Når man skal oppsummere år nummer 2023 er det ikke til å komme utenom at det har vært et drittår på mange måter. Men når jeg skal oppsummere 2023s beste filmer har det egentlig vært et ganske godt år, med noen skikkelige lyspunkter. Når jeg ser gjennom den løpende listen min på Letterboxd er det ca 25 filmer som er gode nok til at de fortjener plassering på topp 10. Og så er det smertefullt å hive ut alle de filmene jeg gjerne skulle hatt med, men så er det gledelig når det til slutt plutselig har blitt en liste med 10 fremragende filmer som står igjen som selve filmåret 2023.

10. Killers of the Flower Moon 

Tiendeplassen går til en av årets umiddelbart kjedeligste filmer. Jeg hadde aldri trodd at Martin Scorseses Killers of the Flower Moon skulle komme på listen over årets beste filmer – mens jeg så den. Den er altfor lang, og dessuten er det et reelt problem at Leonardo Dicaprio er feil mann for rollen. Men så var det noe som forandret seg. Filmen begynte å dukke opp i hodet mitt i dagene etter at jeg så den, den vokste på meg, jeg gikk rundt og tenkte på den, jeg gjør det ennå. Og nå sitter den. Den er fremdeles altfor lang og Leo feilcastet, men alt annet er så bra. Lily Gladstone er knallsterk og helt Oscar-verdig. De Niro gjør det mest interessante han har gjort på flere tiår. Hele produksjonen er storartet. 

Historien om Osage-folket i Oklahoma på 1920-tallet er også en historie om den store grådigheten det amerikanske samfunnet er bygget på, et dystert blikk på den fundamentale menneskefiendtlige korrupsjonen som ligger bak det hele. Og den slags mørke er jo rett opp min allé. Jeg tror kanskje jeg burde se den igjen, at den kunne løftet seg til å bli en senperiode-Scorsese-favoritt. Men faen, 3 timer og 26 minutter?

Clendenen Bricco Buon Natale Nebbiolo 2017

Det som er helt klart er at det kreves en seriøs vin til en film av dette kaliberet. Til den legendariske italiensk-amerikanske regissøren tar jeg gjerne en italiensk-amerikansk vin. Den legendariske vinmakeren Jim Clendenen er hjernen bak noe så sjeldent som en californisk nebbiolo. Clendenen Bricco Buon Natale Nebbiolo 2017 heter den, og det er en ganske original representant for kongedruen. Overrakende slank i munnen med røde plommer foran tørket frukt i midtpartiet. Tar det igjen i bunnen med litt feite kryddertoner og røyk. Grillet kjøtt med kokkens marinade. Markant eik slik de liker det i USA, men elegant utført. Her er det nok å smake på gjennom hele filmens inflaterte spilletid.

• Killers of the Flower Moon er tilgjengelig på streaming. Filmweb

9. Master Gardener

Og når vi snakker om Scorsese er det bare naturlig å gå videre til Paul Schrader. De to har hengt sammen siden begynnelsen, siden en gang på begynnelsen av 70-tallet da Paul skrev Taxi Driver for Martin, og den står jo unektelig igjen som et høydepunkt i begge de mangslungne karrierene.

Og selv om de er veldig forskjellige filmskapere så hører de på en måte sammen. Selv om Martin har blitt en sånn regissør som lager de helt store eposene med mange hundre millioner dollar i budsjett. Mens Paul har funnet seg selv på nytt i den nye digitale lavbudsjetts-æraen; han har oppdaget at hvis budsjettene er lave nok får han gjøre det han vil. Scorsese observerer fenomenet og omtaler Schrader som «en flamsk miniatyrist». Mens Scorsese i følge Schrader er «mer typen til å male renessanse-fresker». Det er sånt gubbene sitter og kjekler om. 

Således står Schraders siste film Master Gardener som en fascinerende motpol til Scorseses film. Den er så enkel og liten. Gartneren tusler rundt i hagen. Han steller plantene med en stor nennsomhet. Tilsynelatende harmoni. Men det er noe som ulmer i underskogen. Sadomasochisme og en mørk fortid. Paramilitære skinheads lusker i buskene.

I sammenligning med Scorsese-filmen er det befriende lett å forholde seg til Schraders lille parabel. Den er litt klønete og overtydelig av seg, den er ikke i takt med tiden, men jeg liker idéene og viljen til å være problematisk og kontrær. Jeg setter pris på en god gammel vriompeis.

