Først ble jeg truffet i bakhodet av pinot noir, så fikk jeg en ørefik av riesling – deretter kom åpenbaringen – Meursault. Meursault traff meg like hardt som «I see dead people.» Jeg får fortsatt frysninger når jeg tenker tilbake på mitt første møte med Meursault – og de døde. Du glemmer aldri fin første kjærlighet.

Meursault

Meursault har vært manges første møte med Burgund. Det er en stor kommune, den produserer mest hvitvin av alle kommunene i Côte d’Or. Det har gjort den ikonisk, og den fikk tidlig appendikset «beurre et noisettes». Meursault i det 21. århundret er veldig mye mer, og jeg utforsket utålmodig kommunen og resten av de hvite vinene fra Burgund. Det tok ikke lang tid før jeg forelsket meg i de hvite vinene fra Pierre-Yves Colin-Morey. Vi solgte deres Bourgogne Blanc på glass, og en periode var Pierre-Yves Colin-Morey produsenten med flest linjer på kartet. Det er mye som var annerledes den gangen.

Tiden har sust avgårde, jeg har blitt grå i håret, fintene lurer ingen lengre, og Pierre-Yves Colin-Morey har for lengst blitt svært vanskelig å få tak i. Og kostbart.

Du glemmer aldri din første kjærlighet, men med erfaring kommer innsikt. Vinens verden har vokst, det er flere strålende viner nå enn noensinne før. De kommer fra mange land, et utall av druer og et svært vidt prisspekter. Det lages til og med viner på samme drue som i Meursault, med ganske lik teknikk og tilsvarende kvalitet og stil. Det lages til og med viner på helt andre druer, på helt andre steder som likevel appellerer til de samme reseptorene i min hjerne – men med en vri. Da blir jeg glad. Det er noe nytt, det er noe kjent, og det er godt. Som første gang jeg spiste pizza med hvit saus på rømme. På den ene siden er det veldig annerledes enn en Margherita, på den andre siden er det fortsatt pizzabunn med ost på. En ny klassiker ble introdusert.

Torreão 2023, Quinta do Alameda

Kruttrøyk, nellik og tulipaner ved åpning. Noe urter, krydder og fersken kommer etterhvert.

Jeg var litt bekymret for at den skulle være 100% røyk og brent fyrstikk, men det roet seg etterhvert og vinen åpnet seg med en flott, balansert nese som aldri mister røykpreget helt. Det er dette jeg mener med at den appellerer til de samme reseptorene som Pierre-Yves Colin-Morey. Røyk og hvite blomster. Det neste nivået er annerledes. Der burgunderen går mot epler, sitron og smør går denne over i et grønnere spekter. Mer persille og løpstikke, allehånde og fersken. En flott og fascinerende nese.

I munnen treffer den med høy intensitet, god kraft og fylde. Smaken sitter godt, og den smaker fersken, krydder og litt vanilje. Litt fennikelfrø i utgangen, og noe lett bittert. Sellerisalt. Lengden er god, men her snakker vi ikke minutter. Pierre-Yves» kommuneviner er lengre i gode år, men de er også dyrere. Mye dyrere. En svært god ny oppdagelse til 292 kroner.

Jeg tror vinen vil lagre også. Delvis på grunn av flesket den kan tære på, og delvis på grunn av profilen. Jeg skal kjøpe noen flasker og legge bort i 4-5 år for å se hva som skjer. Hvis utviklingen tilsier de får noen av flaskene et lengre hvileskjær.

Matkombinasjon og konklusjon

I dag fikk vinen være følge til ris med stekte tigerreker (marinert i soya, sitron, ingefær og hvitløk) og wokede grønnsaker – samt en saus på skalldyrkraft, soya, sake, ingefær, litt sukker og sitron. Det fungerte overraskende godt. Jeg var skeptisk, men det er noe i vinen som harmonerte godt til den innkokte skalldyrkraften på tross av ingefær og sukker. Helt innertier var det ikke, men overraskende godt. Hadde jeg laget sausen søtere hadde det nok blitt et større problem. Jeg tror dette blir veldig godt til pannestekt skrei med estragon- og hvitvinssaus en av de neste dagene.

Vinen er laget på to druer jeg ikke alltid har vært så stor fan av. Encruzado og arinto. Encruzado lager ofte litt i overkant fete viner med distinkt bitterhet. Den har potensiale for veldig konsentrerte viner med god lengde, men har ikke allverdens med syre selv. Arinto på sin side er en rimelig syrlig, lett fruktig, men transparent drue som ofte kan bli litt kort. Her fungerer kombinasjonen utmerket.

Vineriet drives med bærekraft og biologisk mangfold som viktige bærebjelker. Veldig gode bidrag, og det ser bra ut på nettsiden, men det hadde ikke hjulpet så mye om vinen ikke var god. Heldigvis er den det.