«Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?» sa Nasse Nøff.
«Tenk om det ikke veltet,»! sa Brumm, da han hadde tenkt seg om en stund.
Jeg tenker fortsatt.
Jeg skulle egentlig jobbe. I starten gikk det som en drøm, men så drømte jeg meg bort.
I glasset hadde jeg litt flytende nytelse. Rosévin. Laget på tåkedruen Nebbiolo fra åsene i Colline Novaresi, øst i Piemonte.
I øret hadde jeg Souvlaki. Slowdives debut. En legendarisk og tidløs klassiker som solgte 125 plater i Norge året det kom ut.
Jeg hadde Tragediens fødsel liggende ved siden av meg. Godeste Friedrich Nietzsches debut. En legendarisk og tidløs klassiker som ikke solgte noe da den kom ut. Boken hadde skapt blandet begeistring og forvirring da jeg var innom nihilismen på universitetet, men en episode av Kristopher og Einar leser Nietzsche hadde opplivet entusiasmen.
Tragediens fødsel er ikke den om at Gud er død, men den om at tilværelsen er en strid mellom det apollinske og det dionysiske. Mellom det intellektuelle, harmoniske og rasjonelle på den ene siden og det kunstneriske, ekstatiske og irrasjonelle på den andre. Det apollinske trenger det dionysiske i en meningsløs verden. Tilværelsen henter sin mening fra kunsten.
Alison I’ll drink your wine sang Slowdive og Apollons drømmende verden var allerede skremmende nær. Alison We’re sinking, og jeg sank inn i den Dionysiske fortryllelse og tenkte på en herlig livsbejaende passasje fra boken:
«Også i den tyske middelalderen ravet stadig voksende skarer omkring fra sted til sted, syngende og dansende og besatt av den samme dionysiske makt. (…) Det fins mennesker som, av mangel på erfaring eller av sløvsinn, vender seg bort fra slike begivenheter akkurat slik de gjør fra “folkesykdommer”: spottende og med beklagelse i opplevelsen av sin egen sunnhet. Disse stakkars menneskene aner riktignok ikke hvor likblek og spøkelsesaktig nettopp denne “sunnhet” tar seg ut når de dinonysiske svermers glødende liv bruser forbi dem»
… de dinonysiske svermers glødende liv bruser forbi dem … Nietzsche skrev mye om rusen. Det var gjennom analogien til rusen vi kom oss nærmest det dionysiske vesen.
Jeg burde selvsagt rykket meg tilbake til jobbmodus, men hva er vel da bedre enn å ikke gjøre det. For tilværelsen og verden er jo evig rettferdiggjort bare som estetisk fenomen, skal vi tro Nietzsche og Tragediens fødsel. Seilende avgårde på atmosfæriske toner, gled jeg inn i melodiens enhetlige strøm og harmoniens gjennomgående enestående verden og dykket inn i rosevinens forunderlige verden. Den musikalske sinnstemningen går foran, og i kjølvannet skal jeg dele ideen:
«Lyden av én hånd som klapper». Tenk på det. Bra sted å begynne når vi skal snakke om rosévin. Tenk også på blomstring på byens japanske kirsebærtre. Tenk på å sitte under et slikt. Når det ikke faller ned. Bevegelige helligdager med himmelreise. Hvordan mai kulminerer i åndelig indusert språkkompetanse den femtiende dagen etter første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn.
Koan er fra japanske ko, har ingenting med kirsebærtrær å gjøre, men er en term i zenbuddhismen brukt om de øvelsene som brukes av en zenlærer overfor en elev for å bryte gjennom den intellektuelle begrensningen og åpne for intuitiv erfaring og fullt lys. Øvelsene består i en bestemt spørreteknikk som hovedsakelig skal vise at svaret er intuitivt betinget, og at logikken ikke strekker til.
Når to hender klapper sammen kommer det en lyd. Hva er lyden av én hånd som klapper? Bruk gjerne slike koan til å finne veien til fullt lys, men poenget nå er å ta med videre både den intuitive erfaringen av lyden av én hånd, samt den svimmelheten det å tenke på slike spørsmål gir. Ta også med videre den ørheten det gir å lese så lange kronglete setninger om Dionysos og Nietzsche. Vi kan nemlig bruke dette til å finne rosévinens herlige, ugjennomtrengelige og udefinerbare egenart. Et menneskets karakter bestemmes mer av de erfaringene det mangler enn av dem det har hatt (sier Nietzsche) og slik er det med rosevin også.
