De fargesprakende vinene fra spanske Parajes del Valles har vært prominente på sosiale medier i det siste. Blant vinfluensere og alle andre som liker å poste bilder av vinflasker. Det er jo et slående flaskedesign, med den “håndskrevne” deklarasjonen rett på glasset, og den  besnærende fargepaletten når flaskene stilles opp for fotoshoot. Jeg ble ikke mindre betatt enn at jeg fant meg selv på Bybanen til nærmeste pol som hadde disse på lager (Sletten), jeg måtte finne ut hva dette var for noe. Influenserne lykkes i å influere meg. Ingen mann er en øy.

Rødvinen har jeg smakt før, og likt, den har en plass på min offisielle liste over rimelige viner som faktisk er verdt å drikke. Dessuten en representant for en moderne bølge av spansk vin, og den ser kul ut. Og så er den kanskje ikke så mye mer enn dét, men jeg syns jo det holder. Når Parajes del Valles nå har utvidet porteføljen med alle vinfarger man kan tenke seg, er det en gjennomgående stil; moderne, økologisk, håndlaget. Den unge kvinnelige vinmakeren heter Maria Jover. 

Siden dette er en seriøs vinblogg bør det også bemerkes at det er ganske basic viner, de overskrider ikke prisklassen. Se på dem som innstegsmodeller til en verden av moderne/tidsriktige/hippe viner. Kanskje man kan kalle dem en gateway-drug (på norsk: en portal til skarpere lut). Før du vet ordet av det bælmer du Robinot-viner til tusenvis av kroner; kanskje du raver gatelangs på jakt etter Octavins mytologiske nisseviner som ikke finnes på Vinmonopolet; kanskje du ligger i telt i Valkendorfsgate for å sikre deg noe, hva som helst fra Anders Frederik Steen. Eller fanden vet, kanskje du finner ut at du egentlig foretrekker den ripassoen du alltid har kjøpt på taxfree’en.

Da jeg skulle velge matchende filmer til de fire vinene så jeg etter filmer som kan uttrykke noe av det samme moderne rustikke håndlagede preget. Nyere spansk indie-film var tanken, og jeg må si det var en glede å grave litt dypere i den spanske filmhyllen. Det er jo en tendens til at vi ser spansk film hver gang det kommer noe nytt fra Almodóvar, og kanskje hver gang de får en Oscar-nominasjon. Dette er altså et forsøk på å utforske litt lenger ned i underskogen. Og akkurat dét er jo kanskje det jeg liker best med å skrive denne bloggen.

El Planeta (2021) + Parajes del Valle Macabeo 2021

Amalia Ulman er en New York-kunstner som driver med performance, internett-kunst (ikke spør meg hva dét er, jeg er ikke så god på internett) og videokunst. Men da hun skulle lage sin første spillefilm El Planeta reiste hun tilbake til Gijon, den spanske byen der hun vokste opp. Hun spiller selv hovedrollen og hennes egen mor (som aldri har vært på film før) spiller rollen som moren. Det er et hjemmelaget preg over filmen, det føles personlig.

Vi møter mor og datter, Maria og Leonor, som er vant til en eksklusiv livsstil som de ikke har råd til lenger. Vi vet ikke hva som har skjedd, men man kan tenke seg at det har vært en mann som har tatt seg av det økonomiske. Kanskje Maria har vært en trofékone. Nå er mannen borte. Og igjen sitter disse to som ikke er så flinke til det der med å forsørge seg selv. Det henger en stor sløvhet over dem. De har ikke råd til mat. De snakker aldri om problemene, de foretrekker å opprettholde en fasade av fordums storhet. De må nedverdige seg til lurendreieri, småsvindel og nasking for å overleve. 

Det utspiller seg i Gijon som er en gammel kystindustriby i omstillingsfase etter krisetid. Man kan si at samfunnssituasjonen speiler de to kvinnenes situasjon. Eller kanskje det er andre veien, at Maria og Leonor er et symbol på samfunnet, Spania i dag. Kanskje til og med hele planeten?

Det som er tydelig er at filmskaperen er ute etter å skildre en helt spesifikk tilstand, både på mikro- og makronivå. Og med et befriende fravær av moralisme, derimot et lett og humoristisk blikk, litt som en stumfilmkomedie. Den er filmet i kornete svart/hvitt med fine symmetriske komposisjoner som får meg til å tenke på den franske nybølgen og Kaurismäki. Dette er referanser jeg setter pris på, og Amalia Ulman er med dette på min liste over filmskapere å følge med på.

