Det har vært et nevrosefremkallende oppdrag å sette sammen listen over de 10 beste filmene fra 2022. Jeg vet ikke om det er fordi det har vært et eksepsjonelt bra filmår – eller kanskje fordi jeg har sett flere nye filmer enn tidligere år. Sikkert en kombinasjon. Det verste var 1. plassen – de fleste år er det 2-3 det står mellom – i 2021 var det så enkelt at det var 1 som skinte klart sterkest (Apichatpong Weerasethakuls Memoria). Men på årets liste er det 5 filmer som jeg syns er gode nok til at de burde vært på førsteplass. Jeg endte opp med å se de 5 på nytt, men jeg kan ikke si det hjalp så mye utover å bekrefte at de alle var like gode som jeg husket dem. Til slutt måtte jeg egentlig bare holde meg for nesen og …   

1. TÁR

Når Todd Field kommer med ny film for første gang på 16 år er det i hvert fall ikke et hastverksarbeid han smeller i bordet. Tár er så sirlig kompilert at det kan være overveldende for en stakkars seer å ta det inn alt sammen. For meg var det i hvert fall en film jeg måtte se flere ganger for å bli klok på den, ikke at jeg har blitt så veldig klok på den, den er fremdeles så mystisk og kompleks at jeg ikke klarer å slutte å tenke på den. 

Vi følger verdens beste kvinnelige maestro Lydia Tár. Det eneste hun vil er å fremføre Mahlers 5. symfoni til sitt fulle potensial, men så kommer woke-folket og prøver å kansellere henne. Filmen bæres av en gåtefull rolletolkning av Cate Blanchett som viser stadig nye lag og nyanser, hun er bunnløs. Den australske skuespilleren ER filmen, så når vi skal velge vin må den gjerne være australsk. Og mystisk.

Min favorittvin fra nedenunder er Lethbridge Pinot Noir. Den er ikke helt ulik en høyverdig burgunder, og opulent nok til at den kan serveres på pompøse evenementer med den Berlin-filharmoniske elitens Spitzenklasse. Men nå som prisen har gått ned (fra 330 til 299) kan du også muligens tillate deg å nyte den med en god film i sofaen. 2021-årgangen lanseres 1. mars, men hvis du er like heldig som meg så kan du kanskje finne (den ferdig modnede) 2018-årgangen i noen perifere polhyller rundt omkring.

• Tar har norsk kinopremiere 10.03.2023 – Filmweb

2. VORTEX

Gaspar Noë har lagt fra seg sin epilepsifremkallende neon-strobe-estetikk til fordel for noe mer lullende – men på en eller annen måte er det helt umiskjennelig Noësk. Et ektepar i 80-årene. Falmede tapeter og surklende bihuler. Vi følger dem i hverdagen i en insisterende realisme. Hun er i ferd med å forsvinne inn i demens, mens han er sylskarp og elsker lange lunsjer med høytflyvende diskusjoner. De lever sammen i en leilighet som er stappfull av et helt liv sammen. Ett kamera på han, ett på henne, hele filmen er i split-screen. Dario Argentos skuespillerprestasjon (all dialog er improvisert) er helt sjokkerende sterk. Hans grand exit står igjen for meg som det største og mest lamslående filmatiske øyeblikket fra 2022. 

Noë er født i Argentina og har blitt en av fransk films fremste auteurer. Jeg vinsetter han med en fransk drue som har reist til Argentina og blitt den viktigste druen der. Vinen heter Altar Uco Edad Moderna Malbec – den er et friskt og ueiket uttrykk for druen, med den kjente malbec-bassen som gjør nytte for seg til en graverende film. Vi kaller det en fransk-argentinsk kulturutvekslingsaften. 

• Lengre anmeldelse her

• Vortex kan leies på SF Anytime og Viaplay

3. LICORICE PIZZA

Licorice Pizza virker kanskje som en liten film fra Paul Thomas Anderson, men du skal ikke se bort ifra at den også er hans mest personlige, som ligger hans hjerte nærmest.  Det handler om å skape en finurlig atmosfære, et rikt nostalgisk univers å forsvinne inn i. Regissørens eget barndomsunivers, San Fernando Valley på 70-tallet. Det er en vimsete film, satt sammen av absurde episoder som dulter inn i og skvulper over i hverandre, en strøm av øyeblikk der selve reisen er opplevelsen.

