Her er Narvel. Han jobber som sjefsgartner på Gracewood Gardens, prakthagen som omgir sørstatsvillaen til den eksentriske aristokraten Norma. Narvel har et lite team med gartnere som jobber for seg, og han styrer det hele med presisjon og effektivitet, vi ser at han er The Master Gardener. (“Gartnermesteren” er ikke en like bra tittel.) Om kveldene sitter han på soverommet sitt i gartnerboligen og skriver dagbok, der han filosoferer om hagelivet som en metafor på selve livet.

Og så er det dét at Narvel har en mørk fortid som nynazist. Jobben som gartner er en del av et slags vitnebeskyttelsesprogram. Norma vet mer om dette enn hun sannsynligvis burde, og det virker som hun liker det. For én av tingene hun bruker Narvel til, er som en slags boytoy. Og når han tar av seg klærne viser det seg at kroppen hans er dekket av swastika-tatoveringer. “Meine Ehre heißt Treue” står det.

Vendepunktet kommer når Norma ber Narvel om å ta inn sin grandniese Maya som en slags lærling i gartneriet. Gi henne opplæring i gartnerarbeidet og få henne på rett kjøl. For det har gått dårlig med Maya etter at moren døde, hun har rotet seg inn i et narkomiljø, blitt sammen med en voldelig dealer og så videre. Norma understreker at Maya er “mixed blood” (flerkulturell), og så overlater hun ansvaret for henne til eks-nynazisten. Norma ønsker selv å følge prosjektet på avstand. 

Det er dette suspekte prosjektet som utgjør hoveddelen av filmen. Blir det en kjærlighetshistorie? Klarer Narvel å redde Maya fra sinte narkodealere? Vil den kriminelle fortiden innhente han?

Proud Boys og tilsvarende esktremistiske grupper består jo stort sett av unge menn; forhåpentligvis vil de på et tidspunkt skjønne at de har tatt noen dårlige veivalg i livet; hva skjer med dem da? Er det mulig å begynne på nytt, å bli en velfungerende samfunnsborger? Er det mulig å finne tilgivelse?

Plottet blir et slags puslespill der brikkene legges sirlig på plass – eller vi kan si at det ligner på en spesielt velholdt hage. For akkurat som i Gracewood Gardens har hver element sin plass i narrativen, og det er utpreget ryddig og oversiktlig satt sammen. Regissør og manusforfatter Paul Schrader har alltid hatt en intellektuell tilnærming til fortellingene sine, de er ettertrykkelig planlagt og gjennomgrublet. De gode av dem, i alle fall.

Paul Schrader i begynnelsen

The Movie Brats var en ny generasjon amerikanske regissører som dukket opp på 70-tallet. De var en vennegjeng bestående av Steven Spielberg, Martin Scorsese, George Lucas, Brian De Palma, John Milius – og mannen som begynte å kalle dem for movie brats, Paul Schrader. Han var vel en outsider i gjengen, han var den eneste som ikke hadde vokst opp med å se alle filmene i hele verden om og om igjen; han hadde derimot vokst opp i en strengt religiøs familie der sekulær underholdning var sett på som en uting. Schrader hevder selv at han så sin første film da han var 18, og da fikk han helt dilla. 

Før han ble filmskaper jobbet han som filmkritiker, og skrev bl.a. en bok om de filmskaperne som gjorde sterkest inntrykk på han, japanske Yasujirō Ozu, franske Robert Bresson og danske Carl Theodor Dreyer. Boken heter Transcendental Style in Film (1972) og står fremdeles som kanskje den fremste granskningen av en filmstil som – gjennom minimalistisk, renskåret filmatikk – etterstreber å komme frem til noen dypere sannheter i menneskene og universet, det transcenderende. Sånne greier som er vanskelig å snakke om med ord uten å høres ut som en pompøs jævel; derfor er det ofte bedre å snakke om det med andre uttrykksformer, for eksempel kunst, for eksempel film.

