Vi begynner med et stort bilde av Walther Matthau, og så forklarer vi hvorfor.

Filmer om motvillige trenere som må ta styring på en gjeng med uduglinger og finne en måte å gjøre dem til vinnere er en egen sjanger. Det er som regel filmer med et inspirerende og motiverende budskap, gjerne noen medrivende sekvenser med action på banen der poengene flyr frem og tilbake mens sekundene telles ned, tikk takk… og så et oppløftende oppbyggelig klimaks. Vi liker å heie på en underdog. Det høres banalt ut, men det appellerer sikkert til noe primalt i oss, det er sannsynligvis derfor disse filmene lages igjen og igjen. Selv en kynisk filmkritiker som meg med absolutt null interesse for sport kan av og til finne glede i en sånn film. Hvis den er bra, altså.

Jeg tror det er Bjørnegjengen fra 1976 som er det sjangerdefinerende verket her, der Walter Matthau spikrer fast arketypen, den desillusjonerte treneren som tar over tidenes mest håpløse juniorlag. Etter Matthau er det en imponerende samling av legendariske skuespillere som har tatt på seg trenerdrakten. Gene Hackman spilte rollen i Utfordringen (1986); John Candy tok det jamaicanske boblandslaget hele veien til vinter-OL i Kalde rumper (1993); Goldie Hawn tok jobben i Wildcats (1986) og Ane Dahl Torp gjorde det samme bare på trøndersk i Heimebane (2018).

Min personlige favoritt er Paul Newman som må trene et vulgært, blodutgytende rølpe-hockeylag i Slagskudd (1977). Nick Noltes intense tilstedeværelse var bærebjelken i Blue Chips (1994), en ellers generisk film regissert av William Friedkin på autopilot. Og når vi snakker om generisk så er nok dét en betegnelse for mengden av disse filmene, bare at de mangler et gravitasjonspunkt som Nolte. Det er mye fyllmasse i denne sjangeren.

Champions

47 år etter Matthau har turen kommet til Woody Harrelson til å hente fram det beste fra en suboptimal forsamling. Hans aller første filmrolle var forresten i nevnte Wildcats for 37 år siden; en sirkel er sluttet? I Champions spiller han en hotshot-baskettrener på den snørrhovne siden som blir tatt for fyllekjøring. Dommeren tilbyr han samfunnstjeneste ved å trene et basketlag for… jeg vet ikke hvordan jeg skal omtale dem uten å risikere å bruke et ukorrekt ord… Det gjør ikke Woody heller, han strever hele tiden med å unngå å si ordet r… Mennesker med nedsatt funksjonsevne, mener jeg.

Har så denne filmen noe nytt å komme med i sin slitte sjanger? Nei, egentlig ikke. Men den har en spinn på opplegget som er akkurat frisk nok til at den har livets rett. Premisset holder. Harrelson er likandes i en rolle han passer bra inn i uten å måtte anstrenge seg for hardt. Manuset er velskrudd med en god flyt av dramaturgiske elementer. En del genuint vittig dialog. Den har et avslappet forhold til sjangertropene. Det hele er stødig satt sammen og sklir lett ned, slik det skal være med kommersiell Hollywood-film. Det eneste jeg egentlig har å innvende her er at filmen er så himla konvensjonell. Kall meg en snobb.

Regissøren er Bobby Farrelly, den ene halvdelen av Farrelly-brødrene som hadde det store gjennombruddet med Alle elsker Mary i 1998. Den med sæden i håret. Deretter gjorde de en rekke lignende lavpannede komedier sammen, før broren Peter gikk solo og overrasket alle med en “seriøs og substansiell film”. Det var Green Book i 2018, som også faktisk, utrolig nok, tro det eller ei, endte opp med å vinne Oscar for beste film. Hvorfor Peter gjorde den uten Bobby er jeg usikker på, men nå har altså Bobby også sin egen. Heldigvis er den ikke utpreget “seriøs og substansiell”. Det føles egentlig litt befriende at Champions ikke er et påklistret Oscar-frieri, men derimot litt sånn lavterskel trivelig. Er det egentlig noe mer å si om den?

Ja, det er forresten en nyinnspilling av en spansk film, Campeones fra 2018. Så da jeg skulle velge vin tenkte jeg at det burde være en amerikansk versjon av noe spansk.

Og når jeg først er i gang, bør jeg vel strengt finne frem den spanske originalfilmen også, for sammenligning…

Campeones

Campeones var den største spanske kinosuksessen i 2018, og vant Goya-prisen (spansk Oscar) for Beste film. Det er også verdt å få med at den er basert på en sann historie, for jeg syns det gir filmfortellingen en ekstra resonansbunn. Aderes var basketlaget for mennesker med nedsatt funksjonsevne i Valencia som vant 12 nasjonale turneringer mellom 1999 og 2014. Så dette var en suksesshistorie lenge før det ble film!

Plottet er jo det samme som i den amerikanske versjonen, så jeg skal ikke mase så mye om det. Men vi merker at den spanske versjonen har litt enklere løsninger. Det er litt grovere dramaturgi i manus, det har ikke passert gjennom Hollywood-kvernen ennå. Selv om dette hører trygt hjemme i kategorien lettbeint folkekomedie, er det noe sjarmerende hjemmesnekret over historien som utfolder seg. På den andre siden er karakterene mer sjablonger – spesielt protagonisten, spilt av Javier Gutiérrez på spansk og Woody Harrelson på amerikansk, er en mer velutviklet og interessant rollefigur i Hollywood-versjonen. 

Slik det ofte er med folkelige underholdningsfilmer fra Spania (og akkurat det samme i f.eks. Italia også), så er estetikken veldig glatt og osteaktig. Con queso heter det på spansk. Det ser ut som en TV-produksjon, som blir et lag av kunstighet som står mellom meg og det som skal fortelles. Og den type samlebånds-estetikk er en litt dårlig match med en historie som liksom handler om grasrota, da. 

Men jeg tenker på virkelighetens basketlag i Valencia; historien deres kunne vært gjort som et tørt drama, men her har man valgt å heller gjøre det til en folkekomedie. Jeg syns det er et sympatisk prosjekt, å hente fram en ekte underdog-historie og gjøre den mest mulig tilgjengelig for “folk flest”. Og filmen traff jo, den ble en publikumssuksess. Kanskje det er bedre sånn, enn hvis den hadde vært en mer raffinert og kunstnerisk indie-komedie som jeg hadde likt bedre? Det jeg prøver å si er at jeg liker ikke filmens estetikk, men jeg liker dens anti-elitistiske etos. Jeg heier på dét.

• Jan Tore har smakt en annen god vin fra Joyce Wine her: The Joyce of Life
• Linn har smakt flere gode viner fra Galicia her: Nobody puts Bibei in a corner