Domaine du Colombier Cuvée Gaby Blanc

Det beste vi kan drikke må være en vin som plukker opp noen toner fra filmens botaniske verden. Derfor drar vi til nord-Rhône, til det meget klassiske området Crozes-Hermitage. Domaine du Colombier Cuvée Gaby har alt jeg kan ønske meg fra blomsterengen i nesen, i tillegg til et streif av bacon. Opulent i munnen, tropisk frukt med god intensitet. Drikker godt nå, men jeg tror nok den vokser hvis du lar den ligge i 5 år eller mye lenger. Kanskje er det noe den har til felles med filmen?

• Les min fulle omtale av Master Gardener og Domaine du Colombier Cuvée Gaby her
• Master Gardener kan streames på Filmoteket og andre strømmetjenester.

8. Critical Zone

Det er ikke så ofte jeg ser film fra Iran, men når det dukker opp en på et kinolerret i mitt distrikt så prøver jeg å få det med meg, for da pleier det å være bra altså. De er ofte politiske, regimekritiske og subversive. For i Iran er det strenge regler for hva slags filmer det er lov å lage, og de gode filmene er som oftest laget av filmskapere som omgår og/eller driter i dette lovverket. Som lager ulovlige filmer fordi de må. 

Critical Zone er en sånn protestfilm. Vi følger en narkolanger gjennom 1 natt i Teheran.  Det er en slags roadmovie der han kjører rundt til forskjellige klienter og gir dem det de trenger. (Også åndelige behov.) Alle skuespillerne er amatører, vanlige folk, transseksuelle sexarbeidere som spiller seg selv. Den mest imponerende av disse er flyvertinnen som hjelper han å smugle inn varer, de tar kokain i bilen sammen, hun har vært med på en nesten-flyulykke og trenger å avreagere, men så tar det helt av. Som et persisk opium-mareritt. Flyvertinnen spilles av performancekunstneren Shirin Abedinirad som såvidt jeg kan se aldri har gjort film før (hun er mest kjent for speil-installasjoner), men dette er en av de skuespillerprestasjonene jeg kommer til å huske fra 2023. 

Det er dystopisk portrett av et samfunn uten håp, det kan ikke fortsette på denne måten. Regissør Ali Ahmadzade har skutt filmen uten én eneste tillatelse, undercover i gatene om natten, med 3 små kameraer som var lette å gjemme i sigarettpakker og gymbager. Iranske myndigheter har prøvd å hindre filmen fra å bli vist, og da den hadde premiere på Locarno-festivalen ble Ahmadzade nektet utreise. Når Iran er en spennende filmnasjon er det altså på tross av regimets kulturpolitikk, som en protestbevegelse. (Til sammenligning har vi veldig mye vennligere kulturpolitikk i Norge, men filmene er mindre interessante.)

Zorah Karasì 2020

Iran var en gang et stort vinland med produksjon i over 5000 år, før alt ble forbudt med den islamske revolusjonen i 1979. Men i de miljøene som skildres i filmen er jeg ikke i tvil om at det er en smal sak å få tak i så mye vin du kan drikke. For eksempel fra et av de vinproduserende nabolandene, hva med Armenia? Zorah Karasì er et flott eksemplar på den lokale druen areni noir. Syrah-aktig i nesen, solbær som popper i munnen. Rik og fyldig stil med god struktur, og et krydret preg som minner om noe jeg forbinder med libanesisk vin; og så kan man tenke seg at iransk vin kunne vært noe ikke nødvendigvis helt ulikt. I en bedre verden.

7. Sparta

På fjorårets liste hadde jeg Ulrich Seidls dansebandsanger-dystopi Rimini på 7. plass. Da kom det mange tilbakemeldinger fra leserne om at denne filmen var over grensen. For avskyelig. Den stinket av gammel fyll og kroppsvæsker. Derfor er det bare naturlig at årets 7. plass går til Ulrich Seidls Sparta – søsterfilmen til Rimini, om den ekle dansebandsangerens pedofile bror. Så det er klart helt fra begynnelsen at Seidl ikke har mildnet siden sist.   

Ewald er en utstøtt og tvers igjennom suspekt karakter, han kjører fra Østerrike til Romania, og i en eller annen småby finner han et «egnet lokale», en rønne av en nedlagt skole eller noe sånt, der han starter en judoklubb for unge gutter. Han kjører rundt og henger opp flyere i busskur og på postkassestativer. Det dukker etter hvert opp noen barn som oppsøker den provisoriske judoklubben, det fins jo ikke noe annet å gjøre der. De har det gøy med Ewald, de leker og de blir en slags gjeng. Det blir en slags leir og frisone for Ewald og guttene. Slapp av, Ewald er ikke-utøvende pedofil, han gjør ingenting galt, det verste han gjør er å ta noen bilder av barna.