Schraders gjennombrudd som filmskaper kom med Taxi Driver (1976) – som han skrev manus til, og som Scorsese regisserte, men det visste du sikkert. Det er vel faktisk ikke mulig å ha en sterkere gjennombruddsfilm enn dét. Hans første film som regissør var fagforeningsdramaet Blue Collar (1978), som han fulgte opp med den enda sterkere hevnhistorien Hardcore (1979). Før han krystet ut sin mest både kommersielt suksessfulle og popkulturelt ikoniske film American Gigolo (1980). Den med Richard Gere i Armani, hvis det skulle være noen tvil.

Her observerer vi en 5-årsperiode der han regisserte 3 klassikere på rappen – i tillegg til å skrive manus til Scorseses Taxi Driver og forresten Raging Bull også – og for ikke å glemme Brian De Palmas Possession, Sydney Pollacks Yakuza og John Flynns Rolling Thunder… Det er jo nesten utrolig at han klarte å utgyte alt dét sånn i 28-33 årsalderen. Men det farlige er at når man er på toppen så fins det bare en vei å gå…

Mellomperioden

I 1980 fylte Paul Schrader 34 år og etter det gikk det vel strengt tatt mest nedover de neste ca 36 årene. Gjennom 80, 90 og 00-tallet er det lange perioder med filmer som virker uinspirerte og halvkvedede – men det må sies at han også har gode filmer i hvert av disse tiårene. Sånn som Mishima – A Life in Four Chapters (1985) – en eksperimentell film som er drevet av en visuell visjon heller enn det litterære. (Sånn i tilfelle det var noen som tenkte han var manusforfatter primært, og regissør i andre rekke.) På 90-tallet var ca hver tredje Schrader-film noe å skryte av, og både Light Sleeper (1992) og Affliction (1997) står igjen blant hans absolutt sterkeste verker. 

2000-tallet begynte med mye vås, med Exorsisten-prequel’en Dominion (2005) som et slags bunnpunkt. Sitcom-pornobransje-biografifilmen Auto Focus (2002) var et lite høydepunkt tror jeg, jeg må innrømme at jeg har ikke sett den siden premieredagen. Men det er uansett såpass mye vås på denne tiden at de fleste hadde nok avskrevet Paul Schrader.

Den crowdfundede og ganske ubegripelige The Canyons (2013) som han laget i tospann med Bret Easton Ellis er ikke noe kunstnerisk høydepunkt, men den er kanskje et tegn på at Schrader begynte å tenke i nye baner, gruble på nye måter å lage film på. 

Schrader på slutten

Men det var noe som snudde rundt den tiden da Schrader fylte 70. Da hans tjueandre spillefilm First Reformed kom ut i 2017, litt under radaren, var det nesten sjokkerende hvor bra, og dessuten full av inspirasjon og zeitgeist den viste seg å være. Et meditativt drama om en prest i eksistensiell krise, midt i en klimakrise. Ozu, Bresson og Dreyer lusker i kulissene – de transcenderende typene han skrev bok om helt i begynnelsen. Men her var det som han klarte å utkrystallisere noe nytt ut av den eldgamle filmatikken, en frisk ny stil. En plutselig frigjørende tanke. Det var som om en sirkel var sluttet, men også som om Schrader hadde funnet tilbake til den unge, sultne filmskaperen i seg. Den gamle hunden hadde lært nye triks. 

Så tok det ikke lang tid før Schraders neste film kom ut og man kunne konstatere en god stim. The Card Counter fulgte mange av trådene fra First Reformed, med et Bressonsk formspråk; men denne gangen puttet inn i en mer kontemporær setting, nemlig casino-verden. Ikke sånne flashy Las Vegas-greier, det hadde blitt for mye? Men sånne litt støvete nikotingule hotell-casinoer. I filmen følger vi en profesjonell pokerspiller som tidligere har jobbet som torturist i Abu Ghraib-fengselet. Han er på en eksistensiell reise gjennom casinoenes sjeletomhet. Typisk Paul.

The Card Counter var kanskje ikke en like høyforløst film som sin forgjenger. Skrivingen er slappere. Men Schraders regi er sprek hele veien, spesielt i noen elektriske flashback-scener som igjen får gubben til å virke som en gutt som leker seg med et kamera. Men kanskje det viktigste filmen gjør er å uttegne et større prosjekt her. I samme øyeblikk som Schrader begynte å jobbe på sin neste film, var det tydelig at det var snakk om en trilogi. Kanskje ikke Schrader hadde planlagt det sånn, men det var sånn det ble.

