Ultimo november. Årets Beaujolais Nouveau er på plass i kjøleskapet. Det begynner å nærme seg slutten av året, det er på tide å begynne å vurdere å tenke på tanken om en årsoppsummering. Det er en god tid for å se seg opp på årets filmer, noen av de som har gått under radaren. Så hvorfor ikke benytte anledningen til å åpne noen ferske franske viner, og se noen ferske franske filmer?

Beaujolais Nouveau er en allsidig vin som kan brukes til mang slags filmatikk, men det kan være lurt å holde seg unna det mest graverende. Den liker ikke for mye motstand. Den friske og ukompliserte stilen gjør at vinen funker bra til lette sjangere som komedier, musicals… Uhøytidelige små dramaer, men også klassikere fra Hollywoods gullalder. Hvis du liker sånne softe romantiske julefilmer som popper opp som paddehatter på strømmetjenestene for tiden så bør det være en god match. Nouveau’en kan også takle litt blod og gørr, men da bør det helst være en viss humoristisk touch inne i bildet. Den kan tåle litt snåle sjangerhybrider og underfundigheter, især de utgavene som har litt naturvinspreg og fønk.

Incroyable Mais Vrai + Chemarin Premier Jus Beaujolais-Villages Nouveau 2022

Når vi snakker om ferske franske viner & filmer, er Quentin Dupieux en regissør som er nærliggende å se til. Han har jo alltid noe nytt. Incroyable Mais Vrai (Utrolig men sant) er den første av 2 filmer han har ute akkurat nå, en historie om redselen for å eldes. Forfallet. Om vår kulturs ungdommelighetshysteri, hvordan vi er villige til å gjøre hva som helst for å bare bli 2 dager yngre.

Alain og Marie er et middelaldrende par som flytter inn i drømmehuset i suburbia. Megleren viser dem noe spesielt i kjelleren – en mystisk sjakt ned i intet. Hvis man klatrer ned kommer man ut i taket i etasjen over. Samtidig har det skjedd en slags tidsreise – og filmen er nøye med å utporsjonere informasjonen, så jeg skal ikke gå inn i detaljene her. Men poenget er at hvis du setter alt annet på hold, og dedikerer deg til å klatre i sjakten, så kan det tenkes at den kan fungere som en portal til evig ungdom. Marie lar seg rive med, mens Alain er mer skeptisk. Han syns det blir mye mas.

Og hvis du syns det høres sært ut, så har de også et vennepar – Gerard og Jeanne. I et forsøk på å finne tilbake til begjæret på soverommet har Gerard fått implantert en elektronisk penis. Men det må være en slags prototype, for det er masse trøbbel med den. Og på det japanske servicesenteret er det ingen som forstår fransk. Utrolig men sant.

Dupieux er en filmskaper som renner over av idéer, og kryster ut filmer i høyt tempo. Ulempen med dét er at han ikke har tid til å sitte og pusse på manus. Her gir det utslag i en sterk setup, men så vet ikke regissøren hvor han skal gå videre. Filmen mangler en komplett story. Og når jeg tenker tilbake på Dupieux’ tidligere filmer så er de vel stort sett sånn.

Likevel er dette en av de filmene jeg kommer til å huske fra 2022, fordi den er så rar og idérik. Med en spilletid på 74 minutter er det liksom greit at den ikke har all verdens plott. Det er befriende. Dupieux har en særpreget fortellerstemme i alle disse filmene, som gjør at jeg alltid gleder meg til hans neste film, som aldri er langt unna.

Filmen ble nytt sammen med en frisk og freidig vin fra Nicolas Chemarin – Premier Jus. Ren og lys stil med energiske røde bær, fra jordbær til rips. En sursøt finish som sitter ganske lenge. Deilig fersk jus til meditasjon over livet og døden!

Barbaque + Ch. Cambon Beaujolais Nouveau 2022

Når vi utforsker randsonene av Beaujolais Nouveaus filmatiske paringsevner, er det på sin plass med litt løssluppen kannibalisme. Barbaque (internasjonal tittel: Some Like It Rare) er en svart komedie fra en slakterbutikk, og regissør Fabrice Eboué har gått inn for å gjøre den så svart som mulig. Vi følger slakterparet Vincent og Sophie som har mistet gnisten i ekteskapet, og dessuten går det ikke så bra med businessen. Da butikken blir ramponert av dyrevernsaktivister med malingspann befinner de seg på et bunnpunkt. Men lykken snur da de ved et uhell meier ned en av aktivistene med varebilen sin – og så kan du sannsynligvis gjette sånn noenlunde hvordan plottet utvikler seg videre?

