Mitt første sterke minne fra mitt første besøk i Firenze var fortauene. Like brede som en middels nordmanns rumpevidde er det akkurat plass til én person om gangen. Heldigvis er italienerne smale, men de er også usedvanlig offensive sjåfører – selv på veier der det så vidt er plass til en Fiat i gaten og litt forskrekket blond nordmann på fortauet suser de gjennom gatene. Likevel er Firenze, som Venezia, en by jeg aldri går lei av – i begge tilfellene ble jeg vist rundt av en lokal første gang jeg var der. Det hjelper på når man skal finne de gode spisestedene, den beste aperitivoen, de mindre kjente kunstperlene i små, bortgjemte kirker nesten ingen går inn i og når man helst ikke vil gå, stå og dø i kø.
På den mindre populære siden av Ponte Vecchio finner man flere av disse. Den mindre populære siden er den på motsatt side av togstasjonen og domen – siden de fleste kommer inn i sentrum derfa. Domen er et helt absurd byggverk vel verdt et besøk om vinteren, men som mangler sin sjarm når det svermer av turister i sommerhalvåret. Selv i turistsesongen er det en stor andel av turistene som aldri går lengre enn rett over broen for så å snu, eller slå seg ned på et sted langs elvebredden. Tar du deg derimot bryet med å oppover elven til den totalt uinteressante broen Ponte Santa Trinita og så ned til Basilica Santo Spirito (verdt et besøk alene) og litt videre ned i gaten finner du Enoteca Millesimi – en liten skatt av en vinforrettning.
Gulvet er bortimot helt dekket av vinkasser, langs veggene er enkle trehyller fyllt med mer eller mindre støvete vinflasker. Dette er en butikk man bør ha litt tid i; bak frittstående stativer og under plakater med tilbud finner man tidvis skatter. Eldre viner lagret der du finner dem. Bygget er ikke det varmeste så flaskene kan godt han noen år på baken, men dyre flasker med mye alder ville jeg ikke kjøpt siden vi heller ikke snakker om stabil kjellertemperatur. Da jeg var der sist hadde jeg et klart mål; rød Etna med alder.
Jeg plukket opp tre flasker. I dag åpnet jeg den tredje av dem. Den første var en helt fin, ganske ung Etna I Custodi. Så fulgte en litt eldre fra Girolamo Russo – som glimret med sin manglende frukt og helt klar var oksidert. Jeg kunne nok her klandret min samboer og min ett år gamle sønn for å skyndte på meg slik at jeg fattet svake vurderinger, men i realiteten sier min kjære nesten alltid “gi meg en lyd når du er ferdig, så møtes vi” – så det står ikke på tidsnød. Jeg kjøpte i blinde – og etter de to flaskene hadde jeg begrensede forventninger til den siste vinen jeg plukket med meg den gangen.
N’Anticchia 2008 Etna Rosso, Pietra Caciorgna
Tydelig brunskjær i fargen tilsier en del modning. Nerello Mascalese er riktignok ikke druen med sterkest pigmenter, men denne var kommet et stykke på vei mot mursteinsrød.
Den første aromaen er noe fjøsaktig, men det forsvinner så fort at jeg usikker på om jeg egentlig kjente det. Like etter følger litt tøkede blomster før den snu på hælen og gir fra seg en flott moden frukt. Modne jordbær, tørkede jordbær og plommer, en anelse sviske og litt krydder.
Anslaget er mykt, men instendig, vinen brer seg raskt i munnen og det er fortsatt betydelige tanninstruktur her. Ikke ulikt en nebbiolo i mellomstadiet. Svært god lengde og intensitet, men kanskje viktigst av alt er dette en strålende vin i skjæringspunktet mellom ungdommelig frukt og utviklede, komplekse lagringsaromaer – akkurat der jeg liker vinene aller best.
Jeg tror ikke tanninene roer seg helt mens frukten forsatt vital så jeg mistenker egentlig at jeg hadde maksimal flaks med tidspunktet jeg åpnet vinen. En særs positiv overraskelse. At den også fungerte godt til dagens middag – elicoidali med aspargesbønner, savoykål, hvitløk og sitron – var enda mer overraskende. Jeg bruker lit nam pla for å løfte retten (noe romerne nok ville nikket gjenkjennende til) og den ekstra umamipiffen har nok hatt mye å si for å komme vinen i møte.