Guds ensomme menn

“Man in a Room”-trilogien er det uformelle navnet som har blitt hengende. 3 filmer om ensomme, fortapte menn som sitter i et rom og nedtegner sine memoarer, i søken etter en slags forløsning. De venter på at noe skal skje, noe som kan gi livet deres mening. Man kan si at menn som dette har vært Schraders subjekter siden begynnelsen; Travis Bickle er jo en sånn? Willem Dafoe-karakteren i Light Sleeper, John LeTour, utvilsomt. I Taxi Driver kaller han dem “God’s lonely men”, og det foresvever meg som en like god beskrivelse av Narvel. 

Og på slutten av alt dette kommer vi til Master Gardener. Den er like lik som den er ulik de andre filmene i den løse trilogien. Den fremstår nok som enklere løst enn sine broderfilmer, og til tider på grensen til det banale. Den er litt stivbeint i sin symboltunghet. Den bærer større preg av lavt budsjett, pandemi-innspilling og en regissør med skrantende helse. Få locations, få skuespillere, generelt et tynt befolket univers. Men alle disse begrensningene funker når det kommer til stykket fint sammen med den minimalismen Schrader driver med, syns jeg. 

Man kan si at Schrader er sånn regissør som lager den samme filmen om og om igjen, men kan ikke det også være en god egenskap? Han har sine temaer, moralitet, alienasjon, selvdestruksjon; han har sine fortapte skikkelser, han fortsetter å granske dem fra forskjellige innfallsvinkler. Og jeg syns egentlig dette er en såpass ny spinn på det, ikke minst i det estetiske – prakthagen som en overordnet metafor, botanikk som åndelig forløsning, overraskende mikset opp med proud boys-temaet – at det fremstår som en frisk tanke fra den gamle grublegubben.

Er Narvel den siste av Guds ensomme menn? Schrader har selv – på sin høyaktive Facebook-profil – uttrykt et ønske om å lage én film til. Men han er nå 76 år og sliter med long-COVID og konen hans har fått Alzheimer og om 4 dager fyller han 77 (22. juli). Jeg er bekymret for han. Det er en fare for at Master Gardener blir stående som hans siste film. Hvis det skulle bli sånn syns jeg den står som en flott avslutning, og ikke minst om man ser på trilogien samlet. Schrader har klart det, han har laget 3 gode filmer på rad. Han var nær døden under innspillingen på grunn av lungebetennelse, og så fikk han en øyesykdom som gjorde at han måtte bruke øyelapp under opptak, med oksygenutstyret ved sin side, men han overlevde og han klarte det. “Man in a Room”-trilogien står samlet som det sterkeste Schrader har gjort siden den perioden som var begynnelsen.

Dom. du Colombier Crozes-Hermitage Blanc Cuvée Gaby 2019

Til en såpass seriøs film trenger vi en seriøs vin. I hvert fall ikke noe hipsterjuice, men gjerne noe klassisk og konservativt. Og det beste som kan skje er jo hvis vinen kan plukke opp noen toner fra filmens botaniske verden. Derfor drar vi til nord-Rhône, til det meget klassiske området Crozes-Hermitage.

Domaine du Colombier er en gammel klassiker i Vinmonopolets hyller, kjent for sin stødige røde Crozes-Hermitage i basisutvalget. Men hvitvinene fra disse traktene er det lett å glemme, jeg vil si de er undervurderte. Colombier lager flere flotte utgaver på druen marsanne, som ofte har just de florale tonene vi er ute etter.

Deres standard-cuvée Crozes-Hermitage Blanc er et godt valg, men jeg tok et steg opp i kvalitetshierarkiet, til Cuvée Gaby (for øyeblikket utsolgt). Her er grillet sitron, blomstereng og litt honning på duft. Et streif av bacon. Opulent i munnen med god intensitet. Lett og frisk i toppen, korpulent midtparti. Tropisk frukt og sitronkrem. 14,2 % alkohol er akkurat så vidt i balanse. Drikker fint nå, men jeg tror nok den vokser hvis du lar den ligge i 5 år eller mye lenger. Kanskje er det noe den har til felles med filmen?