Ulrich Seidl filmer det med samme observerende blikk som han bruker i dokumentarene sine. Resultatet er jo ytterst foruroligende, det er noe veldig galt som ulmer her, det er følelsen av å sitte på pinebenken. 

Loimer Extra Brut

Østerriksk film er mørke greier. I hvert fall basert på de regissørene jeg følger med på — Michael Haneke, Götz Spielmann, Jessica Hausner og vår venn Ulrich. De utforsker de mørkeste sidene av den menneskelige tilstand. Og akkurat dét er litt utfordrende for oss som driver med vin & film — fordi de østerrikske vinene er helt motsatt. De har en tendens til å være sånne lette livsbejaende glugg-glugg-viner. Men kanskje en måte å omgå problemet kan være å sprette en flaske bobler? Musserende har evnen til å skjære gjennom og renske opp der annen (stille) vin sliter.

Sånn som Loimer Extra Brut, en solid sekt fra Langenlois i Kamptal. Den gir aprikos og autolyse på duft, rik gul frukt i munnen. Friskheten sammen med et bakoverskuende uttrykk gjør den champagnesque. En glipe som slipper lyset inn når det er på sitt mørkeste.

6. Tori og Lokita

En ny film fra Jean-Pierre & Luc Dardenne er alltid nødvendig å få med seg, og alltid tung å svelge. Brødrene har skapt sin egen sjanger — men nå for tiden virker det som det er mer snakk om andre regissørers Dardenneske filmer, enn Dardennene selv. De to siste filmene deres har ikke fått kinodistribusjon i Norge. Har de forsvunnet under radaren? Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor; for filmene er like gode (vonde) som alltid, og Tori og Lokita er et tydelig eksempel på dét.

Vi følger Tori på 11 og Lokita på 16 som har reist alene fra Afrika til Europa. De to møttes på en smuglerbåt, nå er de sammen i en by i Belgia. Det eneste de har er hverandre. Filmen tar oss med på opplevelsen deres, som handler om å prøve å finne en måte å leve på. Tori får innvilget opphold på grunn av alder, Lokita sier hun er hans søster så hun også kan få bli. Immigrasjonsmyndighetene krever dokumentasjon på slektsforholdet, det blir ugjennomtrengelig byråkrati.

Det andre problemet er den kriminelle underverdenen som Lokita vikles inn i fordi hun må betale menneskesmuglerne, og sende penger til familien hjemme, i tillegg til ren overlevelse dag for dag. Det er en nedadgående spiral som er hjerteskjærende på et helt fundamentalt menneskelig nivå. Ikke minst fordi det er så virkelighetsnært, det kunne like gjerne vært en dokumentar fra Nygårdsgaten?

Orval Trappiste

Jeg har gått mange runder med dette, og har konkludert med at en meningsfylt vinparing til denne filmen er umulig. Dardennes insisterende renskårne sosialrealisme er bare for graverende nær til at man kan tillate seg denslags. Vin kan være mye, men sosialrealistisk er det ikke. Men siden Belgia er landet, kan vi kanskje tillate oss et vørdsamt øl? Det må være noe som er laget av munker på et kloster. Det er det eneste som kan redde oss.

Orval Trappiste er ølet fra bryggeriet ved klosteret Abbaye Notre-Dame d’Orval. Toffee, lær og sitrongress på duft. Jordlig i munnen med karamell og krydderkake. Velbalansert og på den trygge siden, av og til er det akkurat det man trenger.

5. Asteroid City

Det denne listen trenger nå er en film som er lett og frisk! Her er Asteroid City. Wes Anderson har laget en Wes Anderson-film, det er tydelig fra første frame. Den er fargerik og sollys og leken og detaljrik, nesten til det maniske. Er det for mye av det gode? Har Wes Anderson blitt for Wes Andersonsk? Det er nok dét som er problemstillingen i Asteroid City, der regissøren får rendyrke sine særegenheter og snurrepiperier med millimeterpresisjon og skyvelære, så uhemmet at det er jo fullstendig overkill. Men jeg er tilbøyelig til å sette pris på litt god overkill, i hvert fall når det ligger genuin filmkunst i bunn.

Og så er Asteroid City også en rotete film, med sine 3 narrative nivåer, selv om alt jeg egentlig er interessert i skjer på ett av dem («hovedhistorien»). De andre nivåene er der som et uttrykk for regissørens hang til å leke med hva en narrativ er, kan være, fortellinger inni fortellinger, sånne metagreier. Det er jo mest fjollete. Men akkurat den fjolletheten har liksom blitt en integrert del av Anderson-prosjektet, det er det som er kunsten hans. 

