Toscansk skalkontakt

«Vi i Nattverden har vært dårlig, jeg vil si nesten sjokkerende dårlig, på å dekke toscansk vin», skreiv Heine. Dette må sjølvsagt bøtast på, og kva betre måte enn å dra til sjøs og gå i DOC ved Costa dell’Argentario? Halvanna mil utanfor Toscana-kysten ligg ei granittblokk med 1500 fastbuande, og mellom dei ein eksentrisk mattelærar turned vinbonde. Isola del Giglio er elles turistøya som fekk uønskt merksemd då cruiseskipet Concordia grunnstøytte, ei hending  – dette skjer berre i Italia – der det rettslege etterspelet avslørte både kokainsmugling og kapteinen si elskerinne på brua.  

Les meir “Toscansk skalkontakt”

Voskì in a teacup

Det hjelper liksom ikkje å ha verdsrekorden i vin (sjølv om Georgia er ueinig) når Sovjetunionen rota det til for jordbruket ditt. Armenia er eit av desse eldgamle, fillerista Kaukasus- vegkryssa i historia, utsett for folkemord av det Ottomanske riket, tvunge saman med Georgia og Aserbajdsjan som Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, og omsider sjølvstendig stat igjen frå 1991. Oppi fjella prøver vinmakarar å sjonglera 6000 års tradisjon med koko druer og moderne innovasjon. Lukkast dei?

Les meir “Voskì in a teacup”

Den andre Pinot-en

Alle gode lag treng arbeidshesten – som tar løpet tilbake i forsvar når stjerna mister ballen, som heller måker ballen over tribuna enn å prøva seg på ein piruett, som kontinuerleg gjer jobben sjølv om hen aldri vil få noko Ballon d’Or. I skuggen av kjendisane Pinot Noir og Chardonnay har Pinot Meunier fått denne rolla i Champagne. Drua dannar skot seint og modnar tidleg – ein verdifull eigenskap i ein kjøleg region – og tar med seg mjuk frukt til blandinga. Meunier står for 32 prosent av druedyrkinga i Champagne, vil drua klare seg åleine i flaska?

Les meir “Den andre Pinot-en”

Bugey Wonderland

Du veit du som vinregion har litt pr-arbeid framfor deg når sjølv franskmennene trur du høyrer til Savoie. Like fullt har Bugey – klemt inn mellom Jura, Savoie og Rhone, med Lyon og Beaujolais i vest – sin eigen ferske AOC heilt sør i Jura-fjella. Druebruken syner pragmatisk nærleik til fleire regionar – Chardonnay, Gamay og Pinot Noir frå Burgund-sida, Mondeuse, Altesse og Jacquère frå dei alpine naboane. Topografisk har dei mykje til felles med Savoie, kan dei laga like god vin?

Les meir “Bugey Wonderland”

Fumblin’ with the Blues

I kampen om kvifor konsumentane skal kjøpa akkurat den vinen når dei står i butikken, er det gjerne etiketten som er identitetsmarkøren, og her har vinverda utvikla ein særeigen semiotikk: naturvinprodusentar lar ungane teikna etikettane sine og får såleis fram kjensla av noko grunnleggjande og reint hjå oss (Single naturvinprodusentar kallar opp vinen etter gitarforsterkaren sin for å sjå bad-ass ut.), medan meir tradisjonsbærande produsentar har gjerne bilete av slottet og namnet på vinmarka for å syna kontinuitet og erfaring. Så har du dei som gjer radikale ting med innhaldet.

Les meir “Fumblin’ with the Blues”

The Würst of Times

Då var det nok over for denne gongen.  Bikiniblick og resten av dei knøttsmå, stupbratte parsellane er selt, og Olaf Schneider har endra status frå Weingut O til Hotelgut O. Boomers på Nattverden vil hugse at eg er begeistra for produsenten, spesielt var kabinetten eit latterleg bra kjøp. Sjølv om eg er kjend som ei sektmachine har eg likevel enno ikkje smakt boblene frå garden, og dette er siste sjanse…

Les meir “The Würst of Times”

Leitz Dance

Sjølv om dei i hovudsak berre er transittlager for BU-bestillingane mine, så er eg ordentleg glad i lokalpolet mitt som heldt ut mine gretne årgangsreturar og endelause besøk når eg er vinøst selskapssjuk. Dei tar til og med inn ein del av tinga eg anbefaler (I praksis kjøper eg dei flaskene også, for å gjera det mindre pinleg for alle partar.). No tyder ting på at eg har undervurdert dei  – utanfor radaren min har dei tatt inn Berg Kaisersteinfels 2011 til butikken – og audmjukande nok måtte det ein bergensar til for å gjera meg merksam på det.

Les meir “Leitz Dance”

Dom. Navarre d’Oeillades 2018

Stakkars Oeillade Noire har vore (u)kjend i snart 500 år, og står neppe framfor noko stort gjennombrot i nær framtid. Ei gamal drue frå Provence som har eit omstridt slektskap til Cinsaut, enn så lenge. Lettmodna og produktiv plante som må haldast aktivt i sjakk med nedskjering  for å ikkje overdriva drueveksten, og som trivst på høgare markar som ikkje høver for Cinsaut. I tillegg er Oeillade ei drue som har klart å levera vin med relativt lavt alkoholnivå trass aukande temperaturar i sør-Frankrike.   

Les meir “Dom. Navarre d’Oeillades 2018”