Coup de chance er Woody Allens femtiende (50!) film som regissør. Det har vel kanskje vært sånn i en mannsalder minst, at nye Allen-filmer har blitt tatt som en selvfølge. All den tid han har krystet ut sånn cirka en film i året siden lenge før jeg ble født. Men etter hvert som han har blitt gammel og deretter geriatrisk har vi også blitt vant til tanken på at det ikke er så mange igjen. Da karrieren hans gikk inn i en ny epoke med Match Point i 2005 var det imponerende at han hadde enda mer å gi, det året han fylte 70. At det nå er snart 20 år siden, og at han holder det gående fremdeles, er litt utrolig. 

Woody fyller 89 i år, og det er ikke året da han har funnet opp hjulet på nytt. Coup de chance, med den norske undertittelen Et lykketreff, kan ikke sies å være en omkalfatrende Allen-film. Den er ikke særlig innovativ, den riffer på temaer han har vært innom før. Han er i Dostojevskij-modusen sin, som får oss til å tenke på noen av hans beste filmer som Crimes and Misdemeanours og ovennevnte Match Point. Bare at denne ikke pløyer så dypt, den er bløtere. Historien føles kanskje litt som Woody på autopilot, hvis jeg skal være kritisk. Men hvis jeg også kan tillate meg å være litt ukritisk, som egentlig føles riktigere, så virker det som han koser seg, det er noe lekent over skrivingen, om ikke akkurat ambisiøst.

Og selv om det ikke er så mye nytt her, så er språket nytt. Coup de chance er hans første franskspråklige film, med ekte franske skuespillere. Og det er jo faktisk en ny spinn. Altså, de sedvanlige New York-intellektuelle er byttet ut med den soignerte Paris-eliten. Det gir en ny koloritt til å utforske kjente temaer som skjebne, slumpetreffenes innvirkning, og de moralske problemstillingene rundt å drepe en person for å løse et problem.

Vi følger den unge vakre Fanny (Lou de Laâge), som har giftet seg med rikingen Jean (Melvil Poupaud) og har fått alt. Men hun kjeder seg. Da hun tilfeldigvis støter på en gammel bekjent på gaten, Alain (Niels Schneider) som hun gikk på skole med, får hun en annen type oppmerksomhet. Alain lever et bohemliv, han er det motsatte av Jean. Man kan se det på hva slags vin de drikker – Jean drikker bare dyre burgundere som den snobben han er – mens når Alain inviterer på middag har han kjøpt den flasken som var på tilbud på supermarkedet. Han vet ikke engang hvor den kommer fra. Det oppleves som en befrielse for Fanny.

Det utarter til en affære, men Fanny tar kanskje litt lett på det med hemmelighold. Jean er ikke typen til å la seg føre bak lyset. Han er en sånn som legger merke til alt. Og han er veldig sjalu. Det som begynner som en fluffy romanse, beveger seg nå mot et mørkt psykologisk drama. Det er klart at noen må dø, riflen henger på veggen, men spørsmålet er hvem og hvorledes. Etterhvert byr manus på noen twister som man kan velge å avskrive som i overkant uplausible – eller man kan velge å sette pris på at manusforfatteren er i et lekent humør, og det han leker med er hvordan lykketreff og ren slump kan snu alt på hodet.

I Allens samlede filmografi vil nok dette bli stående som et marginalt verk. Men det er jo de han har hatt klart flest av, gjennom hele karrieren, og det er ikke noe å kimse av. Av de 50 filmene har han laget cirka 10 jeg vil regne som mesterverk. Omtrent like mange som er helt mislykkede. Og så er det ca 30 filmer som ligger i mellomsjiktet, de som er trivelige men trivielle. Terningkast 4-filmene. Dette er altså en av de mange, kanskje vi kan strekke oss til å si at den er solid firer. 

Woody har selv observert dette fenomenet, at enkelte av filmene hans ender opp med å bli bedre enn andre, og han forklarer det slik: “Jeg vet ikke hvorfor noe fungerer og noe annet ikke gjør det. Man bare lager den filmen man har lyst til å lage på det tidspunktet, og man tenker at det er en god sjanse for at folk kanskje vil like historien. Man blir positivt overrasket når de gjør det. Det er bare flaks.”

Og alt det tatt i betraktning er det altså sånn at Coup de chance er en fornøyelig filmopplevelse. For det er jo sånn for oss Woody Allen-fans at vi elsker de medium vellykkede filmene også. At vi heller vil se en middels Woody Allen-film enn den aller beste filmen til en annen regissør. Således er vår legning. Hvis dette skulle vise seg å bli hans siste film, for det er jo ikke til å stikke under stol at det er en reell fare for det, så er det helt ok. Men det store lykketreffet måtte være hvis han hadde klart å holde fram med å holde fram, og klemme ut noen filmer til. De trenger ikke være mesterverk, de kan være terningkast 4. Mer enn det vil være helt urimelig å håpe på.

Domaine des Closiers Les Closiers 2021

Vi har knapt en og en halv time til å mingle med Paris-eliten og deres uklanderlige smak og dødelige komplott. Så da må vi drikke noe godt. Hvis du har en kjeller full av flottenfeier-flasker fra berømte vinmarker i Burgund kan du godt åpne en nå. Personlig har jeg ikke det, jeg må innrømme at jeg pleier å drikke vin som koster under 500 kroner, så derfor ser jeg til andre regioner. Jeg har nemlig hørt at de vakre og vellykkede pariserne har lange tradisjoner for å reise til Loiredalen for adspredelse. Ovale weekender og sånt. Og så har de selvfølgelig drukket den lokale vinen og funnet sine favoritter som de kjøper med hjem kassevis. Derfor er det sånn at Loire-vin sies å være Paris-elitens vin.

Her er en god en. Les Closiers 2021 fra Domaine des Closiers i Saumur-Champigny. 100% cabernet franc som seg hør og bør. Den har en steinete nese med rød paprika, mørke bær og tranebær foran et krydret bakteppe. Litt lukket i starten, men den åpner seg i løpet av andre akt. Steinete jordsmonnpreg også i munnen, i en ung ueiket stil med seriøs ekstraksjon. Blå plommer og en urtekvast i morgendis. God dybde i utgangen som jeg blir sittende å smatte på. En vellykket balansekunst mellom seriøsitet og kompleksitet på den ene siden, og det juicy spontanfermenterte på den andre siden. Det er noe idiosynkratisk med dét. 

Prøv den til et lammelår. Eller en Roald Dahl-historie om å begå et mord med et lammelår som mordvåpen. Eller en Woody Allen-film om det perfekte mord som ikke gikk helt på skinner likevel. Deilig!

Vinen er stilt til rådighet av importøren Natural Selections.