Luke 4: Årets gjenforening

Jeg husker ikke når jeg kjøpte den, det var sikkert et plutselig innfall, og jeg husker ikke første gang jeg brukte den heller, men jeg vet hva som førte til vår gjenforening.

Jeg har altså hatt en Mercato Atlas Pastamaskin en god stund. Et par år, tenker jeg, eller kanskje jeg kjøpte den i fjor? Den gikk i hvert fall ganske raskt fra ny og spennende til støvsamler øverst på kjøkkenskapet over vasken. Ved siden av burgerformene mine. Jeg er neppe alene i å ha en lite/ikke brukt pastamaskin. En tråd på Mat-Forum (ja, enda et bindestreksforum) på Facebook indikerer en viss hyppighet i den sitausjonen. Dette endret seg plutselig for meg, og det hele ble satt ordentlig i gang da jeg var på Koie for andre gang i sommer.


Vi var i Oslo i anledning et bryllup og dagen derpå hadde vi avtalt å møte venner og familie på Koie for å spise ramen på det eneste virkelig gode ramenstedet i Norge (så vidt meg bekjent). Det hører med til historien at jeg angret på planen om å gå på Koie da jeg våknet søndags morgen. Jeg ville bare ha en burger, med ost og paracet og en cola. Heldigvis fikset de to siste seg greit før vi forlot huset vi hadde lånt og innen vi var på banen var jeg klar for ramen.

Da vi kom dit ble det raskt klart at madammen og jeg skulle ha en porsjon gyoza i tillegg til ramen – vi elsker alt som er pakket i karbohydrater, og det var en avgjørende avgjørelse.

En måneds tid senere hadde jeg oppdaget nettstedet Just One Cookbook og nå har poden titt og ofte et par gyoza i matpakken i barnehagen. De er lette å lage opp, de kan fryses, og er det eneste han alltid spiser opp. Enten kaster han de i bosset eller så er de førstevalg.

Den kronglete veien til poenget er at jeg lager pastaen til gyozaene med Atlasen, og nå når jeg har kommet i gang med å lage gyoza ble det fort til at jeg også laget italiensk pasta. Om jeg skal være ærlig er jeg ikke spesielt fornøyd med den fyllte pastaen min, men mens jeg så på pastavideoer på Youtube – noe jeg gjør nær daglig – kom Fettuccine Alfredo opp. Det var det lenge siden jeg hadde vært borti. Fettuccine Alfredo er svært enkelt og som alle enkle oppskrifter dukker det opp variasjoner over alt. Noen bidrar og lager interessante varianter, andre er bare dårlige versjoner laget for å gjøre enkel hedonisme til noe noe ekkelt i latskapens navn. Det finnes til og med dem som har fløte i den!

Fettuccine Alfredo ble funnet opp i 1914 i Ristorante Alfredo alla Scrofa i Roma. Den gangen var det nok en luksuriøs oppfinnelse for fiffen, men nå kan vi alle ta del i den på tross av at parmesan er forholdsvis kostbart. Retten er like enkel som den er perfekt, fersk fettuccine, revet 24 måneder gammel parmesan og smør. Det sier seg selv at råvarene er avgjørende i en slik rett. En fin bieffekt av retten er at den rene smaken gjør dette til en tilnærmet perfekt vinrett. Her vil det meste fungere og jeg har hatt alt fra Champagne til fersk Barbaresco til. Det fungerer helt strålende uansett.

Skal du lage Fettuccine Alfredo anbefaler jeg at du går rett på originalen og smaker den så tett opptil som mulig første gang. Har du spist den mange ganger kan du selvsagt begynne å variere og når du legger til ting, eller endrer fremgangsmåte er det viktig at du gir de nye rettene nye navn. Det er kun den originale som bør bære navnet Fettuccine ALfredo.

Fettuccine Alfredo (2 pax)

Pasta:
75 gram hvetemel tipo 00 (valgfritt merke)
75 gram durumhvetemel (semolina di grano duro) (valgfritt merke)
2 egg
Evt litt vann ved behov.

Bland melene og lage en brønn på bordet. Knekk eggene i midten og bland samme til en deig. Hvis deigen ser ut til å bli litt tørr tilsetter du litt vann og blir den litt våt tilsetter du litt mel. Dette vil variere litt med størrelsen på eggene, men du får fort teken på det. Kna deigen godt til den er glatt og henger fint sammen. Sett den kjølig i plast til hviling (nå om dagen kan den hvile på benken hos oss, men kjøleskapet må til om sommeren).

Saus:
40 gram smør av beste mulig kvalitet og uten for mye salt. Jeg bruker Røros Smør Mild.
70 gram finrevet parmesan av høy kvalitet. I det siste har jeg brukt 24 måneder gammel Vacche Rosse, men vanlig Parmeggiano Reggiano med 24 måneders lagring er standarden.

Kjevl ut pastaen med pastamaskinen (eller kjevle). Jeg pleier å kjevle til 6 i tykkelse, men noen bruker også 7. Jeg liker litt mer tykkelse, men blir det tykkere enn dette blir den hard. Kutt med kuttefunksjonen til fettuccine eller med en kniv og dryss litt mel (tipo 00) over buntene og legg dem på benken. Kok opp vann med rikelige mengder salt (salt som middelhavet).

Kutt smøret opp og ha det på en oppvarmet tallerken eller i en bolle. Dryss litt parmesanen i bollen.

Kok pastaen til al dente (30-90 sekunder). Ha den over smøret og parmesanen og bruk en klype når du tar pastaen opp av pannen. Her er det om å gjøre å få med litt av kokevannet, noe man får automatisk passelige mengder av om du bare drar pastaen fra kasserollen til fatet med en klype eller en stor gaffel. Hvis du siler av pastaen kan du beholde litt vann til hensikten. Ha over resten av parmesanen og vend pastaen sammen med smør, parmesan og vann til det blir en emulsjon. Eccola! Nå har du laget den originale Fettuccine Alredo og kanskje den beste ostesausen man kan lage.

Nå er det ikke sikkert du deler min entusiasme for denne retten, og det kan jo være du er på lavkarbodiett med innslag av melkefrie uker, hva vet jeg, men for meg er dette så enkelt og likevel så godt at det bør stå på listen over de ti beste pastarettene noensinne.

Hvis du ikke allerede har idéer til variasjoner over temaet har jeg et enkelt tips; bytt halvparten av parmesanen med gorgonzola piccante, ha i litt sitronsaft og ha en god dose pepper over – men ikke kall det Fettuccine Alfredo!

Leave a Reply