Årets store Oscar-utdeling fant sted natt til mandag, og var først og fremst preget av at alt gikk som forventet. Det mest overraskende var kanskje at det ikke var noen overraskelser, for det pleier da i det minste å være noe? Det ble storeslem for Everything Everywhere All At Once som forventet, en film jeg likte godt. Selv om den ikke var min favoritt, så er det jo ganske kult at en sånn film kan vinne. Det eneste store panneklaskende øyeblikket under utdelingen var da de klarte å gi prisen for beste adapterte manus til kalkunen Women Talking… Men panneklaskende øyeblikk er det jo alltid i Oscar, så det var også som forventet.

I etterkant av prisutdelingen er det sikkert mange som kunne tenke seg å se noen av vinnerfilmene, og kanskje til og med innta dem sammen med et glass vin i sofaen. Vin & film er sitt samfunnsoppdrag bevisst og presenterer her Oscar-nattens store vinnere paret med de optimale vinene.

Everything Everywhere All At Once

Beste film, beste regi, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, beste originalmanus, beste klipp

Everything Everywhere All At Once er den rare lavbudsjettsfilmen som endte opp med å vinne prinsessen og halve kongeriket. Eller mer presist 7 Oscar-statuetter, som gjør den til den mestvinnende Beste film-vinneren siden Slumdog Millionaire i 2008. Det er en triumf for en såpass liten og hjemmelaget, men også grenseoverskridende produksjon. 

Når jeg sier hjemmelaget så tenker jeg for eksempel på alle de ville spesialeffektene, som er laget av et lite håndplukket team av vennene til regissørene – i motsetning til å outsource jobben til et stort VFX-hus, sånn absolutt alle andre gjør det. Når jeg sier lavbudsjetts så er det naturlig å sammenligne med en annen multiverse-film som kom ut på samme tid, Doctor Strange in the Multiverse of Madness; man kunne laget 14 Everything-filmer på budsjettet til den ene Marvel-filmen. Og likevel tror jeg ikke det er kontroversielt å si at Everything fikk til mye mer. 

Selv om Everything Everywhere All At Once var et stykke unna min personlige topp 10-liste for filmåret 2022 så var det en film jeg koste meg med. Og med tilbakeblikkets klarhet ser jeg at den sitter godt i skolten – nesten ett år etter at jeg så den er det mange øyeblikk og scener jeg husker klart. Det må bety at det er en film som har gjort inntrykk på meg.

Namsfogden i multiverset

Filmen starter med noe ganske jordnært: Evelyn (Michelle Yeoh) har ansvar for familiebedriften, og sliter med å levere et regnskap som Skatteetaten er fornøyd med. Dette er det mange som kan kjenne seg igjen i, alt det der med kemneren, namsfogden, byråkratiet, myndighetene. Du slipper aldri unna, uansett hva du gjør. Om du så skulle klare å flykte til et parallelt univers, så kan du være sikker på at de dukker opp der og. Det mangehodede monsteret i en av sine utallige inkarnasjoner. I denne filmen utspiller altså dette seg helt bokstavelig, og monsteret spilles av Jamie Lee Curtis – i en kjempemorsom birolle som sikret henne Oscar, og jeg må si det gjør meg glad. 

Michelle Yeoh vant også Oscar for beste hovedrolle, og dette er en vidunderlig prestasjon der hun fremviser menneskeligheten til en kvinne som har vært ute en vinternatt før, i tillegg til sine sick’e skills som forhenværende Hong Kong-actionstjerne.

Etterhvert som filmen tar fullstendig av og de parallelle virkelighetene baller på seg blir det kaotisk. Men det gjør ikke så mye fordi filmen er så actionfylt, man er opptatt med det som skjer på lerretet her og nå. Med 2 timer og 20 minutter spilletid må jeg innrømme at det til tider blir litt i overkant for meg. Men hver gang jeg er i ferd med å falle av, tar filmen en vri rundt neste sving, et kreativt sidesprang som gjør det interessant, og til tider kanskje til og med en smule genialt. Filmen er fullpakket av en sjelden kvalitet som jeg alltid setter stor pris på når jeg får den servert: den viser meg ting jeg ikke har sett før. 

Brick & Mortar Brut Nature 

Forrige gang jeg skrev om Everything Everywhere All At Once var det i anledning den internasjonale chenin blanc-dagen, og jeg vinsatte den med en nydelig chenin fra Beau Rivage. Den vinen er dessverre utsolgt og utilgjengelig nå (håper det kommer ny årgang!), men uansett syns jeg filmens store prisdryss fordrer en oppgradert vinparing med mer preg av festivitas. Bobler!

