En av de mer spesielle utslagene av vestlig økonomi, er Big Mac-indeksen. Den ble skapt av magasinet The Economist i 1986 som en slags morsom idé for (enkelt sagt) å sammenlikne verdien av forskjellige myntenheter ut fra ideen om at den samme varen (altså burger) etter hvert vil koste det samme i hvert land.

Nå ville historien ikke helt ha det slik, og indeksen har utviklet seg til å bli en global standard for å måle forskjellene i verdien av de enkelte valutaene. Modeller som Big Mac-indeksen har vist seg å være mer nøyaktig for å måle vurdering av en valuta, men også relativ kjøpekraft bedre enn ved bruk av brutto nasjonalprodukt som utgangspunkt.

Big Mac-indeksen blir nemlig ikke bare brukt til å vurdere hvor sterk eller svak en valuta er, men kan også brukes til å vurdere kjøpekraft i forskjellige versjoner. I The Economists egen versjon blir prisen på en Big Mac regnet opp mot brutto nasjonalprodukt (BNP) pr. pers. i det enkelte landet, mens andre modeller bruker enten gjennomsnittslønn eller minstelønn. Den enklest forståelige er nok likevel sammenlikningen hvor mange Big Mac’er kan en McDonaldsansatt kjøpe for én timeslønn.

For Norges del slår det litt interessant ut, fordi vi i forhold til brutto nasjonalprodukt pr. pers. ikke betaler særlig mye for vår Big Mac. Justert for BNP er det billigere for nordmenn å kjøpe en Big Mac i Norge, enn det er for beboere i Eurosonen å kjøpe Big Mac der. Det samme gjelder USA og en hel del andre land vi liker å sammenlikne oss med. Og det er selv om vi har den nest dyreste Big Macen i indeksen. Big Mac-indeksen ser du her.

Dette sier noe om verdien av varer, men kanskje mer interessant, hvordan vi verdsetter mat i Norge. Vi bruker faktisk bare 11,8% av årsinntekten vår på matvarer (2012-tall, SSB).