Da jeg satt og skrev om årets Oscar-vinnere med vin noterte jeg i den lille notisboken som ligger ytterst på siden av skrivebordet at det hadde vært gøy å utforske og skrive om Beste dokumentar-prisen. For det har jeg aldri gjort før her i Vin & film. Så det kan jeg helt sikkert.

Men da jeg så vinnerfilmen Navalny (som ligger på HBO Max) skjønte jeg at det var umulig, eller i hvert fall meningsløst, fånyttes, å finne en vinparing til en sånn film. Det blir som å vinsette Dagsrevyen. Ikke at filmen ikke er god. Den er sterk fordi den har en veldig viktig historie å fortelle. Men sånne dokumentarer som er mer journalistikk enn filmkunst, de egner seg ikke for den type sensoriske eksperimenter som Vin & film handler om. Her er vi ute etter en annen type sannhet enn den journalistiske sannheten.

Hvis jeg skal skrive om dokumentar må det være de som er mer kunstnerisk anlagt. De som er opptatt av å skape atmosfære og en opplevelse. Ekspresjonisme og impresjonisme. De som leter etter ekstatiske sannheter.

Og hvis det da høres ut som jeg skal grave fram obskøne obskuriteter, så kan jeg betrygge leseren med at jeg har holdt meg trygt innenfor Oscar-akademiets imperiske rammer. Dette er de 2 foregående Oscar-vinnerne før Navalny, og så er det en som tapte mot Navalny. Alle tre er lett tilgjengelig på de store strømmeplattformene. Vin & film har vel aldri før vært så tilgjengelig som dette? 

My Octopus Teacher (Hva jeg lærte av en blekksprut)

Vi møter en sørafrikansk mann ved navn Craig som befinner seg i en eksistensiell krise. Han løser det ikke ved å drikke seg full hele tiden, men derimot ved å begynne med dykking. Han praktiserer en puristisk fridykking som dreier seg om å være mest mulig i kontakt med elementene (uten våtdrakt i det kalde vannet, det er forresten hai der) for det er det som gir han den ekte opplevelsen. 

Livet under vann er en helt ny verden for Craig. Han dykker hver dag og utforsker millimeter for millimeter tareskogene. Planen hans er å bli så godt kjent med denne flekken av havbunn at han vet alt. Hvis han bare ser nærme nok, tenker han, kan han til slutt komme til en forståelse av noe betydningsfullt. Jeg tror det som driver han er en dragning mot noe transcenderende. 

På sine daglige dykketurer møter han etterhvert en sjarmerende blekksprut. Han strekker ut hånden og mot formodning strekker blekkspruten ut en tentakkel og de håndhilser. Eller er det et kjærtegn? De to innleder et vennskap. Det er noe som gir mening for Craig, den fortapte mannen, at han kan kjenne på samhørighet med blekkspruten. Han opplever at den hjelper han å håndtere livets harde realiteter. Spesielt i filmens mest dramatiske scene, når en stripete katthai plutselig biter av den ene tentakkelen til blekkspruten. Craig følger med på hvordan blekkspruten sakte men sikkert gror en ny tentakkel. Den klamrer seg fast og etter 3 måneder har en ny fullverdig tentakkel vokst ut. Når livet gir deg motstand, når alt er tapt, når du ligger nede går det an å reise seg igjen. Det kan være det tar tid, men det viktige er å ikke gi opp. Noe sånt.

Visste du forresten at blekkspruter har 9 hjerner? En i hodet og en i hver tentakkel. Den i hodet er den største, sentralhjernen. De 8 tentakkelhjernene kan lære nye ting uavhengig av hverandre, og så sender de det videre til sentralhjernen, som fordeler lærdommen videre til de andre hjernene. Det er i det hele tatt mye å studere på i en liten blekksprut. 

Og heldigvis har Craig ikke bare dykket helt ned i dykkeprosjektet sitt, men han har også sørget for å filme det. Filmatisk sett er det litt røft i kantene, men han har klart det som er viktig, å ta seeren med på reisen og opplevelsen. Undervannsbildene er innrammet av fortelleren Craig. Han insisterer på å snakke om det som er sjelerystende, han er litt sentimental av seg. For noen seere kan det sikkert bli for mye patos. Kanskje jeg er soft, men for meg var det egentlig ganske rørende. Jeg syns det er en film som sier noe om det å være et vesen på denne store og rare planeten.