Brick & Mortar North Coast Brut Nature 2020 er en californisk boblevin med særpreg. 42% chardonnay, 58% pinot noir med 18 måneder på bunnfallet. Vennlig mousse. Klokkeren fyldig stil med sitron i toppen. Epler på rivjern i mellomtonen i et åpent og litt funky uttrykk. Lang salt finish. Sammenlignet med Champagne i samme klasse så gir denne noe annet. USA er kanskje ikke det mest prominente musserende-landet, men denne viser at det absolutt har noe for seg. 

• Everything Everywhere All At Once kan sees på Viaplay, og leies på de fleste norske strømmetjenester.

The Whale

Beste mannlige hovedrolle, beste sminke

Siden The Whale hadde sin første visning på Venezia-festivalen i fjor har det vært en stor hype rundt Brendan Frasers skuespillerprestasjon. Og når filmen går hen og vinner Oscar for Beste mannlige hovedrolle OG beste sminke så henger det tett sammen. Frasers triumf handler mye om det å putte mannen inn i den utrolige feitdrakten og la han navigere. Fraser leverer med stor dedikasjon og overbevisning, og selv om det kanskje ikke rent skuespillerteknisk er den mest avanserte eller nyanserte fortolkningen, så er det en høyst minneverdig figur som manifesterer seg. En dypt tragisk karakter som umiddelbart skriver seg inn i filmhistorien. Noe av det verste man har sett.

Men resten av filmen har kanskje kommet i skyggen av mannen i feitdrakten. Og jeg syns definitivt filmen har mer for seg enn dét, jeg syns den største kvaliteten ligger et annet sted, nemlig i regissørens visjon. Jeg har alltid likt Darren Aronofsky best når han holder visjonene sine på en moderat skala (Pi, The Wrestler), og dette er hans minste hittil.

Filmen begynner som et innestengt kammerdrama – hele filmen utspiller seg i en leilighet, der den tjukke mannen sitter, han kommer seg ikke ut, han er altfor feit til dét. Han får levert pizza på døren hver dag til et fast tidspunkt, og i tillegg til pizzabudet er det noen andre folk som kommer og går. Hjelpepleieren og bestevennen Liz, misjonæren Thomas, og etterhvert hans bortkomne datter Ellie. Den korpulente protagonisten heter forresten Charlie og jobber som lærer, og når vi ser (hører) han i online-leksjoner med elevene kan vi se at han er ganske flink og dessuten sjarmerende (så lenge han har kamera avslått). Han er ikke bare en taper.  

Å sminke grisen

Kammerdramaet eskalerer og beveger seg etterhvert lenger ut mot ytterpunktene av emosjoner enn vi er vant til – det blir ekte melodrama. Ikke noen sånn halvironisk pastisj, men et nesegrust melodrama med 50-talls-patos. Den ubevandrede seer kan lett begå feilen å tro at det er såpeopera, at det ligner for mye på Hotel Cæsar – men den riktige referansen er Douglas Sirk. Vi har sett moderne melodrama før, fra regissører som Pedro Almodóvar og Todd Haynes, men da er det alltid pakket inn en ekstravagant stil som gjør det til en estetisk festaften.

The Whale er fri for sånt. Vi er fanget i en trang, ekkel, runkeluktende leilighet med en mann som tvangsspiser pizza mens han er i ferd med å dø av hjertesvikt. Fotograf Matthew Libatique har et dynamisk kamera som holder det intimt og variert, men her er ingen visuell bravur. Det er et nakent melodrama. De har unnlatt å sminke grisen. Er vi klare for det?

Etter at filmen ble mottatt med stående ovasjoner i Venezia har det snudd. Det er ikke alle som elsker den likevel. Og kanskje spesielt her i Norge har hovedstrømsmedia-kritikerne vært harde. I tillegg til det melodramatiske plasserer filmen seg utenfor den gode smak med en annen egenskap: den er religiøs. Det kan være vanskelig å forstå seg på for oss urbane sekulære kulturelitister, en film som drøfter trosspørsmål i en slags opphøyet oppriktighet. Når filmen i tillegg er estetisk frastøtende (den er ikke bare dum, den er stygg også, liksom) er det lett å dømme den nedenom og hjem. Derfor tenker jeg helt motsatt, for jeg liker å bli utfordret. Jeg tenker at det er disse egenskapene – at den er så usexy og bardus, at den tør å gå til det ekstreme uten ironi – som definitivt er filmens fremste kvalitet.

Broc Love Red

Til et klamt, innestengt, gjennomsvett og smegmabefengt filmunivers har jeg bruk for en vin som rensker opp litt, noe slankt og friskt takk. Jeg finner frem en snedig liten aluminiumsboks med en frisk californisk druemiks. Broc Love Red består av 51% carignan, 25% syrah, 12% valdiguie og så en skvett mourvedre og zinfandel. 