Det bærende elementet, ryggraden i hvitvin, er syren. I rødvinen er det tanninene. Her formes struktur og her bygges kropp og kompleksitet over tid. Dette er påstander jeg ikke vet om jeg har belegg for.
Verre blir det; For min oppfatning av rosévin er helt uten forankring i andre forståsegpåeres analyser. Men gud er død, moral er en menneskelig oppfinnelse og fortolkning handler om makt. La oss derfor følge Nietzsche og glemme ambisjonen om en universell sannhet, og konstatere at det estetisk bærende elementet i rosévin er det (i mer eller mindre grad) subtile, diffuse, men likefullt tilstedeværende alkoholpreget som i pyntelige og balanserte roséviner blir mest bemerkelsesverdig i fraværet av de andre bærende elementene. Dette både gir rom for, løfter frem og paradoksalt nok toner ned det rødbærpreget som er, og passer på at vi slipper klisseri, eller at det fremstår som litt tynn, søt saft. Omtrent slik den melodiøse vokalen i shoegazen blir båret fram, og innimellom skjult, av støyende og forvrengte gitarer som samtidig forhindrer at de drømmende melodiene og romklangen ender i syntetisk popklisjeer fra 80-tallet.
Det har nok hendt selv den beste, at dere har fått rosevin og følt at dere heller skulle tatt et glass hvitvin. Eller i motsatt ende egentlig var klar for rødvin. Er rosévin en litt matt hvitvin, eller en litt tynn rødvin tenker du kanskje? I så fall håper jeg du er klar for å lære av dine feil og gå videre i livet. Vi må la rosevin være seg selv, og ikke hele tiden måle det mot andre idealer eller målestokker. Ulike liv har lik verdi! Vi må forstå at rosévin ikke er (og ikke skal være) rødvin eller hvitvin. Vi skal stirre inn i denne avgrunnen til vi ser at den stirrer tilbake. Erkjenne denne intetheten og oppleve dens uendelige tilstedeværelse. Der finner vi rosévinens eget selv og derfra reises den til plassen den fortjener. Bli den du er!
Mens hvitvin og rødvin opplagt er ekstroverte, er en god rosévin like selvsagt introvert. Ikke noe galt å være ekstrovert, men verden trenger introverte. Å sette ord på den bærende alkoholens preg og smak på rosévinen er vanskelig. På samme måte som vi finner rosévinens ekte jeg i vakuumet som etterlates av at rosévin verken er hvitvin eller rødvin, må vi også se til det potensielle fraværet av alkohol i vinen for å finne svaret.
Tenk på når du merker tyngden av sekken akkurat når du setter den fra deg og vekten forsvinner fra ryggen. Eller når du oppdager støyen fra air-condition akkurat når den slår seg av. Godfølelsen av fraværet av treet som faller. Eller lyden av en hånd. Eller øredøvende stillhet. Blendende mørke. Følelse over mening. Som i denne etter hvert alt for lange teksten om rosévin. Som i tungetale. Eller som i drømmepop-pionerene Cocteau Twins‘ lyrikk sunget på Elisabeth Frazers engelsklignende og oppdiktede språk. Og overnaturlig vakker stemme. Peep hole, peach blow, Pandora, pompadour. Pale leaf, pink sweet, Persephone. Tanken på alkoholens smak i rosévin kan potensielt skape den samme bedøvende effekten som alkoholen i seg selv har på oss. Ting virker ikke helt som de skal, men likevel akkurat slik de skal. Og summen av disse atmosfæriske opplevelsene gjør shoegaze og drømmepop perfekt til rosévin.
Shoegaze stirrer sjenert, introvert og hardt på skoene sine, mens de prøver å treffe fuzzpedalen, skape et bedøvende lydbilde og samtidig bygge opp og holde igjen vokalistens svevende frazer. Gi og ta. Bake tynn sprø bunn på pizzaen til familiens yngste, boblende og luftig skorpe til den eldste. Og de som verken ble det ene eller det andre tar jeg selv fordi de er best. Fordi det er lyse kvelder. Og rosévin. Og japanske kirsebærtrær som blomstrer.
