Vi har debattert litt om vi skal kjøre en #kisteliste på Instagram i Nattverden, en rekke viner eller produsenter vi mener det er viktig å ha smakt av en eller annen grunn. Korte tekster, et lite bilde og en oppfordring om å hake dem av før du legger deg i kisten.

Jeg sitter her med en vin som akkurat faller utenfor kategorien, men som jeg mistenker jeg kanskje burde lagt innenfor. Kanskje vil 2017 Brendan Stater-West bli stående som et symbol for den straffen du gjerne vil ha, vinens gledespisk a la Laurent Tribut 1988.

Saumur Les Chaupadaises 2017, Brendan Stater-West

Det tok 24 timer før vinen begynte å gi noe av seg selv. Jeg kjenner folk som trenger mer tid enn som så, men det er upraktisk å skulle åpne vin til middagen gode 24 timer før du skal spise så anbefaler to-tre år på langs før du åpner disse om du skulle ha noen av dem.

Lukter i dag (åpnet i går) av smørblomst, sitron og knuste grønne epler. Lett reduktiv fortsatt, men veldig marginalt.

Det er intenst i munnen, stramt, syrlig og med klar retning. Avslutter med en uttalt tørrhet og en fin saltsmak. På grensen til straffende.

For de som savner de gode gamle dagene da Chablis smakte salt sitron er dette tydelig innafor. Jeg vingler litt, det kunne vært godt med en mer åpen og generøs frukt, men flasken tømmes fort og det er jo alltid et godt tegn.

Han godeste Brendan Stater-West er visstnok læregutten til den smått legendariske Guiberteau og noen mener han lager like gode viner. Det mener ikke jeg, det er betydelig forskjell på dette og Guiberteaus Saumur Brézé. Guiberteau er åpenbart på kistelisten og har de siste årene blitt vanskelig å oppdrive, men stilen er også ganske forskjellig – og jeg har en snikende følelse av at dette står på kistelisten om et par år. Det er uansett god vin. Hvis du velger å overse dem er du herved advart.