For litt under et år skrev jeg om Dorli Muhr. Da konkluderte jeg med at hun er en vinmaker man bør følge med på. I mellomtiden har det tatt helt av i nyhetsbildet. Litt overraskende har hun holdt følge. Hun har tilsynelatende fortsatt sin rivende utvikling som vinprodusent og er nå å regne som en stjerne på vinhimmelen. Vinmarken hun har kjempet for å løfte frem, Spitzerberg, har fulgt med og er en stjerne blant de røde markene i Østerrike.
For halvannen måned siden spurte den norske importøren til Dorli Muhr om jeg ville smake nyeste årgang av Spitzerberg Obere Roterd. Obere Rotert er en parsell i Spitzerberg som ligger mellom 210 og 240 meters høyde. Det er en av hennes to toppviner; den andre er Obere Spitzer. Dorli Muhr selv sier 2019 er en av de to beste årgangene i tiåret for Spitzerberg. Sammen med 2017. Jeg takket ja.
Ried Spitzerberg Obere Roterd 2019, Dorli Muhr
Lukter av pepper, plommer, lær, muskatt og kirsebær. Kompleks med frukten tydelig i front.
Etter å ha smakt vinen syntes jeg endelig Spitzerberg, og Dorli Muhr, burde få mer dybde enn et enkelt smaksnotat. Dette var langt bedre enn sist jeg smakte hennes Spitzerberg i 2019, og selv om den også da var meget bra var dette et helt nytt nivå.
Dermed tok jeg kontakt med Österreischiche Traditionsweinguter for å spørre om de kjente til noen kilder til historisk informasjon om Spitzerberg. Når ble den kultivert for første gang? Hvem gjorde det? Hvilke druesorter hadde den opprinnelig? Da de fikk mine spørsmål sendte de det videre til Dorli Muhr, men selv om hun ikke hadde klare svar på spørsmålene mine, var svarene hun hadde interessante.
Vinen har en enorm intensitet i anslaget med høy konsentrasjon. Den er tett, og lineær i munnen, og blir sittende veldig lenge. Smaker mye som den lukter: krydder, lær og plommer. Syrlige kirsebær fremhevet med en flott syre og myke, pent balanserte tanniner.
Dorli Muhr: “Området øst for Wien har alltid vært et grenseområde og hundervis, om ikke tusenvis av år har området blitt angrepet om og om igjen, brent ned, herjet, folket drept og landsbyer lagt i grus. Det skjedde hver gang en hær ønsket å ta Wien. Etter disse krigene var som oftest området tomt. Ingen mennesker, ingen hus, jordene lagt øde. For å bygge området opp igjen hentet keiserne som oftest folk fra overbefolkede områder, eller fattige områder, og ga dem gratis land for igjen å få i gang gjenoppbyggingen.”
Vinen virker litt knytt, selv om den er kompleks nok. Noe synes uforløst. Kommer det noensinne ut? Jeg har lite erfaring med lagret Blaufränkisch. Hvordan lagrer dette? Det burde man funnet ut av.
Dorli Muhr: “Dette er årsaken til at Carnuntum har vært bebodd av mange forskjellige folk og stammer, og hvorfor vi mangler historisk arkitektur og dokumentasjon. Etter hver krig prioriterte folk tak over hodet. De bygget i billigst og raskest mulig. Forrige gang all kulturarv gikk tapt var under andre verdenskrig. Østlige Østerrike ble okkupert av Russland og vi har derfor nesten ingenting nedtegnet om landbruket, eller vitikulturen fra tiden før dette.”
Jeg må kjøpe en sekspakning av denne for å følge utviklingen. Konsentrasjonen er der, men tanninene er såpass fine at de ikke egentlig trenger slipes ned. Det er noe i elengansen her som minner meg om en Côte-Rôtie, men lysere i frukten. En strålende vin.
