Det er mai, og mange mer eller mindre gode grunner til å drikke musserende. Vi har ekstra fridager, lange dager, søndager og late dager. Vi har tirsdager, sommerfester, jobbfester og andre fester. Om grunnene ikke er gode, er unnskyldningene i alle fall mange. For de formelle anledningene kan kanskje en musserende på tradisjonell metode være å foretrekke for mange. Er du derimot mer utradisjonell, kan kanskje pét nat fungere utmerket. Ofte, men ikke alltid, rimeligere enn standard champagne. Mens tradisjonell metode består i annen gangs gjæring på flaske, består méthode ancestrale i å bruke en vinbase som ikke er ferdig utgjæret, og la den gjære ferdig på flasken. Kullsyren som utvikles løser seg opp i vinen og trykk skapes, men gjerne litt lavere enn for musserende laget på tradisjonell metode. Slik ble trolig de første musserende vinene til før man hadde teori og teknikk på plass til å beregne bedre når sukkeret var spist opp av gjæren slik at man kunne ha kontroll over hvorvidt nettopp trykk og bobler ikke ville – eller ikke ville -oppstå i flasken. De senere år har méthode ancestrale gjenoppstått som en populær teknikk, særlig blant håndverksprodusenter som lever etter filosofien om mest mulig naturlig arbeid i vinmarken og deretter å trekke fra eller tilsette så lite som mulig i vinmakingen. Resultatet kan bli litt vilt, ettersom det er vanskeligere å kontrollere gjæringen fra ikke-industriell gjær. Gode eksemplarer er likevel rene og lett sprudlende.
Bainbridge
Julie og Toby Bainbridge er en (eller for å være helt presis: to) av mange håndverksprodusenter i Frankrike som sverger til denne eldgamle metoden for å lage musserende vin på en tradisjonell måte. Det amerikansk/britiske paret, har etter arbeid hos blant annet med Domaine Mosse i Loire, fått sine egne vinmarker og forvalte i de indre deler av Loire-dalen. Druene dyrkes etter økologiske prosesser, og vinmakingen er enkel. Tyngdekraften får virke, og resultatet er ment å drikkes ungt. I denne omgang er det kanskje ikke nødvendig å gå mer i dybden på verken produsent eller metode, men det er kanskje verdt å merke seg at Bainbridges gjennombrudd kom da de havnet på vinlisten hos Noma. I dag finner du den på en rekke restauranter i storbyene i Norge, i bestillinsgutvalget – eller om du er riktig heldig – i polhyllene på et vinmonopol nær deg. 250 kroner er ikke så galt når man ten på at knvatum er lite, vinmakeren skal ha sitt, importøren det samme og deretter statsforetaket. Når prisene ligger på omtrent det samme enten du er i England, USA eller andre steder kan det også være med på å kalibrere prisforventningene våre.
Cuvée la Danseuse
Bainbridges intensjon med navnet på vinen er ukjent, så om den dediseres den kvinnelige danseren eller elskerinnen, som begge er betydninger av det franske ordet “danseuse”, vites ikke. Vinen er laget på grolleau-druen som man i hovedsak finner i indre deler av Loiredalen.
Gjennomfarget, men blekrosa med potente bobler nesten som fra en sodastream, er det intet behov for lufting for å vekke frem aromaene av jordbær, kirsebær og grapefrukt, men også rose og timian. Den røde fruktsymfonien matches på smak, og avsluttes med en mild bitterhet. En ærlig musserende vin for late mai-dager, en tur i parken eller boblefrokost mer enn akademisk analyse. Høy glou glou-faktor som de ville sagt i Frankrike.