Til denne uimotståelige California-nostalgien plukker jeg en vin som er bygget på just samme nostalgi. Michael Cruse etterstreber å lage vin slik de gjorde det i California for 100 år siden, uten moderne trender og dilldall. Han har løftet druen valdiguié fram fra obskuriteten. Vinen er klar, fersk og delikat i stilen, kanskje du må lene deg litt inn i den, der finner du noe som er spesielt og renskåret. Navnet er Cruse Rancho Chimiles Valdiguié.

• Licorice Pizza kan strømmes på Amazon Prime og leies på de fleste norske strømmetjenester

4. THE FABELMANS

Enhver ny Steven Spielberg-film er en begivenhet, enten det er en heseblesende dataspill-adaptasjon eller Schindlers liste. Han har hatt en av de rikeste og mest varierte karrierene i amerikansk film, og The Fabelmans kommer på slutten av dette. Den store filmskaperen har til slutt laget en film om sin egen barndom, regi-heltens egen origin story. Samtidig som det er hans mest personlige film er det også et nivå av kunstneriske friheter, slik at man kan skru det til å bli en slik sømløs filmatikk som vi er vant til fra mesteren. Og slik at det også blir universelt. Filmen om Spielbergs barndom føles merkverdig nok også som en film om min egen barndom, på en måte som slo meg i bakken. Jeg laget også sånne filmer med vennene mine da jeg var 12-13 år. Det var det pureste jeg har gjort, her møtes vi, jeg og Spielberg. Jeg ble aldri verdens største regissør sånn som han, eller ikke ennå.

Et oppsummeringsverk fra Spielberg er ikke noe å ta lett på, og vi trenger en vin som er seriøs og bunnsolid. Au Bon Climat er en produsent som alltid leverer stødig kvalitet, og deres enkleste pinot noir fra Santa Barbara er så god at jeg aldri har tenkt tanken på deres dyrere cuvéer. Modenfruktig stil med myke tanniner. Fint preg av jordsmonn og helt klassisk eik. Sånn er amerikansk pinot når det gjøres riktig. 

• The Fabelmans går på kino nå – Filmweb

5. AFTERSUN

Diffuse minner og mini-DV fra en ferie i barndommen, en chartertur til Tyrkia med en fraværende pappa som åpenbart har større problemer enn det vi får se innenfor bilderammen. Det er nesten sjokkerende hvor mye regissør Charlotte Wells får sagt uten å si det. Jeg forstår ikke hvordan hun får det til. Mitt analytiske blikk kommer til kort. Filmfortellingen virker så enkel og triviell. Her er lite plott og narrativ fremdrift, men karakterøyeblikk som ikke er skrevne men flytende. Frankie Corio og Paul Mescal er så naturlige i rollene at jeg nesten ikke tror at det er en film. Det er så menneskelig, og hvordan regissøren får det til med så usynlig hånd, jeg begriper det ikke. 

At dette er Charlotte Wells’ debutfilm gjør det desto mer beundringsverdig. På denne listen er den unge kvinnen omgitt av mange veldig erfarne gamle menn. En debut som opererer på dette nivået er en sjelden bragd, og det bør feires med bobler. Helst britiske bobler laget av en dame. Hattingley Valley Classic Reserve Brut fra vinmaker Emma Rice er en myk og finstemt musserende. Høy engelsk syre og bløt fruktighet. Den viser oss akkurat hvorfor engelsk vin er noe vi må følge med på. 