Dorli Muhr: “Den eldste vinboken som beskriver vindyrking på Spitzerberg er fra slutten 1930-årene. Den ble antageligvis brukt til undervisning. Det stod mye om Krems og Gumpoldskirchen, men veldig lite om Carnuntum. Om Spitzerberg stod det at det var blandet beplantning, og en betydelig andel hvite druer. Blaufränkisch var godt kjent som markens beste uttrykk også da, men klimaet var også betydelig kjøligere den gang.”
94 poeng. 450,-. Vel verdt pengene.
Dorli Muhr: “Jeg fant dessverre ikke flere kilder. Kanskje kan vi en dag gå gjennom arkivene i Bratislava (hvis der er noe), som var den nærmeste hovedstaden – mye nærmere enn Wien. Kanskje finner vi noe der. Carnuntum er en del av Niederösterreich, men historisk har regionen samme utfordring som Burgenland: de var i Ungarn frem til 1921, og etter andre verdenskrig ble de innlemmet i Østerrik. Men alle skriftlige kilder ble værende i områdets gamle hovedsteder bak den kalde krigens jernteppe.
I desember 2022 arrangerte vi et møte, en workshop, om Blaufränkisch hvor vi diskuterte det historiske problemet. Blaufränkisch er en sentral-europeisk druesort, men sentral-europa ble ødelagt og delt opp i det tyvende århundret. Derfor vet vi lite om Blaufränkisch.
En anekdote om Blaufränkisch kommer fra den østerriske vinmessen på 70-tallet. Det var en messe for forbrukere der de fikk smake vin i små glass, 1/16 liter, mot betaling. Der alle andre rødviner ble solgt for 1 schilling per glass gikk Spitzerberg for 2 schilling. Spitzerberg har alltid vært kjent som Østerrikes beste rødvin, men renomméet ble antageligvis ødelagt av kooperativet som ble startet på 50-tallet og gikk konkurs på 80-tallet.
Da jeg begynte å lage vin på Spitzerberg i 2002 fantes der ikke en eneste toppvin. Mesteparten av produsentene solgte vinen sin for 10 til 20 cent per kilo til negocianter i Göttlesbrunn, som laget blends og solgte dem i toliters flasker. Blaufränkisch var ikke tilpasset datidens rødvinskonsumenter i Østerrike. De ville ha kraftige, prangende viner. Helst cabernet sauvignon eller merlot. Blaufränkisch , med sin syre, ble ansett som en rustikk bondevin og blandet bort i andre druer. Andre solgte vinene sine i Heurigen svært billig. Ingen trodde på kvaliteten i Spitzerberg.
Jeg kjøpte vinmarker for 1,50 euro per kvadratmeter – nå koster de 9-10 euro.
Jeg organiserte et møte for alle eierne av Spitzerberg i 2003. We samlet oss i landsbyens kulturhus. Omtrent femti menn i 7+-årene og meg.
Det var moro.
Jeg forsøkte å forklare at Spitzerberg var dyrebar. At vi måtte lage en appellasjon og skape en stil. Ikke dyrke alle slags forskjellige vindruer, men fokusere på Blaufränkisch – og at vi måtte redusere avlingene, og fokusere på kvalitet.
De lo av meg og spurte hva en appellasjon var. Jeg fortalte dem om systemet i Champagne, hvor vinbøndene ikke får 20 cent per kilo, men 20 euro. Nå snakker vi, sa de!
Det var starten på en ny æra, og jeg er veldig stolt over hvor langt vi har kommet. Produsentene flasker vinene med Ried Spitzerberg på etiketten, noe de ikke har gjort før. De selger vinene for 5-10 ganger prisen de fikk for 15 år siden, de får høye ratinger og Spitzerberg har blitt klassifisert Erste Lage. Det er fortsatt mye å gjøre, men vi er på rett vei.”
Alle bilder er tatt av Herbert Lehmann for Dorli Muhr.
