Når jeg sitter med notatblokken min på kaféen på Naturhistorisk museum, og prøver å skrive noe fornuftig om en film jeg har sett og en vin jeg har drukket, blir jeg litt for ofte sittende å se ut over Muséhagen og tankene flyr. De gartnerne der nede som går rundt med trillebår og ordner botanikken. Jeg tenker det ser ut som et fint liv. Tenk å stå opp om morgenen for å reise til den hagen, tusle rundt og stelle med blomstene hele dagen. Frisk luft, mikrokosmoset som surrer rundt. Sikkert noe mas fra universitetsadministrasjonen av og til, men stort sett har de det der på god avstand, de får være i fred og stelle med sitt. De er på jobb i hagen i 8 timer og så er de ferdige på jobb. Lønn fra kommunen og pensjonspoeng og alt er ordnet. Resten av døgnet kan de drive med andre ting, det får være opp til den enkelte gartneren. Det virker som et deilig liv, sånn på et eksistensielt nvå.

Perfect Days

Det er ikke helt ulikt det livet vi får være med på i “Perfect Days”, den nye filmen fra den gamle regissøren Wim Wenders. Den 78-årige auteuren fra Düsseldorf har lenge hatt et nært forhold til Tokyo, og her har han laget en film som viser noe av det han elsker. Et lavmælt og varsomt portrett av byen og kulturen, og tilstanden av å være et lite menneske i en stor verden.

Midt i metropolen med 14 millioner innbyggere møter vi én av dem, en mann i mengden som man ellers ikke ville lagt merke til, men filmen legger nøye merke til alt han gjør, spesielt de minste detaljene. Mannen jobber som renholder på offentlige toaletter. Men dette er noe helt annet enn hva du har vært borti hvis du har prøvd å finne et offentlig toalett i (for eksempel) Bergen. 

The Tokyo Toilet er (i virkeligheten som i filmen) et prosjekt i bydelen Shibuya, der man har bygget 17 unike design-toalettanlegg, hvert med sitt distinkte uttrykk, som fremstår som monumenter i bybildet. De er gratis for alle, de er så rene at det ser ut som en science fiction-film, de lukter ikke vondt. Prosjektet er et uttrykk for noe helt spesielt med den japanske kulturen, at man legger stolthet i toalettene sine, at et sivilisert samfunn må ha ordentlige fasiliteter for sine mennesker.

Renholderen vi følger heter Hirayama, han er i midten av 60-årene. Vi ser at han er opptatt av å gjøre en god jobb, han vasker toalettene med presisjon. Han har utviklet sine egne systemer, han har optimalisert greiene. Han treffer på rare kunder, barn som har gått seg vill, fulle folk. Noen av dem ser ned på ham, men Hirayama lar seg ikke affisere av stigmaet, han hever seg over det. Og man skulle kanskje ikke tro det, at det kunne være spennende å se på en mann vaske dass, men filmen viser oss at det kan være noe mer. Og alle de andre hverdagslige gjøremålene: han vanner bonsai-trærne, han leser William Faulkner og Patricia Highsmith, , han tar bilder av tretopper med et gammelt kompaktkamera (Olympus Mju I), han hører på gamle kassetter i bilen. Det er et rutinepreget liv, men det er nøye avstemt for å la de små gledene slippe til.

Hirayama spilles av Kōji Yakusho og det er hans rolletolkning som er hjertet i filmen. Vi følger han nesten som i en dokumentar, og Yakusho gjør det interessant ved å gjøre så lite som mulig i en hovedrolle nesten uten ord. Ansiktet hans og blikket hans sier alt som trengs. Det er noe veldig menneskelig med å se han gå gjennom de daglige rutinene, helt nedpå og uten fakter. Vi ser at han er stolt, men vi ser også at han sliter.

Det er ikke en glamorøs eksistens, det er bare såvidt det går rundt for Hirayama, uansett hvor god kontroll han tilsynelatende har. Filmen legger vekt på det sykliske, og dermed får det større effekt når det blir brutt; rutinelivet er en vaklevoren konstruksjon. Hirayama har en fortid som ikke er så harmonisk, får vi vite i noen drypp her og der. En person fra fortiden hans dukker opp, en konfrontasjon, og plutselig er ikke alt så avklart likevel. Nøyaktig hva det betyr får vi ikke vite, for filmen passer på å gi oss for lite heller enn for mye informasjon. Wim Wenders antar at seeren liker å tenke selv, og har laget en film som kan leve videre i hodene våre. (Når Hirayama setter på “House of the Rising Sun”-kassetten i bilen kan det tenkes at teksten forteller oss noe om hva han har vært igjennom. Men det er bare en ren spekulasjon, altså.)

Det filmen sier er kanskje at vi ikke må la oss vippe av pinnen av støyen. Verden er en øredøvende kakofoni. Men hvis du passer på å få med deg de små diskré tingene så finnes det glede der. Hvis du er åpen for å se det vakre i det dagligdagse, trivialitetene som suser forbi uten noe ståhei, som akkumulert utgjør denne mystiske tilstanden som er selve livet. “Komorebi” er det japanske ordet for lysskimmeret når bladene på trærne svaier i vinden. Det eksisterer bare én gang, i det øyeblikket. Det bør du sørge for å få med deg, sier filmen.

Perfect Days er tilgjengelig på flere streamingtjenester, sjekk ut Filmweb streamingguide

Pittnauer Perfect Day 2021

Til en 2,5 timers hyllest til selve livet er det definitivt på sin plass med en flaske vin. Den bør være like pur og kosmisk som filmen, så da kan det helst være lav-intervensjon og biodynamisk. Minimalistisk vinmaking. Den bør være lett og frisk og minne meg på at livet er mer enn forpliktelser og rotterace. Det finnes egentlig mange viner som kan passe til dét, men jeg tror Gerhard og Brigitte Pittnauer er de eneste som lager en som faktisk heter Perfect Day.

I likhet med filmen, er vinen oppkalt etter Lou Reed-låten med samme tittel. (Som selvfølgelig Hirayama også har på kassett i bilen.) Sangen handler jo også om livets enkle gleder, oppsummert til én perfekt dag. Vinen er ifølge produsentens hjemmeside laget “for å akkompagnere en slik dag, eller gjøre den til en”. Etiketten tyder på at de har tenkt på å gå en tur med hunden i solen.

Pittnauer Perfect Day er en oransjevin som ikke er så veldig oransje, men tar det igjen med å være desto mer grumsete. Litchi og barnåler i nesen. Saftig og levende stil i munnen. Sødmefull frukt med noe å bite i. Te, blomstereng og appelsinskall, og deretter mynte i en lang utgang. Skyfri himmel. En vellykket livsbejaende vin.