Det er mye som er galt i verden; jeg har aldri før i mitt lille liv hatt en slik sterk formening om veiskille.
Burgund, eller Bourgogne – som de forventer at du kaller det, er ikke blant problemene. Prisen er høy, hos noen domener utenfor rekkevidde for alle andre enn en svært liten andel av befolkningen, men slik jeg ser det representerer den en gylden alder for området.
Det er tyve år siden jeg kjøpte min første burgunder, men det er ti år siden jeg begynte å smake virkelig gode viner derfra. I løpet av de ti årene har prisene steget hurtig, men bredden i tilbudet, spredningen av kvalitet og informasjonen har fulgt med. Burgund er bedre enn noen sinne, og det er flere strålende viner tilgjengelig fra flere produsenter og appellasjoner enn noen gang før. Det er et stort spekter av strålende kvalitet tilgjengelig i Norge i restaurant og butikk. Hvis vi legger bort vår higen etter å drikke det samme som alle andre, å skulle drikke de berømte domenene, kan vi drikke hele spekteret av Burgunds karakterer. Det skader ikke å bevege seg ut i periferien i Côte d’Or heller – til landsbyer uten grand cru-marker festet til navnet.
Min inspirasjon i kveld var en flaske fra kjelleren jeg kjøpte for 300 kroner i 2013-årgangen som nå koster 350 kroner for 2015. En merkbar prisøkning, men ikke verre enn at vinen fortsatt er verdt pengene – og vel så det. I hvert fall hvis årgangen utvikler seg som denne:
Pernand-Vergelesses Les Combottes 2013, Pascal Clement
Dypere gulfarge enn sist jeg åpnet en flaske. Den følger fint opp i nesen med akasiehonning over hvitveis og moden sitron. Litt rå hasselnøtter og smør har også kommet frem. En rikere nese enn sist – da spilte den mest på sitron og eple, men nå har den en moderat utvikling som indikerer ytterligere nytelse de neste 3-4 årene.
Syrlig, stramt og intenst anslag – liten endring der, med en god eple- og sitronfrukt i munnen. Modningen viser seg først i utgangen der den har lagt på seg litt rikhet, noe smørfedme rett og slett.
Dette, for meg, er en vin helt i starten av drikkevinduet sitt. Det imponerer kanskje ikke så mange at en hvit burgunder utvikler seg positivt i to år, men appellasjonen og årgangen har ikke det aller beste ryktet. Jeg skulle ønske jeg hadde en kasse å plukke av de neste årene, men jeg har dessverre bare én flaske til.
Det er lurt å se på dette som et tips på en vin du kan kjøpe en kasse av nå for så å begynne å begynne å drikke om 3-4 år (forventer lengre levetid på 2015-årgangen som ligger på Vinmonopolet nå). Jeg kan garantere at du ikke blir skuffet – med mindre du har planer om å selge vinene. Les Vergelesses kastet ikke all verdens glans i 1922 og kommer nok ikke til å øke verdien på vinene nevneverdig med det første.
