Blonde + Broc Love White

Andrew Dominik er en regissør som har bygd hele sin karriere på å senke seg ned i avgrunnen. Han hadde sitt gjennombrudd med massemorder-biopicen Chopper, hjemme i Australia i år 2000. Han etablerte seg i Hollywood med The Assassination of Jessie James by the Coward Robert Ford (2007), og tok med seg Brad Pitt videre til leiemorder-thrilleren Killing Them Softly (2012). Så tilbragte han mesteparten av et tiår med å følge dommedagstrubaduren Nick Cave rundt, som ble til 2 helaftens dokumentarer om temaet sorg. Alle disse filmene er veldig gode, men også utpreget mørke, dystre og depraverte. Så når Dominik nå har laget en film om Marilyn Monroe – Blonde – bør det ikke komme som noen overraskelse at regissøren først og fremst er interessert i å utforske de mørke sidene av materien. 

Ana De Amas som Marilyn Monroe i "Some Like It Hot"

Blonde er en sånn biografifilm som ikke ligner på en biografifilm. Den trauste sjangeren har nemlig blitt til noe nytt de siste årene, med den chilenske regissøren Pablo Larrain i front. Med filmene Jackie og Spencer har Larrain vist oss at en biopic kan være noe mer enn en filmatisert wikipedia-artikkel – ved å putte seeren inn i hodet til subjektet, i et ekspresjonistisk uttrykk som gir en nærmest horror-opplevelse. Dominik plukker opp denne tråden med Blonde, ved å ta et av de store ikonene i vårt popkulturelle verdensbilde, og male opp et intimt innblikk i de mest ubehagelige skyggesidene. Dominik gjør det til sin egen greie, han maler på et større lerret. Mens Larrains filmer er stilistisk rigide, er Dominik insisterende leken og inkonsistent.

For eksempel det fotografiske: Blonde veksler kontinuerlig mellom farger og svart hvitt og all verdens høyde/bredde-formater. Fluktuerende, ved første øyekast kan det se ut som det er skutt etter innfallsmetoden, men dersom vi prøver å forstå kan vi se en logikk. Dominik og fotograf Chayse Irvin har tatt utgangspunkt i alle de ikoniske bildene av Monroe – fra filmene, fotoshoots, paparazzi-bilder og private fotoalbum – og brukt dem som visuelle referanser til scener og sekvenser. Noen ganger direkte rekonstruksjoner, andre ganger mer subtilt. Det er et sammensurium, en visuell kakofoni, men det skaper en følelse av et liv der alt handler om image, fasade, persona. Hva er Marilyn og hva er Norma Jean? Hovedpersonen uttaler flere ganger at hun anser dem for 2 helt adskilte personer, en dikotomi, men det kan virke som hun ikke alltid er så sikker selv, på hvem som er hvem.

Dominiks prosjekt handler om å bruke filmmediets audiovisuelle kraft til å gi oss en førstehåndsopplevelse av smerten og traumene til Marilyn/Norma Jean. Ana de Amas er vidunderlig og hypersensitiv i rollen, vi ser utstrålingen som gjorde Marilyn Monroe til en stjerne, men også selvmotsigelsene og demonene, det uimotståelige og det ubegripelige. Hun har det jo ikke bra, og vi vet jo at det kommer heller ikke til å gå bra til sist.

Det er en graverende reise som får meg til å tenke på Lynchs Mullholland Drive – jeg tenker at man kan se den som en døende Hollywood-starlet sine siste flimrende tanker, en hallusinatorisk montasje av traumer og sorg, voldtekter og aborter, fragmenter i dødsøyeblikket, et liv som passerer i revy. Og så må det sies at filmen også har en klar narrativ, som kanskje eller kanskje ikke er mer eller mindre historisk korrekt. Du kan følge med på det nesten som en helt vanlig film, og det fungerer som et rammeverk for de ekspresjonistiske utfoldelsene. Det vi sitter igjen med til slutt er en filmopplevelse som er et fandens flettverk av minner og traumer, et vrengebilde av Hollywood – drømmefabrikken.

Broc Love White

Hvis det høres litt voldsomt ut så er det bra vi har vin. Jeg fant fram en finurlig liten boks som jeg syns er perfekt til sommerkvelder og hagefester i Hollywood Hills. Broc Love White er en Rhone-inspirert blanding fra California – her er marsanne, grenache blanc, rousanne og picpoul. Fast og voksaktig i strukturen, overtoner av hvit blomstereng. Saftige gule epler og litt kjernebitterhet. I sammenstilling med filmen maler vinen opp et bilde av den idylliske siden av Hollywoods gullalder, minglefest ved svømmebassenget, Frank Sinatra og Lauren Bacall soser rundt, og Jayne Mansfield med den utringingen. Alt det deilige og romantiske som filmen ikke viser oss – og vinen har heldigvis ikke de infernalske tonene som filmen dyrker – du kan si at de utfyller hverandre.

Broc Love White 2020 – kr 119,90

Blonde kan sees på Netflix

Jeg har tidligere skrevet om Andrew Dominiks Nick Cave-dokumentar “This Much I Know to Be True her .

Leave a Reply