All That Jas

Om eg berre skulle følgd éin vinrelatert Instagramkonto, så ville det noko vore Jasmine Swan. Frå ho forlét Dill i Reykjavik for å laga vin i Mosel og etter kvart Rheinhessen, har ho delt ikkje berre oppturar, men også katastrofar. Her har vi fått vore med på råtne vinkjellarar til leige, nedlatande vingubbar, gnagarar litt for tett på kjellarleiligheten, reine løgner: “I’ll never make petnat again”, og lettelse: ” at least this year the tank didnt fall over…” Ho har laga små, informative snuttar om alt frå filtrering til brett til kva-kostar-ei-flaske-vin-å-produsere, samt eit sideprosjekt med Katla kondomer(!).

Les meir “All That Jas”

Hallo, vin 2023

Dei er der som båtar på eit hav, desse vinane frå antipodane i Australia, og eg tenkte Bloody Hill kunne vera ei bra vinmark til ein Halloween-artikkel. Eg hadde allereie byrja å førestilla meg toppen som ein gamal rettarstad, Mayer møter Myers med druer gjødsla i blod. Men, nei: Bloody Hill har fått namnet sitt fordi høgda er så bratt og slitsam å gå i, og eg får heller gjera det beste utav materialet…

Les meir “Hallo, vin 2023”

Domaine Leccia Patrimonio Blanc 2020

Frankrike sin austlegaste vinregion er også den mest italienske, og drue-csi tydar på at hovuddrua på Korsika, Nielluccio, er mykje identisk med Sangiovese. Om enn det meste av kunnskapen min om øya kjem frå Asterix, så veit vi i alle fall at – sjølv om grekarane introduserte vindyrkinga – så hadde Genova kontroll over Korsika i 500 år før øya vart seld til Frankrike i … Les meir Domaine Leccia Patrimonio Blanc 2020

Grape Britain

Pinot Meunier er ein sjølvsagt del av sjampanje-treeininga, men samstundes er drua den mystiske onkelen som vert påfallande lite snakka om i resten av familien, sjølv om det blir dyrka omtrent like mykje Meunier som Chardonnay i regionen. I kjølege Champagne er drua velsigna med å blomstra seint og mogna tidleg, noko som aukar oddsen for feilfritt sluttprodukt. På andre sida av sundet har britiske Simpsons ein eigen parsell med Meunier i hagen, og har funne det opportunt å laga ein stille kvitvin av druene.      

Les meir “Grape Britain”

Slava Ukrajini

Siste slepp på Vinmonopolet synte eit knippe vinar frå Ukraina – noko som trigga både solidaritetslyst og nyfikne hjå meg. Moderne vinlaging i Shabo, sør i Ukraina, skal ha starta med ein sveitsisk (av alle ting) koloni i 1822, men det er også spor av ein over 2000 år gamal vintradisjon i regionen. Dei siste 20 åra har Iukuridze-familien hatt som mål å retta opp att ryktet for ukrainsk vin, som vart rasert av Sovjetsamveldet. Lukkast dei?

Les meir “Slava Ukrajini”

Chassenay d’Arce Confidences Brut 2009

Samvirkelags-sjampanje med stifting i 1952, og etter kvart druebidrag frå 130 småprodusentar rundt Ville-sur-Arce. Dei er forøvrig huset som står bak lavpris-slageren Montaubret.

Côte des Bar – nær Burgund – var lenge den stygge andungen i Champagne, ein stad der druedyrking var ei attåtnæring, der det ikkje fantes berømte vinhus, og det meste av druer vart seld til rikingar i Reims. Tidleg 1900-tal pusha Marne-krefter dei ut av Champagne og inn i Champagne deuxième zone – andreklasses sjampanje. Sjølvsagt vart det bråk, og dei vart hanka inn igjen i 1927. I dag har dei framleis rolla som rebell i konforme Champagne…

Les meir “Chassenay d’Arce Confidences Brut 2009”

Baku to the Future

Det er på tide å fullføra den Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk-trilogien. Frå før har Georgia og Armenia fått sitt – og no er det endeleg  Eldens Rike sin tur. Aserbajdsjan har ein fleire tusen år gamal vintradisjon som vart smadra av Sovjet-samveldet, og prøver no å koma på føtene igjen. Med økonomisk hjelp frå EU og ønologisk hjelp frå Frankrike har Shirvan Wines bygd opp eit moderne, økologisk anlegg mellom Baku og Kaukasus-fjella med det som ser ut til å vera Rhone-inspirert drueplanting i tillegg til dei tradisjonelle regionale slaga.

Les meir “Baku to the Future”

Pinot of no Return

Méthode ancestrale – eller berre Méthode som dei kalla det i 1550 – er den eldste formen for musserande vinlaging ein kjenner til, der ikkje heilt ferdig fermentert vin blir tappa på flaske og dannar bobler i siste innspurt av gjæringa. Antakeleg oppsto det utilsikta ved at gjæringa stoppa når det vart kald vinter og livna til att då våren kom. I dag kan vinbønder tilsynelatande gje kontrollen frå seg til naturen, men samstundes ha ein styring over temperatur og prosess som ikkje var mogleg for tidlegare generasjonar. Om metoden er blitt enklare å hanskas med, er likevel ein heil del overlaten til slumpelukka og flaskevariasjon.

Les meir “Pinot of no Return”