Å reise til Marrakesh er som å reise inn i Aladdinfilmen. Her er det souker, altså overbygde markeder, som føles eldgamle med alt fra krydder til tepper og håndlagde jernvarer til salgs. Den store åpne plassen Jamal-El-Fna har gaterestauranter og boder som selger den mest magiske ferske appelsinjuicen du kan tenke deg. Det finnes apetemmere og slangetemmere som spiller fløyte til kobraene.
Om kvelden blir det et yrende folkeliv med organiserte boksekamper utført av amatørmessige og sikkert livredde ungdommer (de skader seg aldri alvorlig), og gateteater. Duften av maten og hasjrøyk er allestedsnærværende. Litt nord for plassen er det et vell av kafeer.
Jeg og en kamerat som jeg deler rom med på et hotell nord for byen kommer i snakk med en kvinne på en av disse kafeene. Hun kan fortelle at hun er danser og at hun jobber på et teater i byen. Jeg forteller at jeg jobber med mat og at jeg lurer på hva det rareste man spiser i Marrakesh er. Hun sier at det kan være at kumagesuppen som kun blir laget på spesielle kumagesupperestauranter nord for byen tidlig om morgenen kan være en kandidat. Vi drikker til det er på tide å dra, og kjører taxi til et sted hun peker ut.
Suppen kommer på bordet. For de av oss som har reist litt i Øst-Europa er ikke det riktignok nokså uappetittlige utseendet så avskrekkende. Biter av magen, som likner ihjelkokt brokkoli ligger å dupper i en ellers ganske klar suppe. Men den geleaktige konsistensen og den nesten vegetale bismaken blir for mye. Heldigvis går det en hund og tigger ved bordene som ikke er like kresen i matveien.