Det er tidlig morgen tirsdag 12. april 1796. 9000 franske soldater, mange av dem uten sko og våpen, spurter i angrep mot 6000 italiensk-østerriske styrker under Argenteau i Montenotte, Piemonte.

Kun to uker tidligere har deler av de franske troppene gjort opprør grunnet mangel på mat, betaling, og utstyr. De løper i angrep, sultne, fattige og dårlig utstyrt, men med et løfte fra deres ferske general Napoleon friskt i minne. Et løfte om et rikt krigsbytte hvis de klarer å kaste kongen av Sardinia-Piemonte ute av Piemonte, Savoy og Nice.

Piemonte er tett befolket, rikt og strategisk viktig, og allerede nå kan Napoleon gi dem en smak på fruktene når soldatene kan ta sko og våpen fra de østerrisk-italienske troppene, og mat fra den omkringliggende landsbyen Cairo Montenotte.

23. april 1796 ba kong Victor Amadeus II om nåde, og 28. april ble en våpenhvileavtale signert i Cherasco. Den ga franskemennene kontroll over Piemonte.

Det er velkjent at Napoleons favorittvin, forøvrig født med det italienske navnet Napoleone, var Le Chambertin fra Burgund. Kanskje var det med i tankene da Arturo Bersano inviterte med seg Beppe Colla til Burgund for å se hvordan de laget vin der tidlig på 1960-tallet. Beppe Colla, som senere var instrumentell i utviklingen av Prunotto, en ledestjerne i Piemonte de neste 20 årene, uttalte «det var først da jeg besøkte Burgund på 60-tallet jeg forstod vin».

De to områdene er nå blant verdens mest annerkjente områder for kvalitetsvin, og begge har en fantastisk utvikling ettersom turisme, og økende vinpriser gjør det lønnsomt å utvikle nye områder, og kvaliteten i eksisterende områder. I Piemontes tilfelle kommer det nå mye spennende fra de nordlige områdene Colline Novaresi, Ghemme, Gattinara og Lessona. En kombinasjon av økende fokus på kvalitet i vinmarken, og global oppvarming, har bidratt til bedre modning i et område som historisk har slitt med å oppnå optimalt modne druer. I gode år produserer de viner med både kompleksitet og konsentrasjon, men som er slankere, og tidligere drikkeklare enn vinene på samme drue i Barolo og Barbaresco. Tiden vil vise hvor godt de lagrer, men når de fremstår på sitt mest sjarmerende unge kan det være krevende å la dem ligge.

Global oppvarming og uvikling i vinmarksarbeidet har også vært sentralt i Barolo og Barbaresco. I noen år kan Barolo slite med druer som bygger opp sukkernivået for fort, men de beste produsentene klarer å kontrollere dette, og balanserer det med nebbiolodruens enorme kraft og kompleksitet.

Det er noe helt eget med en åpen, tilgjengelig, men ung nebbiolo og passende mat. Det kan skje at jeg ligger våken på nattestid og drømmer om agnolotti del plin con sugo d’arrosto(*), eller tortellini con fonduta di parmiggiano(**). Kuren er like krevende som den er rett frem: lag mat. Kjøp vin.

Det er, dessverre, ingen steder i Bergen som for tiden serverer det, så her må man trø til selv. Vinen er det enkleste. Det er stort sett god tilgang på nebbiolo på polene i og rundt Bergen, og siden vi har et spesialpol gikk jeg denne gangen dit på jakt etter skatter. Når suget etter nebbiolo blir stort nok holder det heller ikke med én flaske, og én pastamiddag så jeg gikk for en flaske fra Nord-Piemonte fra en produsent jeg enda ikke hadde forsøkt, og en flaske fra en av de mer berømte markene i Barolo.

Colline Novaresi Mötfrei Nebbiolo 2021, Francesco Brigatti 325,-

Klar rød i tonen, med et lite brunlig nebbioloskjær. Det vorder godt!
Den er mer floral, og kirsebærpreget i frukten, enn jeg forventet. På tross av en forventning om en mer tilgjengelig vin enn Barolo som oftest er så ungt blir jeg overrasket over hvor mye den gir.

Middelt fyldig anslag, men med god konsentrasjon. Saftig, og med en veldig fin kombinasjon mellom fruktrikdom og struktur blir det en svært drikkevennlig vin. Tanninene er betydelig mykere enn man gjerne forbinder med nebbiolo, nesten pinotaktige, om pinoten kommer fra en klassisk produsent i Pommard.

En vin som drikker så godt nå at jeg knapt nok legger merke til hvor fort den forsvinner. Meget godt, og en vin som vil appellere til oss som liker litt struktur, men med åpen, og innsmigrende frukt som hovedtrekk. Jeg tror dette utvikler seg positivt i ti år, og kanskje femten, men skeptisk til tyve.

Jan Tore har selvsagt vært ute lenge før meg og smakt Brigatti.

Barolo Bussia Cascina Dardi 2017, Alessandro e Gian Natale Fantino 570,-

Rød, lilla og med tydelig preg av nebbiolo-brunt.
Lukter roser, knuste jordbær, muskatt og pepper. Et lite hint av trøffel i bakgrunnen.

Bredt anslag, høy konsentrasjon med mye krisebær og jordbær i munnen. Avslutter med et kledelig pepperpreg. Litt over middels tanniner, men rimelig mykt til nebbiolo å være, og middels syre. Meget fin lengde, og svært så drikkevennlig.

Enda en vin det er vanskelig å sette fra seg, men som helst vil ha litt mat, og agnolotti del plin con sugo d’arrosto er den perfekte følgesvennen. Her synes jeg det er fullt mulig å merke at Alessandro jobbet for Bartolo Mascarello i tyve år. Han eide faktisk 50% av huset frem til han solgte sin halvdel til Maria Teresa i 1998. Etter dette har han konsentrert seg om dette familievineriet sammen med broren Gia Natale. Denne vinen utvikler seg antageligvis positivt i tyve år fremover, men det er ikke trist å drikke den nå til riktig mat.

For mer informasjon om Barolo anbefaler jeg Håvards omtale av Barolo-årgangen 2020.

(*) Agnolotti del plin con sugo d’arrosto er en piemontesisk tradisjonsrett der pastaen fylles med langtidsbraissert kjøtt. Pastaen knipes igjen, og serveres med en saus på redusert sjy fra kjøttet. Det er en himmelsk rett som lener seg tungt på umami, og den deilige følelsen av fersk pasta. Det er vanskelig å skrive om den uten å få vann i munnen.

(**) Tortellini con fonduta di parmiggiano er en pastarett fra Emilia-Romagna som serveres i Modena, Parma og Bologna, spesielt. Her fylles pastaen med en blanding av mortadella, parmaskinke, parmesan, muskatt og kvernet svinenakke og serveres med saus på fløte og hønsekraft mettet med parmesan. I likhet med agnolottiene er dette en rett med mye smak, og mye umami, men den er rikere enn agnolottiene, og vinen må kunne takle det. Det er vanskelig å ikke forelske seg i denne retten. Tror jaggu jeg må lage det en av de neste dagene.