Og alt det høres kanskje utilgjengelig og introvert ut, men det som får det til å fly er humoren. Alle disse snåle innfallene som lukter Wes Anderson lang vei, de er jo kjempemorsomme. Det OCD-symmetriske filmuniverset, det underliggjørende forvrengte kamerablikket. Den kontinuerlige strømmen av underfundigheter og eksentrisiteter, det gjør meg så begeistret. Det filmen mangler av narrativ disiplin tar den igjen med smittende filmglede. Jeg er ganske sikker på at dette er den filmen jeg lo mest av i 2023.

brick + mortar Anderson Valley Chardonnay 2021

Filmen er innspilt i Spania, i ørkenområder øst for Madrid. Men filmens univers har ikke så mye med Spania å gjøre; det handler først og fremt om Wes Anderson. Derfor syns jeg vil skal drikke en vin fra Anderson Valley. Jeg har nemlig en favoritt, fra en liten familiedrevet vingård i Sonoma: brick + mortar Anderson Valley Chardonnay. Klar gul frukt i nesen, og noe funky og osteaktig lenger bak. Grønne epler, appelsin med fruktkjøtt og sitronkrem i munnen. Energisk og lett på labben men god substans i strukturen. Herlig vin!

• Asteroid City kan sees på Sky Showtime, og leies på andre strømmetjenester

4. The Holdovers

The Holdovers er den nye filmen fra Sideways-regissør Alexander Payne, og med merlot-hateren selv Paul Giamatti i hovedrollen, og sammen lager de sin beste film på 20 år. Tenk at det er 20 år siden Sideways; det må vi komme tilbake til. Men altså, denne gangen er det ikke en vinfilm, men en julefilm de har laget. Vi reiser tilbake til 1970, det er julefeiring på en kostskole i New England. Tre fortapte sjeler – en lærer, en kokk og en elev – er stuck på campus i julen. Filmen gjenskaper en tid og et sted på en svært fornøyelig måte,  bugnende av rik atmosfære og minneverdige øyeblikk som gjør at jeg får lyst til å vende tilbake til den, gjøre den til en juletradisjon.

Kelby James Russell Cabernet Franc 2020

Filmens akademiske østkyst-elite-miljø, høyverdig og shabby på samme tid, gjør at vi trenger en vin som lever opp til dét. Kelby James Russell Cabernet Franc er en esoterisk vin fra Finger Lakes i New York, i en saftig stil med en konservativ ryggrad. 

• Les min fulle omtale av The Holdovers og Kelby James Russell Cabernet Franc her
• The Holdovers går på kino nå – Filmweb

3. The Zone of Interest

Jeg kan bare snakke for meg selv, men er det ikke på tide å slutte å lage filmer om andre verdenskrig nå? Hvor mange timer med film og TV er det mulig å lage om andre verdenskrig før ørene faller av? Jeg mener det kritiske punktet er passert for lengst. 

Men Jonathan Glazer viser at jeg tar feil. Eller, at det fins unntak, at det fremdeles er mulig å lage en film som viser oss noe helt nytt og annerledes. The Zone of Interest gir oss en hel haug med kunstneriske idéer som sparker oss i pannebrasken med en ny opplevelse av ondskapens banalitet.

Vi befinner oss i en villa som ligger rett på andre siden av muren til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Her bor en nazileder og familien hans. Vi ser det som en slags overvåkningskamera-film; (dårlige) digitale kameraer er plassert rundt om i huset og familien vandrer rundt og utfører sine daglige gjøremål. De spankulerer i den idylliske hagen og snakker om at dette er paradishagen. I bakgrunnen hører vi kontinuerlig lydene fra jødeutryddelsen som foregår på andre siden av muren. Bakgrunnsstøyen. Kameraenes praktiske orientering og den dårlige digitale kvaliteten gjør at det på en måte føles mer virkelig, eller mer reality; som et slags Big Brother-hus. Det vi utsettes for, seerne, er at elementene kommer sammen og iverksetter filmmediets audiovisuelle kraft til å skape en opplevelse av det store mørket. Det er regissørens visjon som er det helt store.

Staatlicher Hofkeller Randersackerer Marsberg Silvaner Erste Lage 2021

Og hva kan man drikke til en sånn visjon? Det må helst være en vin som passer til middagene som serveres i huset. Noe med historisk sus; en vin som representerer imperiet. Det bringer oss til ærverdige Staatlicher Hofkeller, den statseide produsenten i Franken, stiftet i 1128 og dermed en av verdens eldste vinprodusenter. Druen er silvaner, den store druen fra imperiets storhetstid (ikke noe nymotens riesling her). Flasken er en bocksbeutel, for tyskere enn dét blir det ikke. 