TIl denne filmen drikker vi hvitvinen fra Parajes del Valle. Dette er 100% macabeo i en frisk og freidig stil, som går bra til filmens unge og lovende indie-spirit. Frisk syre, men myk og saftig i munnen, klare smaker. Prøv den til frutos del mar-salat på en fortausrestaurant i en støvete havneby i nordvest-Spania.

Parajes del Valle Macabeo 2021 - Kr 169,90

Espiritu sagrado (2021) + Parajes del Valle Maceración 2021

Før jeg setter på filmen blir jeg sittende og se på fargen på Parajes del Valles Maceración. Den morgendisige oransjegløden gir meg lyst til å slurpe og slafse. Og når jeg endelig får helt den i glasset er det ingen nedtur. Jeg syns den får frem det som er poenget med oransjevin: den har struktur som en (lett) rødvin, men med aroma- og smaksbildet til en kraftig(ere) hvitvin. Den har ikke stor konsentrasjon eller kompleksitet, men derimot en vennlig underfundighet.

Dette tenker jeg kan passe fint med en snål film fra palmebyen Elche på Costa Blanca. Det er ikke så langt fra filmen til vinen: Elche ligger i provinsen Alicante, som grenser i vest til provinsen Albacete, der vi finner DO Manchuela. Alt dette er forresten rett borti høgget for den norske bastionen i Benidorm og Torrevieja.

Espíritu sagrado (Hellig ånd) er en film som putter oss inn i et lukket miljø, en ufologi-gruppe som opererer på støvete bakrom. En gang i uken møtes de for å utveksle informasjon og siste nytt innen UFO-er. Medlemmene er en gjeng med forvillede sjeler som leter etter mening i tilværelsen, en følelse av å være en del av noe større. Det er en eksistensiell desperasjon over det hele. Når den gamle lederen for gruppen dør, må den klønete José Manuel motvillig ta over ledervervet.

Det er forresten en komedie, i hvert fall i begynnelsen. En lavmælt underfundig en, som tar seg god til å kikke på karakterene og utforske det mystiske miljøet. Det skjer ikke så mye i forgrunnen, men det er noe som bygger seg opp i bakgrunnen. Og så kommer det en krapp sving i tredje akt som setter alt vi har sett i et nytt lys. Ingenting var så uskyldig som det så ut. Alt er bygget på en grotesk løgn. Verden er kald og hjerteløs. Jeg må være litt diffus her for at det ikke skal bli en spoiler, for det er best hvis du opplever det selv. Eller kanskje det er best å ikke oppleve det selv. Filmen kan bare tilrås for individer som finner en slags åndelig lindring i å utsette seg for de mørkeste sidene av den menneskelige tilstand. Sånne som meg. 

Og innen rulleteksten ruller er vi for lengst forbi komfortsonen til den lette og friske oransjevinen. Men den gjør nytten som en kontrast, en lysstråle i mørket, som minner oss på at begge deler fins.

Parajes del Valle Maceración 2021 - Kr 169,90

Truman (2015) + Parajes del Valle Bobal 2021

Det er fare for at du har sett det før, en film om en mann som skal dø av kreft. Truman er en sånn, og som du sikkert kan gjette er den er både trist og morsom. Vi møter skuespilleren Julian som flyttet fra Argentina til Spania da han var ung, der han har hatt mange opp- og nedturer, bekjentskaper og brudd, og nå er det snart slutt. Kreft. Den titulære Truman er hunden hans, som er hans beste venn, og hovedoppdraget til Julian er å sørge for at hunden får et godt liv videre.

Filmen begynner med at Julians gamle bestevenn Tomas kommer til byen. Som nå bor i Canada, de har ikke sett hverandre på mange år, men nå står han der. Han har kommet for å hjelpe Julian med det han kan i noen dager. Bli ferdig med ting, rydde opp og ta farvel. Så de blir en duo som reiser rundt og treffer forskjellige folk i forskjellige rare situasjoner, og hundeadoptivfolk og allslags. Det er en film om at vennskap er det helt store i livet.

