Py. I Edvard Griegs egen hjemby Bergen betyr det “elendig, kjipt, nedsig”. I Beaujolais er det derimot navnet på den aller høyest rangerte vinmarken. Utenfor byen Morgon finnes en utslukket vulkan, og på åssidene på det vulkanske berget ligger vinmarken som heter Côte du Py. Her har det blitt dyrket vin i mer enn 1000 år. Det er en svær vinmark med til sammen 285 hektar, og i dag er det ca 180 produsenter som bruker druer herfra. Disse gamay-druene blir til de mest robuste og lagringsdyktige vinene fra Beaujolais.

Côtes du Py-vinene har nødvendigvis ikke de aller laveste prisene som er mulig å oppdrive på Vinmonopolet, men de trenger ikke å være så dyre heller. Jeg har smakt meg gjennom 3 flasker fra 3 produsenter i 3 prisklasser. Den billigste koster 200; den dyreste nær det dobbelte; og så tok jeg én midt i mellom. Alle er fra 2020-årgangen slik at druematerialet har et likest mulig utgangspunkt. Så den største variabelen her er i produksjonsleddet; og her er 3 vinmakere som alle har en “back to basics”-tilnærming til kjellerarbeidet. Tre gubber som etterstreber en renest mulig representasjon av drue og terroir.

Når druene er fra samme mark og prosessen er så enkel som mulig, burde ikke det tilsi at vinene er ganske like? Spørsmålene som svirret rundt i hodet mitt gjennom smakingen var mangslungne. Kan man kjenne igjen vinmarken i disse vinene? Kan man anse benevnelsen Côte du Py som et slags kvalitetsstempel, på linje med grand cru lenger nord i Burgund? spurte vinjournalisten. Jeg påpekte tørt at Côte du Py er mye større enn en typisk grand cru-vinmark i Côte d’Or, og dermed ikke like homogen.

Har vinmarken en identitet? Eller er vinen først og fremst et uttrykk for vinmakerens personlighet og individualitet? spurte vinjournalisten ved siden av meg.

Hva er likt og hva er forskjellig? Hvorfor er vi her på denne planeten?

Jeg skjenket det første glasset.

Stephane Aviron Morgon Côte du Py 2020

Stephane Aviron er en “neo-tradisjonalist” som sverger til gamle vinstokker (minst 40 år) og klassiske Burgund-teknikker. Han holder til i Fleurie der han har 5 hektar egen mark. I tillegg kjøper han druer fra bønder rundt omkring i nærområdet, og er dermed en av få produsenter med viner fra alle Beaujolais-cru’ene i porteføljen sin. Forretningskonseptet er et samarbeid med hotshot-negosianten Nicolas Potel, kjent fra vinhuset Roche de Bellene i Burgund. 

Aviron Morgon Côte du Py 2020 klyver frem med en krydret nese. Florale toner og noe animalsk på gang. Glir over i besnærende bløt og søt frukt. Saftig i munnen med god finkornet jordlighet. Strukturen er fast og en urtekvast. Nøytral frukt, og det som plager meg er at jeg får ikke helt tak i den. Jeg savner vel konkretisering og særpreg, det blir et generelt bilde. For meg står dette igjen som en uforløst Py.

Vinen har lenge hatt status som “polets eneste Côte du Py under 200”, men etter siste prisjustering har den krøpet over til 204,90. 85 poeng.

Jean-Marc Burgaud Morgon Côte du Py 2020

Jean-Marc Burgaud holder til i Villié-Morgon der han har laget vin siden 1989. Han begynte i kjelleren på slottet til sin tante – Château de Thulon, der han i dag får sin Beajolais-Villages fra. Etterhvert har Jean-Marc ervervet parseller rundt omkring i Beaujolais, blant annet 8 hektar i Côte du Py. Han er opptatt av å komme seg opp om morgenen og ut i vinmarkene. I tillegg er han opptatt av hele klaser og maserasjonstid, det er der kunsten ligger, mener han.

Burgaud Morgon Côte du Py 2020 har fremoverlente skogsbær i nesen. Deilig frisk og ekspressiv stil med en levende jordlighet og stein. Energisk lilla frukt i nebbet med god konsentrasjon. Ikke den mest presise, men den tar det igjen med sterk innlevelse. Her er en vin som forteller en historie om en fransk vulkan.

Et meget bra kjøp til 269,90. 89 poeng.

Jean Foillard Morgon Côte du Py 2020

Jean Foillard er en kulturinstutisjon i seg selv. Han var en av rebellene som på 80-tallet ville bort fra den kommersielle stilen som preget Beaujolais, og gikk tilbake til en renere og ærligere måte å lage vin. De droppet gjødsel og insektsmidler og begynte å jobbe etter eldgamle vinifikasjonsteknikker. Minst mulig svovel, ingen filtrering, bærekraft. Det er jo dette som i dag kalles naturvin, som har blitt så trendy. Det disse gubbene gjorde på 80-tallet kan sies å være starten på alt det.

Foillard Morgon Côte du Py 2020 har tilbakelent elegant og delikat frukt i nesen. Fotorealistiske skogsbær som sitter lenge i munnen. Balanse. På den ene siden er den sylskarp og renskåret i stilen, på den andre siden er den laidback med en kremet vri. Denne dualiteten er vidunderlig.

Til 379 kroner er ikke dette en billig vin, men sammenlignet med for eksempel hva du må ut med for tilsvarende kvalitet lenger nord i Burgund vil jeg si at dette er veldig mye vinglede for pengene. 91 poeng.

For å komme til poenget

Vinjournalisten lurer på hva det er vi skal frem til. Er konklusjonen virkelig så dørgende kjedelig som den ofte er i livet og det store markedet, at du får det du betaler for? Jeg sier tja. Jeg tenker at når det står Côte du Py på etiketten så kan du se for deg de druene i den vinmarken, at de har et potensial, og så er det opp til vinmakeren å oppfylle det. To av de smakte vinene representerer en forløsning av potensialet. I disse kan man se nok fellestrekk til at man kanskje kan tenke seg at dét er smaken av vinmarken, i to komplementerende fortolkninger. Mens Burgaud viser oss et røft og actionfylt bilde av Py, har Foillard satt det sammen som en sånn japansk hage der alt er så ryddig og harmonisk og alt har sin plass. Jeg sier ja takk, begge deler.

Men hva har dette med Edvard Grieg å gjøre? spør vinjournalisten. Jeg enser han ikke.

Avslutningsvis fremskaffer jeg et AI-generert foto av gamay-druer i vinmarken:

Ein Morgondag så blå, skal du få, skal du få sjå.

• Beaujolais under 200 kroner? Se Nattverdens beste tips
• Jeg har tidligere skrevet om Foillard-vinen sammen med en klassisk Godard-film her.
• Jan Tore har skrevet om en god Morgon-vin fra Jean-Paul Thévenet her
• … og en fra Sunier her