Alex Garland er en forfatter som tok noen krumspring og på en eller annen måte endte opp med å bli filmregissør. Debut-romanen hans The Beach var en hit i ’96, og en slags definerende skrift for en tid og en livsstil (i hvert fall for en viss type backpackere og slubberter). Og deretter en storfilm av Danny Boyle. Ut fra dette kom et samarbeid, og Garland trådde inn i filmverden som manusforfatter for Boyle (28 Days Later og Sunshine.) Da Garland i 2014 stakk hodet frem som fullblods auteur var det med den imponerende stilsikre Ex Machina, filmet på Sunnmøre. Overraskelsen lå i at forfatter-regissøren ikke hadde laget en utpreget litterær film, men derimot et verk drevet av slående visualitet, sterk stemning og atmosfære – som utnyttet filmmediets audiovisuelle kraft. Og slik har han egentlig fortsatt, med særpregede filmuniverser i Annihilation og serien Devs.

Og nå har han laget sin første helaftens skrekkfilm, som egentlig ikke ligger så langt fra hans andre verker. Den handler om en kvinne i trøbbel og den heter Men. Etter et traumatisk samlivsbrudd må Harper (Jessie Buckley) finne tilbake til seg selv. Så hun leier et stort hus på landet – en herregård i Gloucestershire – og reiser dit for å være i fred med seg selv på ubestemt tid. Men huset er omgitt av et udefinert lokalsamfunn som består av masse menn. Hun blir stadig forstyrret av disse mennene. Plutselig er det en naken mann som lusker rundt i hagen hennes og kikker inn vinduet. Alle mennene ligner på hverandre, og ved nærmere ettersyn ser vi at de alle spilles av den samme skuespilleren (Rory Kinnear – han spiller ca 10 roller).

Det er et besnærende mystisk univers som tegnes opp i filmens første halvdel. Det blir mer og mer tydelig at det er et plott som ikke er ment å forstås bokstavelig, men at det er allegorisk. Bibelske og paganske symboler smøres tjukt. Og så går det egentlig slik jeg hadde håpet at det skulle gå, nemlig at det tar helt av. Garland fornekter seg ikke, men beveger seg inn i både mindfuck-sjangeren og body horror. Personlig setter jeg stor pris på den slags galskap, det er rett opp min allé. Selv om filmen til tider er overtydelig i sine horror-troper, så balanseres det av den store tvetydigheten, en frydefull obfuskasjon.

Men hva er det egentlig filmen prøver å si? Er det store spørsmålet, og jeg har ingen planer om å prøve å svare på det. For noe av det jeg liker best med filmen er at mystikken i seg selv er poenget. At seeren må gruble er jo hele moroen. Og den vil jeg i hvert fall ikke vil ødelegge for deg, kjære seer.

Filmen er skutt i rurale Gloucestershire, og det bygde-engelske er en stor del av filmens identitet. Jeg tenkte først at dette var en anledning til å drikke engelsk vin. Men utfordringen ligger i at filmen drar til såpass hardt; en pinot noir fra kjølig engelsk klima kan fort bli overkjørt. Så kanskje det er en god tid for å ekspandere innenfor Det britiske samveldet? Det er jo sånn at noen nasjoner har en rikere filmkultur enn vinkultur, og England er en av disse. I andre enden av skalaen finner vi samveldslandet Sør-Afrika, et meget spennende vinland som ikke har like mange spennende filmer. Så da tenker jeg det er en god anledning til å inngå et inter-Commonwealth vin- og film-samarbeid.

Mullineux kjenner jeg som en av de mest pålitelige produsentene i Sør-Afrika. De lager ikke noe tull. Deres Syrah i 2018-årgang fremstår som en solid representant for druen. Kraftfull bass og grønt buskas, krekling og barnåler, dette er toner som komplementerer filmens mørke skoger. En kraftpakke som også er finstemt. Når faenskapen inntreffer og filmen bikker over i total galskap, da er det viktig å ha noe stødig i glasset.