Den blodferske australske horror-komedien Sissy handler om å være ung i 2022. Vi følger influenseren Cecilia som har gjort kometkarriere som en slags selvhjelpsguru for unge frustrerte SoMe-klienter. Hun har to hundre tusen følgere, og derfor er det mange som vil være venner med henne og inviterer henne på fester. I et øyeblikks ubetenksomhet blir hun med noen perifere bekjentskaper på fest/selfie-seminar med insta-vennlig mat & naturvin i en villa langt uti skogen. Der viser det seg at verten er ingen ringere enn Emma – hennes barndoms-BFF som hun ikke har snakket med siden de hadde et graverende brudd. Emma er overbevist om at Cecilia er en ravende psykopat. Men det er jo Cecilia som er hovedpersonen i filmen, så hun må vel være snill egentlig?
Generasjonskløften
Sissy er en hypermoderne film som er så marinert i kontemporaritet at det kan være vanskelig for oss utenforstående å få hodet rundt. Denne forfatteren må innrømme at han føler seg gammel. Det er en helt spesifikk film for, av og med Generasjon Z, alle karakterene er midt i dette segmentet og filmens univers utspiller seg utelukkende i deres sfære. Ettersom Vin & film er skrevet av en hvit cis-mann fra den siste bølgen av Generasjon X, blir dette en tekst som betrakter fenomenet på avstand. Fra den andre siden av generasjonskløften.
Vi i Generasjon X tror vi er de eneste som forstår ironi. De kaller oss tross alt ironigenerasjonen. I mine formative år ble enhver ytring fremført bak et lag av ironi og/eller sarkasme som ble forstått på intuisjon. Vi kunne kødde med alt, vi var frie. Mens de som var yngre – millenniumsgenerasjonen, de opprinnelige snøfnuggene – var ikke så opptatt av humor, for de var så inderlige. Man måtte være forsiktig med hva man sa til dem, ellers ble de krenket.
I Sissy møter vi en ny generasjon av unge voksne, og de har et nytt sett med virkemidler. De har sin helt egen ironi som vi gamlinger blir helt perplekse av. Har du sett de uforståelige meme’ene de poster? Det er det som er humoren deres, og sånn er denne filmen. Det har blitt en slags absurdistisk meta-ironi, en kontinuerlig fluktuerende, scrollende internhumor som man må være født inn i for å begripe. Den engang offensive ironien har mutert til å bli noe avvæpnende, noe som gjør dem uangripelige for gamle grinebitere, og for denne filmen, uangripelig for filmkritikere.
Blodutgytelse
Samtidig er det jo noe unektelig forfriskende over det. En horror-komedie der komedie-aspektet virker helt utilgjengelig for meg… Men jeg har lært at når man støter på et kunstverk man ikke forstår noe av, skal man i alle fall ikke avskrive det, men derimot møte det med nysgjerrighet og et åpent sinn. Det er på den måten man utvider sine horisonter, og kanskje kommer ut som et klokere menneske til slutt.
Og så er det horror-delen av filmen, som er mye lettere for meg å forholde meg til, og som etterhvert blir filmens hovedspor. Filmen er helt fri for den utdaterte gammelmanns-ironien som har preget sjangeren siden Wes Cravens Scream. (De som har laget denne filmen var sannsynligvis ikke født da Scream kom ut.) Filmens estetikk er utpreget lys og fargerik, den peker ikke tilbake på skrekkfilmhistorien, men ligner mer på en eller annen Story som scroller forbi. TikTok og sånne ting jeg ikke har peiling på.
Sissy har en leken og nyfiken tilnærming til sin sjanger, og det er med begeistring jeg kan konstatere at den også flesker til på blod & gørr-fronten. Det som imponerer en gammel gorehound mest med filmen er nøyaktig hvor blodig og gørrete den tillater seg å bli. I fare for å spoile kan jeg si at hjernemasse skal utgytes. Det var i disse øyeblikkene jeg fikk en plutselig betryggende følelse av at disse unge skrekkfilmskaperne har noe for seg; de er ikke pyser. Filmen viser en uredd vilje til grenseoverskridelse, bad taste, å ta den helt ut – som gir meg ny tro på horror-sjangerens fremtid.
Lucy M. Vino Rosso
Noe rart jeg har lagt merke til med dagens unge voksne er at de har ganske raffinerte drikkevaner. (Det hadde ikke vi.) Når jeg ser dem på bar drikker de grumsete naturvin med SoMe-vennlige etiketter. Derfor er det på sin plass å vinsette filmen med noe i den gaten, fra vin & film-landet Australia. Jeg forbinder jo australsk vin med kraftige mørke shiraz’er – men her trengs det motsatte, noe friskt og moderne.
Lucy M Vino Rosso er en besynderlig drueblanding med 70% merlot, 15% pinot noir, og så litt sangiovese, gamay og pinot gris óg. Litt av en mix! Lette røde bær i nesen og en god dose volatilitet. Naturvin-juice med velavstemt funk og en ørliten perling i munnen. Bløte røde merlot-bær i mellomtonen, innslag av lilla vingummi, energiske tranebær i toppen. En deilig vin, men…
Jeg syns vel strengt tatt den er for enkel til å koste 339,90. Men da er det den gamle grinebiteren i meg som snakker, og her er responsen han får fra målgruppen:
Sissy kan streames på TV 2 Play og Apple TV
Morten har tidligere skrevet om naturvin fra Lucy M her.