Kokt kjøtt

Grinebiter sutrer høylytt

Finnes det noe mer ubrukelig i vår bransje enn videoer av å spise i restaurant? Helt uten kommentarer, anmerkninger eller uttalte betraktninger?

Luftige, stilrene, minst halvparten i sakte film, videoer av kokker som anretter mat – kun punktert av stillbilder av sluttproduktet.

Helt siden kokker ble stjerner på 90-tallet har matens utseende vært en stigende del av matens verdi. Nøye arrangerte retter med 10 til 15 legg på én tallerken i mange farger at man tidvis savner solbriller. De siste årene har uttrykket blitt strammere, færre synlige komponenter på tallerkenen – minimalismen tok over for shabby chic, men det visuelle er like høyt priset. Hvis ikke jeg kan gjøre noen misunnelig på Instagram hva er da vitsen med å spise ute?

90-tallet var det verste tiåret på så mange områder. Popmusikken var på sitt verste og annenhver tallerken var dekorert med balsamicoreduksjon i sikk-sakk-mønster. Helt uavhengig av hva som ellers var på tallerkenen. Hvem reduserer et fantastisk kulturprodukt til sirup? Ingen, viste det seg. Industriprodukter kom på markedet for å dekke et merkelig behov for å legge sort, glinsende sirup på tallerkenen og klarte samtidig å ødelegge ryktet til balsamicoeddik for lang tid. Det er lenge siden jeg så restauranter løfte frem balsamico – jeg tror ikke ryktet har kommet seg enda.

Da tallerkentrenden endret seg til liksomkeramikk i brunt og grønt og bestemors servise var det ikke lenger plass til balsamico. Nå er trendene på vei til å endre seg igjen, men hva kommer nå? Sølvfatene fra en svunnen tid? Blomsterdekorasjoner på blass porselen?

Jeg ber om at det blasse kommer tilbake og at man heller skal ha dekorerte fat. La tallerkene stå for det visuelle og maten for smaken. Mange av de beste rettene menneskeheten har skapt har én farge, gjerne beige eller brun.

Mulig man skulle startet et nytt restaurantkonsept der all maten er fri for farger, blomster og annen dekor. Mørk belysning, gjerne ingen annen enn høye stearinlys, gode stoler og runde trebord med duk. Fine, nøye dekorerte porselensfat i god gammel oppdekking med lag på lag med asjetter, nøye plassert bestikk i spiserekkefølge og en rekke glass (sherry? Ja, takk!) alt etter hva man får servert. Hva får man servert?

Coq au vin, boeuf bourguignon, sosekjøtt, brasata al barolo, vitello tonnato, risotto con tartufi, blanquette de veau, poulet au vin jaune, parmentier og cassoulet. Blir fort mye fransk på en slik liste, men ser ingen grunn til ikke å servere raspeballer, curry, tagine eller fesenjaan. Er det alvorlig godt, godt nok til å komme på kistelisten og trives best i mørket, er det velkomment på tallerkenen. Like greit å forby mobiltelefoner i restauranten. Du får værsågod snakke med de andre eller sitte i egne tanker om du er alene. En undervurdert øvelse.

Man må selvsagt drikke vin til dette. Hva ellers? Vann, liksom?

I den anledning anbefaler jeg at du setter følgende vin på kistelisten din også (litt spesielt at jeg velger å skrive om vin fra den produsenten jeg mener har de vakreste etikettene i verden, men så er vinene i seg selv enda bedre også):



Halcon Syrah 2016, Jolie Laide

Lukter av pepper, bjørnebær og moreller med litt grønne enebær. Trengte ikke en runde rundt kvartalet for å komme seg – hoppet opp av glasset ved første sniff.

Intenst anslag, bred og umamirik i munnen på tross av moderate 12.8% alkohol. Føles litt som å drikke soppbuljong uten tilsatt fett, men med timian, kirsebær, pepper og bjørnebær.

Strålende lengde og konsentrasjon.

Det er noe mer her, noe ekstra som Dag André ville kalt stjernestøv – som løfter opplevlsen til noe utenom det vanlige. Sammen med gamay fra samme produsent og Falstaff fra Jamie Kutch er dette vinmessig høydepunkt for meg i år.

Sett den på kistelisten.

Leave a Reply