• Aftersun går på kino nå – Filmweb

6. BLONDE

“Den nye Netflix-filmen om Marilyn Monroe” er et mer kunstnerisk forløst verk enn dét høres ut som. Den er en biografifilm som ikke ligner på en biografifilm. Den lever ikke opp til alminnelige forventninger. Men hvis vi gjør filmen den tjenesten å forsøke å se den som det den er, så er den en arthouse skrekkfilm som opererer på et høyt nivå. Regissør Andrew Dominik tar i bruk hele filmmediets audiovisuelle kraft til å putte oss inn i hodet til subjektet, og gi oss en visceral opplevelse av smerten og traumene til Marilyn/Norma Jean. Ana de Amas er vidunderlig og hypersensitiv i rollen, vi ser utstrålingen som gjorde Marilyn til en stjerne, men også selvmotsigelsene og demonene, det uimotståelige og det ubegripelige. Hun har det jo ikke bra, og vi vet jo at det kommer heller ikke til å gå bra til sist.

Hvis det høres litt voldsomt ut så er det bra vi har vin. Jeg plukker fram en finurlig liten aluminiumsboks – Broc Love White er en Rhone-inspirert blanding fra California i fyldig og floral stil. Jeg syns den er perfekt til [å drømme seg bort til] sommerkvelder og hagefester i Hollywood Hills, Frank Sinatra og Lauren Bacall soser rundt, og Jayne Mansfield med den utringingen. Alt det deilige og romantiske hvortil filmen er et infernalsk vrengebilde.

• Lengre anmeldelse her
• Blonde er tilgjengelig på Netflix

7. RIMINI

Rimini er en tur til helvete, manifestert som en nord-italiensk ferieby om vinteren. Når det er en spøkelsesby, de fleste hotellene er stengt, det er bare flyktninger som ligger ute i gatene, og en og annen turistbuss med tysk og østerriksk white trash. Vi følger en narsissistisk dansebandsanger, eller mer presist har han henfalt til en slags karaokeartist som fremfører gamle svisker i hotellbarer, akkompagnert av de generiske rytmene fra et gammelt keyboard. Richie Bravo er hans navn, og han er villig til å gjøre hva som helst for 1 liter Ratzeputz. Opplevelsen av filmen er som å stupe ned i en septiktank. Det er også en stor humor over det hele; forskjellen på regissør Ulrich Seidl og den andre store østerrikske film-kynikeren Michael Haneke, er at Seidl er kjempemorsom.

Den titulære turistbyen befinner seg i regionen Emilia-Romagna, og en av spesialitetene der er den musserende rødvinen Lambrusco. Som først og fremst var populær på 80-tallet, og den har noe campy og tacky over seg, som egentlig passer perfekt til en gal og kåt dansebandsanger. Folicello Il Secco er et eksempel på en moderne Lambrusco, tørr og ikke helt uelegant. Nypete og friske skogsbær. Ukomplisert men velbalansert. Stort bedre enn dette syns jeg ikke Lambrusco skal være (for da syns jeg heller man skal drikke noe annet).

• Rimini har norsk kinopremiere 12.05.2023 – Filmweb

8. RED ROCKET

For en perfekt fornedrende narsissist-helaften kan du se Rimini i tospann med Red Rocket. Mens Richie Bravo er en slags naturkatastrofe på to bein, er Red Rockets hovedmann Mikey et mer utspekulert eksemplar. Som mange psykopater er, er han begavet i kunsten å manipulere folk. Vi kan se at han er sjarmerende, at han vet akkurat hvordan han skal tvinne deg rundt lillefingeren. Den avdankede pornostjernen Mikey Saber – som returnerer til hjembyen i Texas etter å ha brent for mange broer i porno-LA – spilles av den avdankede MTV-programlederen Simon Rex. Han ser ut til å spille på rent instinkt, det er primalt. Vi kjenner han igjen, de fleste av oss som har levd en stund har vel hatt en sånn person innom livet i minst én periode. Forhåpentligvis er han på trygg avstand nå.

Filmens markedsføringsmateriale får det til å se ut som en litt osteaktig komedie. Den posteren med den nakne Mikey inni en rosa-glasert smultring… Jeg opplever filmen som mye mer tragisk enn komisk, men den har jo begge deler i seg. Komedie er ofte best når det får stå i kontrast til noe tragisk? Og jeg tenkte jeg skulle følge opp denne dualiteten i vinvalget. Brick & Mortar Sprudlevin er en mer seriøs musserende vin enn emballasjen tilsier. Fin funky jordlighet og tranebær. Saftig og bløt i munnen. Sammen med filmen blir det noe bittersøtt.