Saurwein Chi Riesling 2022

Til blekksprut pleier jeg oftest å drikke riesling, og denne gangen har jeg funnet en god en fra samme farvann som filmen. Saurwein Chi Riesling er et forseggjort eksemplar fra Elgin i Sør-Afrika, som også kan sies å være i sterk kontakt med naturen. Navnet Chi er hentet fra kinesisk mytologi, der det betyr enten “drage uten horn” eller “fjelldemon”. Den flotte etiketten er malt av den lokale kunstneren Isabella Kuijers basert på floraen og faunaen som omgir vinmarken.

Vinen fremstår litt lukket ved åpning, så jeg tar sjansen på å la den overnatte i kjøleskapet. På dag 2 er den et nytt menneske…

Moste epler i nesen med sitrus og grønn te. Elegant i munnen med hvit fersken og modne gule epler. Honning i toppen, 7.6 gram sukker er flott balansert. Frisk, delikat og forførende. 

Med god riesling opplever jeg ofte en eksistensiell dimensjon – den snakker om livet, kjærligheten og havet – som står veldig bra til Craigs indre og undervandige reise.

• My Octopus Teacher kan strømmes på Netflix.
• Saurwein hos Lamarc Wines

Fire of Love

Jorden rundt med det eksentriske ekteparet Katia og Maurice Krafft. De er et sånt par som er fullstendig oppslukt i hverandre og den boblen de deler. De er vulkanologer. Gjennom 70- og 80-tallet farter de rundt til forskjellige kratere i forskjellige avkroker av kloden på jakt etter utbrudd. Jo større jo bedre. De er ikke redde, for de har bestemt seg for at de ikke vil ha barn, de vil dedikere livet til vulkanologi. Det er et slags kamikaze-oppdrag. De er forberedt på at de kan dø av det, men hva kan vel være mer romantisk enn å dø i et vulkanutbrudd?

Historien om Krafft’ene er mer enn fascinerende nok i seg selv, men det som løfter Fire of Love er den filmatiske visjonen. Filmskaperne legger mindre vekt på å dekke et handlingsforløp; de er først og fremst opptatt av å male fram en poetisk filmatikk og et univers som med dagens øyne er veldig hipt og retro-quirky. Mens alle andre vulkanologer ville sett på filmingen som nøytral dokumentasjon, en ettertanke, er disse opptakene for kunstneriske til dét, de er rett og slett for bra. Krafft er ikke bare på et vulkanologisk prosjekt, men også et filmatisk. De har bygd ekspedisjonene inn i en dramaturgi og et filmatisk rammeverk.

Herr og fru Krafft praktiserer en utstudert iscenesettelse av seg selv, de har funnet ut hvordan de skal være gode filmkarakterer. Crewet går med matchende uniformer og røde luer, og det kan ikke være bare av praktiske årsaker, det må også være fordi det ser kult ut på film. 70-talls-estetikken med kornete bilder og ivrig bruk av zoomlinser har eldes spesielt godt; det virker helt tidsriktig den dag i dag. Og den lakoniske fortellerstemmen til indie-auteuren Miranda July (Me & You & Everyone We Know) understreker et post-ironisk filmatisk prosjekt. 

Det er vanskelig å ikke tenke på Team Zissou når man ser de entusiastiske nerdene med de matchende røde luene og de retrofuturistiske vulkandraktene. Seismografen. Det er faktisk såpass påfallende at det kan ikke være noen tvil om at Wes Anderson har studert herr og fru Krafft og brukt dem som inspirasjon for sin film “Livet under vann med Steve Zissou”. Og at han må ha vært en hardbarket Krafft-fan. Det er lett å tenke seg en fiksjonalisert biopic regissert av Wes Anderson, men på en måte er Fire of Love allerede den filmen. Og det er veldig kult.

Azores Vulcânico Tinto

Ekspedisjonene tar oss til flere vinproduserende regioner; Etna og Santorini. Og det som er sikkert er at jeg får lyst på en vin fra en vulkan. En vin som har noe vulkanologisk å tilføye. Og av alle vulkanske vinmarker jeg har sett, tror jeg de til Azores Wine Company må være de mest vulkanske?

Azores Vulcânico Tinto 2019 har friske røde bær i nesen, men også røyk og bål – som jeg tenker er typisk for vulkansk vin. Frisk og fruktig i munnen, syrlige bringebær som er nærmest Beaujolais-aktige. Men også noen overraskende gule frukter; aprikos og pasjonsfrukt. Solid steingulv med tyngde. Stødig, lang utgang med en liten røykt bitterhet.

