Longlegs er ikke den skumleste filmen siden Nattsvermeren, selv om markedsføringen prøver å selge deg dét. Den ligner heller ikke noe særlig på Hereditary, som de også maser om. Det er derimot en film som har sitt helt eget prosjekt, som er mye mer fascinerende og fett enn det hypen prøver å gi inntrykk av. Personlig gikk jeg inn med skepsis, for det er sånn jeg reagerer når jeg synes hypekoret prøver å pushe noe på meg. Jeg hadde dempede forventninger, og de ble ikke innfridd. Men filmen innfridde noen helt andre forventninger, som jeg ikke hadde, og det er jo mye gøyere.
Longlegs går høyt ut med en retro-stilisert prolog der vi får et foruroligende glimt av den langbeinte psykoen som vi ikke helt klarer å se at er spilt av Nicolas Cage, ikke bare på grunn av den psykedeliske kabuki-sminken, men også fordi kameraet insisterer på å vise akkurat litt for lite. Dette er en sekvens der hver kamerainnstilling er et kunstverk, som får det til å sitre i mitt cinefile mellomgulv. Og så kommer tittelen med 70-talls-typografi, og etter det blir filmen mer konvensjonell, i det minste for en stakket stund. På den måten at den driver og etablerer et plott som ikke er helt ulikt mye vi har sett før.
Vi følger den ferske FBI-agenten Lee Harker (spilt av Maika Monroe) i jakten på en seriemorder. Lee har paranormale evner; hun kan føle hvilke hus morderen har vært i og den slags, men hun har ikke helt kontroll på kreftene sine ennå. Det foreligger en tikkende klokke, for hun må fange morderen før neste familie blir myrdet. Underveis i etterforskningen viser det seg at Lee som privatperson har en tettere tilknytning til morderen enn hva hun selv aner. Høres det litt generisk ut? Ja, men…
Det som starter som en FBI-thriller som ligner på nordisk noir og David Fincher (den kaldkliniske formalismen), blir etterhvert noe mer, og kanskje viktigst, blir så mangt. Horror-sjangeren er jo full av alskens subsjangere, og denne filmen nøyer seg ikke med å følge ett spor, den svinger innom hele bredden. Her er besatte dukker, okkultisme, religiøs fanatisme, surrealisme, overnaturlige innslag og Satan selv. Et realt smörgåsbord. Og her er jeg ikke helt uenig med de kritikerne som peker på at manuset ligner et førsteutkast der man kaster alt på veggen for å se hva som fester seg. De har et poeng. Men samtidig tilfører det noe, de arbitrære kvalitetene gir filmen en dirrende nerve, en fandenivoldsk følelse av at alt kan skje. Det gir filmen en genuin galskap. Og det er i mine øyne utelukkende positivt.
På den ene siden blir plottet mer og mer vrøvlete og B-filmaktig. På den andre siden er det filmatiske så gjennomført stilisert og kunstnerisk forløst at jeg ikke kan unngå å bli begeistret. For det som gjør filmen interessant er hvordan den forholder seg til det å være film, måten den bruker lyd og bilde. Ulmende, dvelende, tilbakeholden i fortellingen. Ambient-støy. De svimlende vide vinklene og den underliggjørende effekten (som sender tankene langt forbi Fincher og inn i Lanthimos-”weird wave”). En kontinuerlig strøm av kontraintuitive komposisjoner, symmetri og anti-symmetri, lek med aspect ratios og elementer som faller utenfor bilderammen. Samtidig som den ikke holder seg for god for skamløs 70-talls-zooming, fordi det er filmatisk fett. Det er regissøren sin visjon som er det store her, Osgood Perkins heter han.
Den utpregede diskrepansen mellom stil og innhold – utstudert estetikk kontra slurvete tekst – arthouse versus B-film – får meg på alerten. Jeg må kikke nærmere, er det noe mer her? For det er så mange rare og sprikende elementer som flimrer forbi, firkantede brikker i runde hull, hemmeligheter, obfuskasjon og idiosynkrasi i hver krinkelkrok … at det MÅ nesten være en plan bak det. Kanskje den ytre handlingen bare er et lag over en dypere historie, kanskje hele plottet kan sees på som symbolsk. For hvis man skreller vekk alle skrekkfilm-tropene og ablegøyene, ligger det i bånn en ganske klar menneskelig fortelling om barndomstraumer og hvordan det påvirker et menneske. Jeg prøver å unngå å dele ut en fasit her, men kanskje en oppfordring til å se filmen med det i bakhodet at ikke alt nødvendigvis er 1:1. Du kan egentlig velge selv hvor mye du vil legge i det. Du kan smake på kaken, og du kan også spise den opp?
Averæn Oregon Willamette Valley Pinot Noir 2021
I et raust filmatisk univers med tjukk atmosfære er også landskapet en viktig del av opplevelsen. Vi er i det rurale Oregon, det er kaldt og forblåst og det er som om ondskapen pipler og syder opp fra jordsmonnet. Og når det en gang har seg sånn at Oregon også er en spennende vinregion, må vi nesten benytte anledningen til å åpne en flaske derfra. Jeg har funnet fram en god en, som også bærer stedstypisitet.
Averæn Oregon Willamette Valley Pinot Noir har en elegant nese med bringebær og florale toner, kalk, og et hint av røyk i bakteppet. Saftig og myk frukt i munnen med fin konsentrasjon. Urter, rooibos-te og jordlig preg. Helt softe tanniner.
Jeg må innrømme at jeg egentlig hadde tenkt meg en vin med mer power til denne filmen (syrah), for dette er på den lette og elegante siden (slik det jo er med kaldklima-pinot). Men det er noe med det jordlige preget og de svake røyktonene som gjør at det klaffer likevel. Det blir en vin som forteller en historie om en vingård i Oregon, som komplementerer filmens univers og løfter opplevelsen. En følelse av, som man sier i vinverden, “if it grows together, it goes together.” Og når vi sier det i lys av filmen, så høres det jo nesten ut som en horror-tagline?
Vinen er stilt til rådighet av importøren Autentico
- Longlegs er tilgjengelig på streaming – se hvor på Filmweb
- Nattverden har tidligere omtalt flere Oregon-pinot’er her
- Norsk fra Oregon