Den franske nybølgens hovedmann Jean-Luc Godard døde 13. september. Den 91 år gamle filmkunstneren valgte å få livet avsluttet ved eutanasi, i sitt eget hjem i Sveits. Jeg syns akkurat dét var noe vakkert, en rørende avslutning på et av de store kunstnerskapene. For meg er Godard en sånn regissør som alltid har vært der, kanskje mer per renommé enn at filmene hans faktisk blir sett av de store massene – men jeg tror de fleste som identifiserer seg selv som filmelskere har hatt en periode i livet der de har utforsket Godard. Fordi filmene hans er kule, men også en viktig brikke i det å forstå film. Man må finne ut hva som er greien med Godard.

I kveld har jeg hatt et gjensyn med Vivre sa vie (Å leve sitt eget liv) fra 1962. En av hans beste, og også mest tilgjengelige filmer (den kan til og med leies på norske strømmetjenester for 19 kroner). Dette er Godards tredje spillefilm, og hans andre med den vidunderlige Anna Karina i hovedrollen. Filmen er et portrett av en ung kvinne i trøbbel. Vi følger Nana, en egenrådig kvinne med et svevende sinnelag, som i løpet av filmen bestemmer seg for å bli prostituert. Vi følger henne inn i denne nye verdenen, som sexarbeider, der ting ikke nødvendigvis er så ukomplisert som hun hadde sett for seg.

Det er en seriøs tematikk, og filmen behandler den ikke med en pekefingermoral. Den er ikke nedsyltet i marxistisk ideologi, slik Godards senere filmer har en tendens til. Her er det en mer pragmatisk observerende innfallsvinkel, til tider utspiller filmen seg som en dokumentar om prostitusjon i Paris på 60-tallet. Det som løfter filmen til noe større er regissørens blikk, hans tilnærming til hva en film skal være. Det er en kontinuerlig lek med filmspråket, en utforskning av forholdet mellom filmen og seeren. Han er ikke redd for å bryte den fjerde veggen, gjøre seeren oppmerksom på at det er en film, dette er derimot noe han finner stor glede i å kødde med. Plutselig ser skuespilleren rett i kamera. Godard klipper oss gjerne inn i scenen mens skuespillerne står og venter på cue. “Hva er dette for en film?” er et spørsmål som filmskaperen ønsker at vi (publikum) skal stille oss selv.  

Og hvis det noensinne skulle være noen som setter spørsmålstegn ved hvorvidt Godard er en filmskaper som egentlig er relevant i dag, så er det vel bare å henvise til den mest populære, kritikerroste og “viktigste” norske filmen i nyere tid. Jeg snakker selvfølgelig om Joachim Triers Verdens verste menneske – en film som helt åpenbart har lånt og/eller stjålet så mange av sine idéer fra Godards Vivre sa vie. Historien Trier forteller er riktignok noe helt annet, men mye av fortellerteknikken og de grepene som gjør filmen til noe spesielt, er direkte fra Godard. Som at filmen er delt inn i 12 kapitler, hver med sin “overskrift”. Akkompagnert av en veldig akademisk voiceover fremført av en stemme som ikke er en karakter i filmen, en redaksjonell stemme. Godard-filmen bærer forresten undertittelen: “film en 12 tableaux“. Mens Trier-filmen i det franske markedet har tittel: “Julie en 12 chapitres”. (Og jeg syns vel egentlig dét er en mye bedre tittel på den filmen.) Jeg mener ikke å holde dette som noe negativt med Triers film, jeg syns derimot det er et æresmerke som Trier burde bære med stolthet. Kanskje Triers homageri kan bidra til å spre Godard-glede blant nye generasjoner?

Det er en tid for å heve glasset for Godard, og til anledningen har jeg funnet fram en litt luksuriøs flaske fra Beaujolais-produsenten Jean Foillard. Ikke bare fordi Foillard rimer på Godard (?). Men denne fyren her må regnes som en av de store auteurene innenfor sitt fagfelt. I Beaujolais hadde de sin egen franske nybølge på 80-tallet, og Foillard var en av hjernene bak – som en av de beryktede “Gang of four” (sammen med Breton, Lapierre og Thévenet). De var unge, rebelske, nytenkende vinmakere som var lei av datidens samlebåndsproduserte beaujolais. De ville lage renere ærligere vin, de kuttet gjødsel og insektsmidler og begynte å jobbe etter eldgamle vinifikasjonsteknikker. Minst mulig svovel, ingen filtrering. Bærekraft. Det er jo dette som i dag kalles naturvin, som har blitt så trendy. Det disse gubbene gjorde på 80-tallet kan sies å være starten på alt det.

Nå for tiden er Jeans sønn Alex Foillard en av de mest spennende “unge hippe” Beaujolais-produsentene. Men de gamle er fremdeles eldst. På en kveld som dette har jeg plukket fram en av Jean Foillards toppviner, fra favoritt-appellasjonen Morgon og vulkan-vinmarken Côte du Py. Og dette er en vin som står som et eksempel på hvor bra Cru Beaujolais kan bli. Mjuk og saftig, med sylskarpe fyldige røde bær hele veien til de store høyder. Som balanseres av jordlige toner som gir kompleksitet og struktur. En frisk og lettlabbet stil – men med et seriøst og stødig fundament – som jeg tenker komplementerer Godards lekne filmspråk og kunstferdighet. Det er en vin som gjør meg begeistret, jeg blir nesten forelsket, jeg ser Anna Karina i den genseren og lar meg medrive av filmmagien. Og det er slike opplevelser som gjør at jeg elsker film. Og vin.

Vivre sa vie kan streames på blockbuster.no. Tilgjengelig på Blu-ray fra Criterion.
Foillard Morgon Côte du Py 2020 - Varenummer
 5117601 - Kr 379,90