I 1975 ble Decanter født. I 1976 ble jeg født. I 1995 kjøpte jeg mine første utgaver og der stod det skrevet: “Bordeaux er for de seriøse filosofene og Bourgogne er for livsnyterne.” (Fritt sitert og oversatt etter hukommelsen.)

Det var første gang jeg ble introdusert for pinot noir i skrevet form, og første gang jeg lærte ordet “hedonist”, men det var klart for meg: jeg ville være en.

Jeg fant aldri noen av vinene de skrev om, men jeg fant et par pinot noir fra Bourgogne jeg kunne ta meg råd til. De var tynne og litt bitre. Jeg gikk over til zinfandel og det tok lang tid og mange viner før jeg igjen begynte på pinot noir.

Bourgogne er nå blitt frustrerende dyrt. Et godt råd er å drikke regionalviner, Bourgogne Rouge eller Hâute Côtes de Nuits/Beaune, fra gode produsenter, men hvem er gode?

Et gammelt råd sier Bourgogne handler om produsent, produsent og produsent. I den rekkefølgen. Det skal sies at dette rådet ble gitt i en tid med langt lavere snittkvalitet i området. Det var færre gode produsenter, kaldere i været og færre om beinet. Nå har global oppvarming gitt druene bedre modning, kunnskapsutviklingen har økt kvaliteten på vinmakingen og populariteten til området har gitt dem bedre økonomi. Dette har igjen ført til bedre kvalitet og flere produsenter, mange unge, som igjen produserer bedre viner enn generasjonen før dem.

Dessverre har en kombinasjon av eksplosiv interesse for Bourgogne internasjonalt og lave avlinger etter hagl, frost og tørke i skjønn harmoni fra 2010 til 2016 redusert tilgangen og økt prisene. Bourgogne var aldri billig, men nå er det bortimot latterlig.

Jeg klarer ikke gi slipp på området. Noen av produsentene jeg elsker kjøper jeg bare mindre av, mye mindre – og noen har jeg kuttet ut. På den andre siden kommer det til stadighet frem produsenter det er mulige å kjøpe og som attpåtil er strålende. Billig blir dog aldri Bourgogne.

Drikke vin skal man, og pinot vil man ha så da finnes der godt nytt fra andre steder. Tyskland kommer for fullt, USA har knekt koden, Australias unge har sin egen stil og Sør-Afrika har plutselig dukket opp med en rekke flotte viner. Igjen er det mulig å kjøpe hedonistiske pinoter til en pris man kan sammenligne med Bourgognes priser på 90-tallet.

Det er faktisk kommet svært mange gode pinoter på Vinmonopolet i mange forskjellige stiler så jeg presenterer gjerne tre gode, om enn villt forskjellige, eksempler:

Bourgogne Pinot Noir Maison Dieuz VV 2017, Domain de Bellene
Dyp rød med middels brillians.
Ganske aromatisk med urter, rips og moreller. Litt umodent preg på frukten.

Bredt anslag med middels intensitet. Frisk avslutning, ganske slank, men med en fin lengde.

Smaker mye det samme som den lukter, syrlige og litt umodne bær og avslutter med litt sort té.

Burgund-tanninene er her i moderate mengder. Fin struktur, men mangler litt på å imponere. I dagens marked er dette et godt kjøp som representerer Bourgogne på en god måte og en vin jeg tror er best om 3-5 år. Har du lagt bort en kasse og fisker den frem om tre år, gjerne til kyllingfrikassé, vil jeg tro du klapper deg selv på skulderen: “godt tenkt!”

Pinot Noir Barrel Selection 2017, Krásná Hora
Ikke det mest kledelige navnet på norsk, men vinen er bedre enn navnet.

Lett uklar i glasset med en dyp rød farge.
Aromaene går mot knuste røde bær, noe blomster, et snev av eddik og en tydelig aroma av vanilje med litt nellik og kardemomme bak. Kompleks på nesen, men vaniljetonen er i overkant dominant.

Intenst anslag i munnen. Frisk og med fin fylde, men ikke så bred som man kanskje kunne ventet etter ansalget. Pen lengde, dog.

Smaker av kirsebær, vanilje og litt yoghurt. Får litt frokostfølelse og vinen avslutter med alle smakene kombinert. Det blir også her litt mye vanilje.