Og så kan man si at filmen balanserer på grensen til å bli en sentimental smørje – men når den lander trygt på riktig side, så er det takket være Ricardo Darin i hovedrollen. Han er en sånn skuespiller som har en tendens til å dukke opp i alle filmer, i hvert fall hver gang jeg ser en film fra Argentina. Dette er hans første spanske film, så han passer jo bra i rollen som argentinsk skuespiller i Spania. Darin er så naturlig, balanserer følelsene og dramaet så forbilledlig. Ved hans side er Javier Camara som Tomas også glimrende, og gjør en viktig jobb med å dra filmen mot det komiske og lette heller enn det melodramatiske. Men det er Darin som bærer det hele, og han gjør det med den største selvfølgelighet. Det slår meg at dette er en av grunnene til at jeg elsker film – når man kan se en virkelig god skuespiller gjøre greiene sine på denne måten. 

Truman er den mest “ordinære” av filmene jeg har valgt her, i den forstand at den er produsert innenfor den etablerte filmindustrien, innenfor de vanlige rammene, og bærer preg av det. Likevel er det jo noe veldig indie over en historie som dette, som stort sett handler om 2 karakterer som henger ut, underfundige samtaler om mer eller mindre trivielle ting. Det kan lages med så stort eller lite budsjett man ønsker, uten at det har så stor påvirkning på resultatet. Det eneste som egentlig er viktig er skuespillerne.

I glasset har vi rosévinen fra Parajes del Valle. Rosé kan være romantisk og deilig, men det kan også være bittersøtt og nostalgisk – som er de egenskapene vi har bruk for her. Med 100% bobal er dette lyse lette frukter, litchi. I motsetning til de andre Parajes-vinene savner jeg litt særpreg i denne. Ikke for å være frekk, men det er jo ofte sånn med rosé, at de er mindre uttrykksfulle og mer sentrumsorienterte (kjedelige) enn andre vintyper. Sammen med filmen kommer den likevel godt ut av det. Ricardo Darin har mer enn nok personlighet til å bære både filmen og vinen.

Truman kan streames på SF Anytime
Parajes del Valle Bobal 2021 - Kr 169,90

Timecrimes (2007) + Parajes del Valle Monastrell 2021

I den fargeglade vinporteføljen til Parajes del Valle er kanskje rødvinen det tryggeste valget, den mest vanlige. En økologisk monastrell fra Jumilla i en moderne rustikk og levende stil. Det eneste som avslører at dette er en billig vin er et litt syntetisk fruktpreg (jelly beans). Men sånn syns jeg ofte, kanskje alltid det er med spansk monastrell i denne klassen. Når det er sagt er det en drikkevennlig stil med god fylde og rike smaker, som gjør den i stand til å takle litt drøyere filmatiske uttrykk.

Derfor plukket jeg frem denne vinen til tidsreise-filmen Timecrimes (Los cronocrímenes), som må være noe av det mest finurlige av spansk lavbudsjetts-film i nyere tid. Vi møter en litt daff fyr ved navn Hector som bor i et hus med sin kone Clara. Hverdagen består av mye mas om oppussing og sånt. Han liker best å sitte i en campingstol i hagen for seg selv. Skue ut over skogen. En dag ser han i kikkerten sin, en toppløs dame i skogen. Han går for å finne henne.

Før han vet ordet av det har han viklet seg inn i et ubegripelig plott. Han blir jaget av en gal saksemorder med rosa bandasje over hodet. Han treffer en suspekt vitenskapsmann som har låst seg inn i et stengt laboratorie. Han blir senket ned i en mystisk tank, og når han våkner har han foretatt en tidsreise til et times tid tidligere på samme dag. 

Det er et sånt puslespill-plott der gleden ligger i å se brikkene falle på plass. Filmen gjør klokt i å holde det enkelt. Kanskje det er av budsjetthensyn – men resultatet blir mye bedre enn de fleste mer påkostede filmer med mer kompliserte tidsreiser. Det er jo alltid nok å holde styr på, når man hopper i tid og opererer med multiple eksemplarer av samme karakter. Da er det fint å rydde vekk alt dilldall og holde fokus på det som er viktig. 

Filmen har et sympatisk hjemmelaget preg, ingen filmstjerner, regissør Nacho Vigalondo spiller selv rollen som den suspekte. Det er ikke en eneste spesialeffekt. God humor og innslag av både sci-fi og horror gjør det til en fornøyelig reise å være med på. Jumilla-vinen med sin rike saftige stil går godt med filmens lekenhet; til og med den “håndskrevne” flasken passer jo perfekt til filmens gjør-det-selv-etos.

Timecrimes kan sees på Filmoteket
Parajes del Valle Monastrell 2021 - Kr 169,90