I japan feires blomstringen (sakura) med hanami. Hanami-feiringen handler mye om å ta en pustepause fra hverdagen og beundre den vakre blomstringen. Sitte under trær som ikke faller ned. Sakura, blomstringen, symboliserer skyer i japan. En metafor for overganger i livet. Vi må passe på å nyte det for plutselig er det borte. Som ettersmaken i en rosévin.
Mine drikketips starter, for å forsikre meg om den komplette forvirringens vei til opplysthet, med en hvitvin og en rødvin. Men følg med. Og tenk på Dom Perignon som så fantastisk mislyktes med å fjerne boblene fra Champagne og ble berømt for å ha skapt dem i stedet, og hans fullstendige fraværende anerkjennelse for hans virkelige bragd, nemlig å lage hvite viner av røde druer. Jeg har ikke med Champagne på min liste. Der er det av en eller annen syk grunn faktisk er lov å blande rød og hvit vin til rosa, og det ødelegger for min sui generis-tilnærming til rosévin.
Først på listen er Fusser Blanc de Pinot Noir.
Fusser er rett og slett en hvit vin laget på den røde druen Pinot Noir, verdensberømt for sin prestasjon i røde burgundere og bedre kjent i Tyskland som spätburgunder. Med den lyseste rødfargen du kan tenke deg blir dette på en måte den lyseste rosevinen du kan tenke deg. Blanc de Noir. Lys av mørket. Deilig frisk og syrlig.
Så til motsatt ende. Alta. Fra Hellas. Dionysos. Og en lys rødvin. Med friskhet båret frem av tørre balanserte tanniner. Med siden siden den er så god, og siden vi har snakket så mye om greske guder.
Og rosévin finner du på en skala mellom hvite Fusser og røde Alta. Fra de lyse deilige, men desto mer uangripelige og diffuse provensalske til de betraktelig mer temperamentsfulle sør-italienerne eller kategoriske østerrikere. Eller hva med en engelsk deilig oppkomling som har blitt det den er? For nå er det over til de ordentlige rosévinene:
Kruger-Rumpf Pinot Noir Rosé
Samme drue som Fusser, men mer rose. Fortsatt veldig lys. Smaker litt røde bær, men også pittelitt eple slik som rieslingene deres gjør den ikke?
Klar og litt varm rosa. Litt det jeg forbinder med klassisk rosévin. Mest Mouverde, men også iblandet andre provenske kjenninger som Grenache, Cinsault og Carignan.
Vingården til Pitt og Jolie. Her er det mest av Cincault, men også Grenache og to andre (for meg) mindre kjente: Rolle og Tibouren. Enkel og delikat.
Den britiske oppkomlingen. Fantastisk spør du meg. Mye smak, mange smaker, og smaker på en måte litt som en god musserende (se lengre nede). Delikat og ren.
Kategorisk som Nietzsche. Rips, rabarbra, syrlig som bare det. Biter fra seg. Dypere rød enn de foregående.
Mer balansert Østerriker med fint navn.
Denne er til og med litt perler i. Litt dropsaktig, men ikke klissete.
Og skal du ha mer bobler.
Moltès Crémant d’Alsace Brut Rosé
Saftige, syrlige og deilig boblevin. Til fest og til alle andre anledninger. Smaker jordbær. Og litt fersken. Og blomster. Fyller hele munnen og varer lenge. Tar deg med på reise.
Avslutter med min gå-til-vin. Som jeg innledet med. Deilig som bare det. Rimelig. Røde bær, litt nype, litt blomst, litt eple. Lyserosa med litt oransje. Løp og kjøp.
Spilleliste med noen smakebiter shoegaze og drømmepop: https://open.spotify.com/playlist/6QwP4rgE9J0hPWmyKO5uKj?si=e0f8ea6e4c1d44df
Listen to the girl
As she takes on half the world
Moving up and so alive
In her honey dripping beehive
Beehive
It’s good, so good, it’s so good
So good
Vel bekomme. God helg. God vår og sommer. For det er rosévin som er vinen for mai og fest. Forøvrig også alle andre måneder. Og alle andre anledninger.
Takk for en virkelig fin tekst!