En ny type kjøtt dukker opp i slakterdisken. De må finne på noe å kalle det spesielt smakfulle kjøttet, så de sier det er fra eksklusive piratimporterte iranske griser. Porc d’Iran blir en snakkis i lokalsamfunnet, folk står i lang kø for skinke og koteletter. Vincent og Sophie må gå til stadig mer drastiske skritt for å tilegne seg nok fersk råvare til å imøtekomme etterspørselen.

Underveis sørger filmskaperne for å kødde med alt de kan komme på av politisk korrekthet og woke-kultur; aktivister, veganere, transpersoner… Alt går i kvernen. Filmens plott kan vel strengt tatt sies å være forutsigbart, men scenene er preget av kontinuerlige kreative innfall, og dessuten en frydefull mengde blod og gørr. Gleden ligger i å se det utfolde seg i all sin politisk ukorrekte morbiditet.

Filmen ble inntatt sammen med blodfersk Beaujolais Nouveau fra Château Cambon og vinmaker Marcel Lapierre – en av de 4 rebellene som gjorde Beaujolais great again. Det er en saftig og levende vin med skogsbærtoner og nypete. Bringebærdrops i toppnotene med en floral bakgrunn. Et fyldig eksemplar, her er til og med litt struktur – som gjør den til en velegnet vin til rått kjøtt rett fra slakterbenken.

Mrs. Harris Goes To Paris + Ch. Thivin Gamay Noir Beaujolais Nouveau 2022

En god filmtittel er en tittel som på en eller annen måte inneholder hele filmen, og sånn er det med Mrs. Harris Goes To Paris. Vi får servert en lett og fornøyelig “en fremmed kommer til Paris”-historie, der vi får oppleve den magiske byen gjennom øynene til en førstegangsreisende. Den titulære fru Harris er en renholder i 50-tallets London. Hun har mange velbemidlede arbeidsgivere der hun får en snus på luksuslivets besnærelser. Da hun får se en spektakulær Dior-kjole henslengt i et av husene blir hun forelsket. Hun har aldri sett noe så fantastisk før. Og så utfolder plottet seg slik at Mrs. Harris vinner i lotto og bestemmer seg for å oppfylle drømmen. Hun reiser til Paris for å kjøpe sin egen Dior-kjole.

Etter de mer utfordrende vin & film-paringene over, kannibalkomedier og tidsreiser, fremstår Mrs. Harris Goes To Paris som en betryggende rettfram filmfortelling. Den har dramaturgien på den riktige plassen, en historie som er laget av folk som vet hva de driver med. Den er ikke særlig edgy, det er mer enn sånn film som passer for tanter og naboer og “folk flest”. Det er ikke en film for filmsnobber som meg. Og når jeg likevel må innrømme at jeg koste meg med denne filmen, så må det være fordi jeg ikke er mer av en kyniker enn at også jeg setter pris på en god historie fra 50-tallets Parisianske moteverden.

Det er krig i Europa, det er dyrtid og strømkrise, for første gang siden den kalde krigen er frykten for atomkrig noe reelt i livene til folk. Verden blir verre og verre dag for dag. Da er det godt vi har en film som Mrs. Harris Goes to Paris som kan ta oss med på en sentimental og varm reise til et trygt og vidunderlig sted, og som forteller oss at det er viktig å følge drømmene våre. Det er kanskje akkurat det vi trenger?

Så jeg fant fram en vin som jeg tenkte kunne inneha noen av de samme kvalitetene som filmen – velkomponert og gammelmodig, på den gode måten? Ch. Thivin Gamay Noir er en solid vin fra en trygg produsent. Knuste skogsbær på duft. Levende anslag, prikker på tungen. Urter, te og druer (!) i nebbet. Delikat og saftig stil, men også en viss dybde, til nouveau å være. Perfekt til å drømme seg bort til en tid da verden var enklere.

Vil du ha mer Beaujolais Nouveau? Linn har skrevet alt du trenger å vite her: Bojo novo 2019…