Frisk og fruktig duft med en floral tvist. Ren og levende i munnen med bløt delikat frukt og en krydret bakgrunn, solbærblad i horisonten. Juicy. Server den avkjølt til amerikanske klassikere; en liten cheeseburger, ikke et dusin; litt pizza men ikke et snes. Aluminiumsburken på 37.5 cl utsondrer en måteholdenhet som kommer godt med i sofaen som motvekt til filmens tvangsspising og eksess. (Vinen finnes også i vanlig 0.75l-flaske hvis du skulle ha et ønske om å supersize.)

• The Whale går på kino nå – Filmweb

Intet nytt fra Vestfronten

Beste internasjonale film, beste foto, beste musikk, beste produksjonsdesign.

Til å være en multippel-Oscar 2023-vinnende direkte-på-Netflix-strømmefilm, kunne man mistenke dette for å være en krigsfilm av den veldig Hollywoodske heroiske glorifiserende patriotiske typen. Men Intet nytt fra Vestfronten er omtrent så langt fra dét som det er mulig å komme. Dette er den tredje filmatiseringen av Erich Maria Remarques roman fra 1929, og den første som utspiller seg på originalspråket tysk. Regissør Edward Berger er ikke interessert i politikk, å rettferdiggjøre eller marginalisere den ene eller andre siden. Han vil vise oss hvordan det foregår i praksis, ute i skyttergravene, der blodutgytelsen skjer. Han vil fordømme krig, og han går ettertrykkelig til verks.

Vi følger tre venner på 17 år. De er klare for å krige, gjøre en innsats for fedrelandet, klare for heltedåd. En kameratgjeng fulle av eventyrlyst og et idealistisk verdenssyn. Vi følger dem i solen lenge nok til at de blir levende mennesker foran oss, og vi følger dem inn i mørket der de raskt får erfare at krigens virkelighet er noe ganske annet enn de forventet. Inn i en krig som er et kontinuerlig mareritt.

Audiovisuell kraft

Filmen fikk Oscar for Beste internasjonale film, men også noen av de viktigste såkalte tekniske prisene. Det er lett å se og høre hvorfor, for det er et spesielt sterkt arsenal av filmatiske virkemidler som iverksettes. Fotograf James Friend briljerer, spesielt i sekvensene med lange uavbrutte tagninger på slagmarken, som hiver oss inn i situasjonen. Produksjonsdesignet av Christian M. Goldbeck er jo selve krigen, alt som er foran kamera må være troverdig (historisk korrekt) men samtidig skape et distinkt filmatisk univers. Musikken av Volker Bertelmann setter en helt spesiell stemning og sonisk signatur på helvetesvisjonen.

Det er en sånn film man kan studere for å se hvordan film er skrudd sammen av et antall tekniske disipliner. Alle elementene jobber sammen for å gi oss en brutal og opprørende opplevelse av hva krig er for noe, en suksesjon av rystende scener og sekvenser som viser oss meningsløsheten i nådeløse detaljer, blod, lemmer, hjernemasse. Og like opprørende, det omfattende byråkratiske arbeidet med å loggføre alle de døde 17-åringene i etterkant.

Oppi det hele var det mest skremmende for meg opplevelsen av at filmen også handler om i dag. Når filmen viser oss alle disse unge mennene og guttene, hvordan de systematisk sendes ut for å ofre livet i den meningsløse krigen, når det går opp for oss at de er barn, er det umulig å ikke tenke på den krigen som foregår i vårt nærområde her og nå. Det gir en ekstra dimensjon. 

Frey Cabernet Sauvignon

Det fins så mye god tysk vin på polet, men ingen som passer til en film som dette. Den fatalistiske filmatikken krever en vin med pondus. En frisk og slank riesling blir jo helt feil. Og spätburgunder er også for lett og tilbakelent, selv når tyskerne har en tendens til å dra på med eiken. Den ene tyske rødvinen jeg kunne oppdrive som er kraftig nok til å gå i krigen, er også den mest atypiske. Jeg har i hvert fall aldri vært borti cabernet sauvignon fra Rheinhessen før.

Frey Cabernet Sauvignon har rik sødmefull frukt i nesen med treverk og innslag av kaffe og råsjokolade. Ferske saftige mørke bær i munnen med god dybde og konsentrasjon. Raus eik som minner om Bordeaux. Den pondusen jeg snakket om. Årgangen er 2015, men her er fremdeles et undermodent preg – grønn paprika. Noen timer på dekanter er en god idé. Eller aller helst noen år i en kjeller?

• Intet nytt fra Vestfronten kan sees på Netflix.

Her er vin & film-favorittene fra 2022: De 10 beste filmene fra 2022, inkludert vinpakke