Det svimlende navnet på etiketten er Staatlicher Hofkeller Randersackerer Marsberg Silvaner Erste Lage 2021. Den har en steinete nese med hvite blomster og sitrus. Ren og crisp i munnen med gul frukt og vegetale toner. Hint av grapefrukt og en salt finish. Lettere å drikke enn å lese.

• The Zone of Interest går på kino nå – Filmweb

2. Høstgule blader

Aki Kaurismäki er en sånn regissør som lager den samme filmen om og om igjen, og takk og pris for det. Han perfeksjonerte formen allerede i 1986 med Skygger i paradis. Og siden har vi med jevne mellomrom hatt gleden av å kunne gå inn i en kinosal og se en ny Kaurismäki-film – som ligner tilstrekkelig på de andre til at forventningene blir oppfylt – men jeg vil også våge å påstå at han er flink til å gi det en ny vri hver gang. Han sørger for å på en eller annen måte være dagsaktuell. 

Høstgule blader er en ny reise inn i det Akitypiske 50-talls retro-universet. 50% nordisk minimalisme + 50% østblokk-kitsch = 100% Kaurismäki. Riktignok mindre falmet og mer fargesprakende enn det har vært før, han leker med paletten denne gangen. Vi påminnes nåtidens dystre virkelighet av stadige nyhetssendinger fra krigen i Ukraina som høres fra transistorradioen på kjøkkenet til den kvinnelige hovedrollen. Samfunnskommentaren blir på en måte mer slående når filmens mise-en-scène er så stilisert. Fortellingen er en ny skillingsvise om den hederlige arbeiderklassen, en helt primal kjærlighetshistorie som gjøres kontemporær ved introduksjonen av det moderne arbeidslivet: midlertidige ansettelser, nulltimerskontrakter, gig-økonomi og alt det der der. Det er en samfunnsutvikling som ikke har kommet Akifolket til gode. 

Pongrácz Rosé

De er gatesmarte og de liker å drikke, men disse karakterene er ikke så velbevandret i vinens verden. Det går i øl og brennevin. Men når kvinnen skal stelle i stand et romantisk måltid for mannen kjøper hun inn en halvflaske rosa musserende på supermarkedet. Som hun serverer til en salat med egg og hermetisk asparges. Mannen tar glasset på styrten og spør hva det var for noe…

Jeg klarer ikke å se hvilken rosé-musserende de drikker i filmen, men jeg antar at den ikke er fra Champagne. Billige industrielle bobler er det som passer inn i Kaurismäkia. Og i denne kategorien er dette noe av det beste du får tak i: Pongrácz Rosé fra Western Cape i Sør-Afrika. Mjuk nese med god bakst og lyserøde bær. God syre og rene smaker i munnen – om enn litt nøytral. Jeg fant et granateple. Hint av rød godteri-fisk i bakgrunnen. Tilgjengelig på små flasker til en snill pris.  

1. Fritt fall

Årets beste film er også årets franskeste film. En kontinuerlig strøm av høytflyvende diskurs mellom forfattere, jurister og andre pan-europeiske intellektuelle. Anatomie d’une chute er et slags mordmysterium som ikke er det, som gjør et poeng av å markere avstand til sjangeren og tropene. En obsternasig film som nekter å gi oss enkle svar, men derimot bare blir mer og mer kompleks og ugjennomtrengelig. Jo nærmere vi stirrer på sakskomplekset jo lenger unna «sannheten» kommer vi. Det motsatte av Poirot, og deri ligger kvaliteten. Den store ambiguiteten bæres av Sandra Hüller i en hovedrolle som er så finstemt at det eneste jeg kan gjøre er å åpne en flaske vin.

Domaine des Ardoisières Argile Blanc 2022

Dette anti-mordmysteriet utspiller seg i de franske alpene, i regionen Savoie. Og i en film som dissekerer hvert minste detalj er det bare naturlig at stedskoloritten og terroir også spiller med. En av de virkelig gode produsentene i dette landskapet er Domaine des Ardoisières, med stupbratte vinmarker og Steinerskole-prinsipper. Deres Argile Blanc er en blanding av to lokale druer – jacquere og mondeuse blance – og chardonnay. Det er en presis og renskåret vin med steinete preg i nesen og elevert gul frukt i munnen. Biodynamisk og idiosynkratisk nok til at den står til filmens snirklende lynne. En vin jeg kommer til å kjøpe flere ganger, til en film jeg ikke blir ferdig med.