• Red Rocket er tilgjengelig på Sky Showtime og kan leies på de fleste norske strømmetjenester

9. SPEAK NO EVIL

Gleden og smerten ved Toscana-turisme. Det er lett å la seg forføre av de pittoreske florentinske åsane. Pakketur med kokkekurs, lær å lage gnocchi. Vin til lunsj, den kirksebærsyrlige sangiovese-magien. Det er lett å la seg rive med og plutselig tror du at du har et helt spesielt vennskap med et nederlandsk par som er på samme pakketur som deg. Dette er utgangspunktet for den danske filmen Gæsterne (norsk tittel: Speak No Evil) som begynner som en sosial satire der vi ler og verker like mye av kleinheten… For så å synke ned i et Haneke-mørke av deterministisk uro. Gæsterne er det mest foruroligende jeg har sett på lenge, og jeg er sikker på at regissør Christian Tafdrup tar det som en hedersbetegnelse. 

Hertil drikkes en vin for Toscana-elskere, sånne som i filmen. Mitt Toscana 2010 er et resultat av at kjendiskokken Dag Tjersland har fått laget en vin som supplement til kokeboken med samme navn. Hvis det høres litt i overkant folkelig ut, så skal du vite at den er produsert av selveste Castell’in Villa, og dermed er kvaliteten sikret. Det er en forførerisk sangiovese, og 13 års alder gir den en dybde du vanligvis ikke finner til denne prisen. Det er lett å la seg besnære. Men hvis jeg skal gi bare ett råd, så må det være å alltid møte verden med et skeptisk blikk.

• Lengre anmeldelse her
• Speak No Evil kan leies på Blockbuster, TV 2 Play og andre strømmetjenester

10. EO

Når vi ser menneskene gjennom øynene til et esel kan vi klarere se banaliteten og meningsløsheten i vår menneskelige adferd. Den franske mesteren Robert Bresson viste oss dét i Min venn Balthazar (1966) – og 56 år senere tar den polske mesteren Jerzy Skolimowski det samme eselblikket og improviserer over temaet, jazzer det opp. Dyret flykter ut i skogen og det blir det en roadmovie. En episodisk reise der vi støter på forskjellige rare folk på veien, assorterte absurde og obskøne sider av menneskelig tilstand. Men noen ganger er vi også bare alene med eselet i mørket. Noen ganger er det eselets drømmescener. Av og til sklir filmen over i ren eksperimentfilm og neon-psykedelia. Filmen er full av idéer og innfall og slående visuelle motiver. Den lekne innfallsvinkelen til filmfortellingen er det jeg forelsker meg i.

Til den polske filmen har jeg ikke valgt en polsk vin, for der er det ikke mye å ta av. Men heldigvis tar eselets reise oss gjennom det europeiske kontinentet og ender opp i Italia. Så jeg benytter anledningen til å plukke frem en liten klassiker fra økonomi-enden av Italia-hyllen – selveste eselvinen. Carussin Asinoi Barbera d’Asti er en vin jeg drakk mye av akkurat da naturvin var noe nytt man måtte prøve seg på (i 2008?) De siste årgangene syns jeg den har vært litt opp og ned, men 2021 er fin. En lett og saftig barbera med særpreg; naturvinfunken står godt til filmens psykedeliske krumspring.

• Eo er i skrivende stund ikke i norsk distribusjon.

Hederlig omtale

I tillegg til de 10 beste filmene fra 2022 så jeg mange andre filmer som jeg skulle ønske jeg kunne finne plass til på listen. Jeg skal ikke nevne alle, men her er de filmene det var aller mest smertefullt å utelate:

• No Bears (Jafar Panahi)
• A Piece of Sky (Michael Koch)
• Holy Spider (Ali Abbasi)
• ドロステのはてで僕ら (Junta Yamaguchi)
• Espíritu sagrado (Chema García Ibarra)