Det er mange meninger om hvorvidt mineralitet i vin er noe som kan eksistere i virkeligheten. Nattverden har tidligere skrevet om begrepet her. Jeg har ikke tenkt å mene så mye om dét, men kanskje det kan være på sin plass å understreke at min beskrivelse er ment assosiativt (på samme måte som at når jeg nevner bringebær så er det ikke fordi jeg tror vinen inneholder bringebær). 

• Fire of Love kan strømmes på Disney+
• Azores Wine Company

Summer of Soul (…Or, When the Revolution Could Not Be Televised)

Woodstock-festivalen i 1969 har blitt ettertrykkelig dekket i ymse dokumentarer de siste 50+ årene. Men samme sommer, bare 16 mil lenger sør, foregikk en annen legendarisk musikkfestival som ingen har hørt om. Harlem Cultural Festival var “en feiring av afro-amerikansk musikk og kultur, Black pride og samhold”. Over 300 000 publikummere samlet seg i Marcus Garvey Park for å se artister som Stevie Wonder, BB King, The 5th Dimension, Sly and the Family Stone, Mavis Staples, Mahalia Jackson, Nina Simone… For en lineup! Heldigvis var det et filmteam der for å dekke det, en full konsertproduksjon regissert av Hal Tulchin. Men så ble opptakene liggende i kjelleren til Hal i over 50 år, og har aldri blitt sett. Før nå.

Det er selveste Questlove (han fra The Roots) som har gravd fram filmrullene til Hal og så til slutt fått det klippet sammen til den helaftens dokumentaren det alltid skulle ha vært. Prosjektet hans er å løfte fram Harlem-festivalen som det unike evenementet det var, men også å sette den i sammenheng med datidens spesifikke sosiopolitiske klima. Det er et spesielt turbulent øyeblikk i afro-amerikansk historie, og filmen tar også opp (konsekvensene av) Vietnam-krigen og den pågående heroin-epidemien i Harlem.

Men først og fremst er det musikkgleden som skinner igjennom. Musikken i seg selv er opplevelsen her, festivalstemningen og vibbene. Og så er det klippet sammen med nye intervjuer der vi får se alle disse folkene – festivaldeltakere og musikere – en mannsalder senere, der de forteller om en festivalopplevelse de hadde en gang da de var unge og lovende. En spesielt heftig scene er Billy Davis Jr. som forteller om hvordan bandet hans The 5th Dimension endte opp med å covre en sang fra musicalen Hair – og reaksjonen når han og konen Marilyn får se opptakene for første gang.

Opplevelsen av en helt spesiell festival som tilfeldigvis ble filmet og av en eller annen grunn lagt i en skuff i 53 år. Og som gjenoppdages her og nå, foran øyene dine, og ørene. Når Nina Simone til slutt dukker opp på scenen, og hun skriker ut til både svarte barn og Black Panthers, hun skriker om forandring. Det er ikke småtteri.

Stolpman Love You Bunches Carbonic Sangiovese 2021

Til disse eksklusive opptakene drikker jeg noe så sjeldent som californisk sangiovese. Stolpman i Ballard Canyon har laget sin egen vri på denne druen som ellers utelukkende forbindes med vin fra Toscana. Den tilhører vinserien “So Fresh”, og er en friskere, lettere versjon av sangiovese med karbonisk maserasjon. Det er en livsbejaende vin som er fremstilt av hele drueklaser, og derfor har den fått navnet Love You Bunches. 

På duft har vinen de druetypiske kirsebærene, men med en naturvin-funky vri. Ufiltrert preg. Fersk og levende med en ørliten perling på tungen. Mjuk munnfølelse, nesten kremet. Her er bestemors bringebærsaft. Gjenkjennelige sangiovese-tanniner trer fram, og med det kommer struktur. Det er en dualitet mellom tanninene og den juicy stilen, og det er kanskje akkurat dét som gjør vinen interessant. 

Love You Bunches koster kr 339, er det for dyrt? For de pengene (litt mindre) kan man jo få en referanse-sangiovese fra Chianti, som for eksempel Nittardi Doghessa. I den sammenligningen blir Love You Bunches litt enkel – men så har den også sine helt egne kvaliteter å komme med, som man ikke får i Chianti. Dette er en vin du vil ha til terrassedrikking, grillmat, eller en legendarisk festival i parken.

• Summer of Soul kan strømmes på Disney+
• Stolpman hjemmeside

Og til slutt et AI-generert maleri av 1969 Harlem Cultural Festival: