Jeg vet ikke om du har hørt om Uwe Boll. Men hvis du har hørt noe som helst om ham, så har du sannsynligvis hørt at han har fått kallenavnet «verdens verste regissør». Det er blitt hans kulturelle merkelapp, og han later til å bære den med en slags stolthet. Så når man går og ser en ny Uwe Boll-film, møter man den med en viss forventningsbagasje. Dermed blir Citizen Vigilante interessant allerede før første bilde er på lerretet. Hvordan skal man se en slik film? Man kan egentlig velge om man skal være der for å peke og le av kalkunen. Eller så kan man prøve å spørre seg: er det egentlig så ille som de skal ha det til? Kan man prøve å ta filmen på alvor, og se om det dukker opp noe interessant? Kan det tenkes at det finnes noe her et sted som konsensusfolket ikke har fått med seg? Boll har ikke akkurat bedt om å bli behandlet med respekt, men kanskje det er derfor det kan være interessant å gi det et forsøk.

Så la oss ta det mest åpenbare først. Nei, Citizen Vigilante er ikke en god film. Den er ganske langt fra god, i enhver tradisjonell målestokk. Det er lett å se at den er billig, med lav produksjonsverdi. Det er et skranglete plott som virker sammenrasket. Det er en generell mangel på finesse, det hele virker påfallende ukritisk satt sammen. Men altså. Det er jo en B-film og den har aldri utgitt seg for noe annet. Det er en ærlig sak. Og hvis man sammenligner med andre filmer på samme hylle, fins det ærlig talt mye som er verre enn dette. Jeg vil kanskje til og med strekke meg så langt som å hevde at dette ligger et ørlite hakk over hva man kan forvente, hva filmatiske kvaliteter angår.

Hovedrollen spilles av Armie Hammer, best kjent fra Call Me by Your Name og The Social Network. Disney prøvde å gjøre ham til megastjerne med The Lone Ranger, men karrieren tok en helt annen retning. Her er han filmens sterkeste kort. Ikke fordi han leverer en spesielt nyansert rolletolkning, det gjør han ikke. Men fordi han tilfører et slags filmstjerne-format, og skaper en kontrast til B-film-estetikken. Hammer blir en slags aristokratisk Hollywood-tilstedeværelse midt i Bolls billigsalg-univers. Han eleverer materialet. Litt.

Men den andre siden av saken er at castingen av Armie Hammer er problematisk i seg selv. Og det er neppe tilfeldig. Hammer er en fallen Hollywood-prins, ettertrykkelig kansellert og avplattformet av den stuerene filmoffentligheten. I 2021 ble han møtt med en rekke graverende anklager, som denne teksten verken kan eller skal ta stilling til. De førte aldri til tiltale, men var likevel nok til å ødelegge karrieren hans. Rolletilbudene forsvant. Når han nå dukker opp i det som ligner et comeback i en Uwe Boll-film, blir han ikke bare hovedrolleinnehaver, men et signal. En fallen Hollywood-mann i en film som fremstår som et rasende innlegg mot hele den moralske domstolen som felte ham.

Når Citizen Vigilante uansett kommer til å bli avfeid av konsensusfolket som en kategorisk kalkun fra verdens verste regissør, handler det bare delvis om at filmen er dårlig. Egentlig handler det mer om at filmen er dårlig på feil måte, på feil ideologisk grunnlag. Den faller så langt utenfor grensene for «den gode smak» — ikke først og fremst estetisk, men moralsk — at den blir uakseptabel per definisjon. Ikke bare for underholdningspressen og filmkritikerne, men kanskje aller mest for den sosialdemokratiske enighetskulturen.

Hele jævla filmen fremstår som en slags filmatisering av JD Vances beryktede tale på sikkerhetskonferansen i München. Du vet den talen der han svartmalte Europa som et selvpåført havari, uten vilje til å forsvare seg selv og alt det der. Det er nettopp dette scenariet filmen maler opp. Vi befinner oss i en ikke-navngitt europeisk storby der samfunnet har gått til hundene. Eliten er hjernevasket, politiet er bakbundet, institusjonene er lammet. Og årsaken til dystopien, slik filmen fremstiller det, er ganske så ensidig: migrasjon. Onde innvandrere. Heldigvis har en amerikaner kommet til byen. Han ser det de politisk korrekte europeerne ikke evner å se: at noen må ta ansvar, rydde opp, gjøre det nødvendige. Så han blir en selvtektsmann. Filmen nøyer seg ikke med å skildre en lone wolf. Snart er han et fenomen på sosiale medier, hyllet av fans som den eneste som tør å handle etter at systemet har sviktet totalt.

De fleste jeg kjenner vil forkaste filmens verdensbilde på ren ryggmargsrefleks og avvise det som en amerikansk høyrepopulistisk feberfantasi. I vår del av verden vil mange dømme den moralsk før de kommer så langt som å tenke på det filmatiske. Men er dét en klok grunn til å avskrive den som film? Eller er det nettopp dette som gjør den interessant? Således kan Citizen Vigilante oppleves som et sjeldent og fascinerende innsideblikk i en av de mørkere avkrokene av den amerikanske høyresiden: den ytterliggående fløyen som misliker Trump, ikke fordi han går for langt, men fordi han ikke går langt nok. Høres ikke det pirrende ut?

For det er jo noe her, noe som bryter fullstendig med den forventede oppbyggelige dramaturgien. Her kommer plutselig noe helt annet. Noe aggressivt, utemmet, problematisk. Det tvinger frem noen store spørsmål som Uwe Bolls nye film bør få oss til å reflektere over: Bør kunstens rolle være å speile våre egne verdier? Skal vi bare ta filmer på alvor når de bekrefter det vi allerede mener? Og i møte med kunst som ser verden på en annen måte enn oss, er vår rolle å fordømme den, eller forsøke å forstå den? Kan det tenkes at noe av det som gjør oss klokere, er å utfordre våre egne meninger og forutinntattheter, å bryne oss på folk som ser verden annerledes? Og kan det tenkes at noe av det som gjør oss dummere, er å nekte å lytte til alle som sier noe annet enn det vi allerede vet? Nysgjerrighet er en dyd, tror denne skribenten. 

Den moralske friksjonen har alltid ligget innebygd i sjangeren. Det er ikke noe Uwe Boll har funnet på selv. Citizen Vigilante er en sjangertro vigilante-thriller – la oss kalle det en selvtektsfilm. Death Wish er den åpenbare referansen, men jeg tenker også på Dirty Harry og Taxi Driver. De gir oss den primitive tilfredsstillelsen av å se at noen endelig gjør noe. At det blir slutt på pratmakeriet, at noen viser hvor skapet skal stå. Samtidig spør de hva slags samfunn man egentlig får når justis privatiseres. Når den sinteste mannen i rommet blir dommer, jury og bøddel. Vi kan jo ikke ha det sånn.

Men spørsmålet er om Boll faktisk hyller denne figuren. Jeg er neimen ikke sikker, og det er nettopp denne tvetydigheten som gjør filmen interessant. Uwe Boll behandler dobbeltheten med all den finessen og Fingerspitzengefühl man forventer av Uwe Boll. Der de beste selvtektsfilmene lar ubehaget sitre, tramper Citizen Vigilante rundt i minefeltet med en vill miks av harnisk, hybris og skadefryd. Filmen vil vise oss hvor galt det kan gå når mennesker mister troen på institusjonene, men later samtidig til å finne en pervers glede i å se det hele brenne ned.

Så kanskje bør vi ikke være fullt så snare med å avfeie en film som dette. For selv dårlige filmer kan fange noe i tiden, noe de mer soignerte filmene går utenom. Dårlige filmer kan noen ganger vise oss hva som rører seg der nede, i de delene av offentligheten vi helst ikke vil tenke for mye på.

Og hvis vi skal prøve å samle trådene her, før vi åpner kveldens vin, kan vi konkludere med at nei, Citizen Vigilante er ikke en bra film. Den er for grov, for dum og for sammenrasket. Den er svak som filmkunst, svakere som politisk analyse, men kanskje har den like fullt verdi som seismograf.

En stygg liten film som fanger et politisk øyeblikk der kulturkrigen har ballet seg opp til en gordisk knute. Et sammensurium så ugjennomtrengelig at selv en Uwe Boll-film kan føles som en plutselig frigjørende tanke.

Matthieu Barret Vilain 2022

Og dermed er det ikke helt tilfeldig at kveldens vin heter Vilain. Er han helt, eller er han skurk? Det er jo på mange måter filmens store spørsmål. Cornas-vinmakeren Matthieu Barret spiller med på dette også visuelt, med en skikkelig tegneserieskurk på etiketten. Druen er syrah, som ofte står godt til litt knus og hærverk.

Frisk og livlig nese av nyknuste mørke hagebær, med innslag av eukalyptus og anis. Saftig og sval blå-lilla frukt i munnen, med laurbærblad på slep. Lett, men stødig struktur og høy gluggbarhet. Et dryss pepper i bunnen minner oss på at dette er syrah, selv om uttrykket ellers er på den vårkåte siden. Levende spontanfermentert preg, uten at det blir for hipt for voksne folk. Drikk den lett avkjølt i store glass.

En vin med nok skurkeaktig sjarm til å hovere i kveldens moralske gråsone.