så mye at vi må spise ris med ketchup for å kompensere. Det er rom for variasjon der, som det er med maten.

Dette prosjektet har jeg tenkt å gjøre til et Nattverden-prosjekt. Jeg usikker på hvordan skal jeg strukturere det opp, eller hvordan jeg skal skrive om det, men det får jeg komme tilbake til. Verdien for leserne er usikker. Vinene vil jeg tro har verdi så lenge dere kan se deres smak sammenfalle med min nokså ofte, eller dere kan lese i min beskrivelse hvorvidt dere kommer til å like vinen. Vår husmeny antageligvis er nokså forskjellig fra deres, men det vil garantert være sammnefallende retter. Dessuten vil mange vinene være gode til langt flere retter enn det jeg typisk drikker dem til. Da vil jeg forsøke å poengtere det.

Først ut: lasagne

For å komme i gang vil jeg komme med en anbefaling til lasagne – siden det nå en gang ble nevnt, og vi spiser det rimelig ofte. Vår lasagne er klassisk lasagne fra Bologna. En ragú med svært lite tomat, og fersk pasta som forhåndskokes, og en bechamel med parmesan. Rikt, fullt av umami, med sprø pasta langs kantene som alle sloss om, og veldig populært blant store og små. Retten er ganske vinvennlig. Vinen bør har nok syre til å stå i mot fettet i lasagnen, nok frukt til å komplementere salt og umami, og kan ha ganske mye tanniner da både pasta og ragú håndterer det godt. Tanninene er ikke påkrevde, men jeg vil gjerne ha dem der. For meg blir dette mat som egner seg svært godt til en ung, frutig og tilgjengelig sangiovese, gjerne Chianti Classico, eller nebbiolo. Der blir en Barolo ofte litt i overkant kraftig med mindre du har de mer tilgjengelige produsentene, eller noe mer alder. En Langhe Nebbiolo, eller en Ghemme kan være akkurat det man trenger.

Chianti Classico 2021, Istine

Kirsbær, litt plommer og jordbær også, med noe grønne urter og krydder i bakkant. Ungdommelig sjarm, og en veldig fristende vin å lukte på. Lett å bli glad i!
Intenst anslag, god intensitet og konsentrasjon. Sitter lenge, og har en flott struktur med middels kraftige tanniner, og middels fylde.
Dette er mye vin for pengene, og en produsent du bør holde øye med fremover.

Angela Fronti (som driver Istine) er med i en gjeng ærgjerrige produsenter i Radda, Chianti, som samarbeider om å løfte hverandre opp. De, Vignaioli di Radda, møtes jevnlig for å smake hverandres viner, gi ærlig tilbakemelding og snakke om hvordan de skal bli bedre, og bedre – uten å bli likere. Vinene er meget forskjellige, men har noen fellestrekk. Der kanskje det viktigste er at de er slankere, mer elegante og fruktdrevne enn mange andre Chianti Classico. Antageligvis delvis fordi Radda, som ligger høyere oppe, har gått fra å være marginalt, og titt og ofte for kaldt, til nå å produsere noen av Chiantis beste viner.