En veldig tilgjengelig og aromatisk vin som jeg tror kan lagres. Det er litt vanskelig å si hvor lenge både med tanke på stilen og at jeg ikke har smakt denne eller noe veldig nærme i stil med alder tidligere. Konsentrasjonen er det lite å si på, men den synes å være veldig umiddelbar og lavsvovlet (om den er svovlet i det hele tatt) noe som gjør meg usikker på utviklingen. Hvis den trives med lagring tror jeg fatpreget her blir bedre integrert og når vaniljen og kryddertonene folder seg bedre inn i frukten kan dette bli en strålende vin. Den er meget bra nå, men for meg er vaniljen noe voldsom.

Deans Pinot 2017, Lucy Margaux

Dette har jeg smakt før i forskjellige årganger med forskjellig resultat. Noen av ganger er disse usammenhengende og frukten får en lite kledelig bitterhet i utgangen som vokser med hver slurk. Andre ganger er de helt strålende.

Denne årgangen har jeg nå hatt to flasker av og her faller den ned på strålende.

Grumsete utseende, hipsterjuice ved første øyekast. Litt mutt blir den da, og fargen er ganske mørk som resultat.

Tydelig preg av eddik umiddelbart, men det legger seg litt og aromaene er veldig ekspressive med knuste kirsebær, rørte jordbær og bringebær, blomster og en gummitone.

Intens og kompleks i aromabildet.

I munnen har den et intenst anslag, den er lett perlende, har ganske høy syre (duh!), men overrasker med fylden. Legger seg ut i munnen og gir den klassiske fløyelsfølelsen som var en sterk faktor da jeg falt for pinot noir.

Smaker av knuste bær, blomster og grønne urter. Har et lite bittert preg fra urtene, men her forsvinner det fort og frukten blir sittende i lenge. Eddiken merkes også i munnen, men ikke mer enn du vil merke i en klassisk vinaigrette eller norsk agurksalat.

Det er en utrolig drikkevennlig vin som jeg sliter med å ikke fullføre så snart flasken er åpen. Jeg savner den.

Epilog:
Dette er tre veldig forskjellige viner og ens preferanser vil helt klart påvirke valget man tar når man skal kjøpe dem. Her tenkte jeg det var på sin plass å gi poeng (noe jeg sjeldent gidder) og å begrunne egne valg og preferanser.

Bourgogne Pinot Noir Maison Dieuz VV 2017, Domain de Bellene
88 poeng

Denne kjøper jeg gjerne en 6-pakning av. Den er god nå, men det bor mye mer i den og om fem år, en vakker søndag, kommer jeg til å spise kylling, frikassé, braisert med bacon og hvitløk eller grillet som yakitori – og har denne vinen til. Når den blir gammel nok til å slappe av vil den vise seg fra sin beste side (for meg var dette 30-årene) med ungdommelig frukt, tørkede blomster og fersk kantarell vil den kunne gjøre enhver søndag opptil flere hakk bedre.

Pinot Noir Barrel Selection 2017, Krásná Hora
90 poeng

Akkurat nå er dette en bedre vin enn vinen over på de mer objektive kriteriene. Den er mer intens, den har en flott tekstur og en imponerende lengde. Den er bare litt skjemmet av litt vel mye vanilje. Her må man kjenne sine egne preferanser. Her var det litt viktig å gi poeng for å vise at dette faktisk er en meget god vin, men det er ikke min kopp té. Hadde den hatt alle de samme kvalitetene bare uten, for meg, det altfor tydelige fatpreget, hadde jeg hamstret. Jeg håper noen kjøper noen flasker og lagrer dem, men jeg kommer ikke til å gjøre det.

Deans Pinot 2017, Lucy Margaux
92 poeng

Det er en voldsom intensitet i denne, og fantastisk fløyelskarakter i munnen. Den virket mest fyldig av de tre vinene, men har lavest alkohol. Det er ganske uvanlig. Her også, dog, er det viktig å kjenne sine egne preferanser. En kollega fikk alle vinene blindt og syntes eddikpreget var altfor dominerende og gjorde det vanskelig å kjenne vinens andre kvaliteter. Hun syntes å ha samme opplevelse av den biten som jeg hadde av vaniljen i forrige vin. For meg løftet den vinen på samme måte som lime løfter avocado eller kanskje med åpenbart – eddik løfter pommes frites. En strålende vin. Den kan forøvrig nevnes at jeg ikke var like glad i forrige årgang.