1. Portrett av en forvirret far
Gunnar Hall-Jensen har et livsprosjekt, han lager disse filmene i et forsøk på å forstå livet, verden og seg selv. Jeg har prøvd å følge med på han siden «Gunnar Goes Comfortable» i 2003, og så har jeg sjekket jevnlig innom etter hvert som filmene har blitt vist på BIFF gjennom det som har blitt 22 år. Med «Portrett av en forvirret far» har han kommet frem til problemet å være pappa, en mann som har en sønn, som er både lik sin far og noe helt annet, å være en slags farsfigur og så bortetter. Som om ikke det var nok så foretar virkeligheten – og derav filmen – en kataklysmisk plott-twist. Det er best hvis vi ikke snakker mer om dét.
Jeg har prøvd å skrive noe mer om denne filmen for å få frem hvor sterk den faktisk er, men uansett hva jeg skriver så tar det bare bort fra filmen. Den står best for seg selv, uten hype og kritikerfloskler.
Men jeg syntes det var på sin plass å åpne en flaske som forteller en historie om en far og familien hans. Viberti Barolo Buon Padre er husvinen fra familiens vertshus Den gode far (Il buon padre). Der har de laget den siden 1923, med tanke om at den uttrykker familiebåndene og tilknytningen til landet. I 2021-årgangen fremstår dette som en Barolo av den gamle skolen, som gir mange lag å smake på under en stor himmel. En innstegsbarolo som likefullt får fram hva det hele handler om. Husk å gi den luft; min flaske var klart best på dag to.
2. One Battle After Another
Her er filmen som kommer til å toppe kritikernes årslister, og de tar ikke feil i dét. Men når jeg leser omtaler av One Battle After Another syns jeg den høres så kjedelig ut, fordi det fremstilles som en politisk film. Det virker som mange kritikere liker den fordi de er enige med “budskapet”, de tar den til inntekt for sin egen ideologi. Det mener jeg er en misforståelse. Slik jeg ser det, er filmens prosjekt å male et bilde av et ultrapolarisert samfunn, et absurd skremmebilde, hvorpå filmen stiller seg i midten og konstaterer at begge sider er idioter. Ingen er moderate, alle er rabiate. Dette brukes som bakteppe for noe langt mer interessant: en ellevill filmatisk reise.
Vi følger den avdankede revolusjonære aktivisten Bob som må skjerpe seg og reise ut i verden for å redde sin eneste datter fra onde krefter. Samtidig er han på flukt fra en ikke-navngitt statlig milits, ledet av den ekstreme oberst Lockjaw, som har ham på terrorlisten sin. Historien utspiller seg som en heseblesende roadmovie gjennom et dystopisk post-demokrati, der fortidens idealisme kolliderer med nåtidens brutale maktapparat. Filmen eleveres av en stor filmatisk eventyrlyst og fortellerglede, og regissørens motvilje mot konvensjonalitet. For Paul Thomas Anderson er alltid ute etter å se ting fra et uventet perspektiv, ved hjelp av hele filmmediets arsenal av virkemidler. Kanskje blir han til tider litt opphengt i egne påfunn og idiosynkrasier, men det ligger også en kvalitet i den uforutsigbarheten.
Til alt dette trenger vi en flaske med et visst revolusjonært snitt. Cucamonga Revolution 2023 er et prosjekt av Rajat Parr, han er en sånn vinmaker som liker å reise rundt og teste ting, og denne gangen er det en mystisk feltblanding fra Cucamonga Valley i Southern California (øst for LA). Mest zinfandel, med tillegg av palomino, grenache og teinturier-druen alicante bouschet. I nesen er det blomster og skogbunn med sopp og stein. Saftig og levende i munnen med et sursøtt preg, nypete. Det diamentralt motsatte av den svære grove zinfandelen din svoger alltid skal prakke på deg.
3. Bugonia
Når biene dør, hva var det som kom til å skje med menneskene da, sa du? I Bugonia følger vi birøkteren og gutteroms-konspirasjonsteoretikeren Elias i et endetidsscenario. Han har forvillet seg ned i et kaninhull, han har sittet i kjelleren og lest kommentarfeltene og diskusjonsforumene, han har printet ut bevismateriale og hengt det opp på veggene, og nå gjenstår det bare å gjennomføre det som må gjøres. Han må kidnappe den prominente forretningskvinnen Sophia. Han må holde henne fanget i kjelleren og presse henne til å innrømme det. Han vet nemlig at hun egentlig er en alien som styrer verdens matvareforsyning for å kontrollere menneskeheten. Elias har med seg sin autistiske bror Luca til å hjelpe seg. Hva kan gå galt?
Bugonia er den nye filmen fra Yorgos Lanthimos, den viktigste regissøren fra den såkalte greske weird wave – snålbølgen. Her har han for første gang laget en slags oppdragsfilm — han har fått et ferdig manus, som er en remake av en Sør-Koreansk film (Save the Green Planet fra 2003), og produksjonen er fra Hollywood. Likefullt er det det greske snålbølge-preget som definerer filmen — absurdismen, galskapen, den svimlende vinvinkelen, alt man kan begjære av en Lanthimos-visjon. Og så kan vi bare håpe at konspirasjonsteoretikerne ikke har rett til slutt, men kom i hug hvilken tid vi lever i.
Oppi denne greske bølgen er det på sin plass å åpne en flaske greske bobler. Har du smakt greske bobler før? Hvis ikke er det på tide. Karanika Cuvée Speciale Extra Brut 2023 er et flott eksemplar med god autolyse og grønne epler i nesen. Underholdende syretripp i munnen med litt overraskende rød frukt som jordbær. Fint særpreg som jeg tilskriver en annerledes og stedsegen druemiks, nærmere bestemt 90% xinomavro med 10% assyrtiko. Passer spesielt godt til filmens bejaende epilog.
4. The Brutalist
Jeg skriver visst mye om regissørene i disse tekstene. Det er sånn jeg ser film, jeg tenker mye på regissøren. For det er jo sånn at en film, når den er bra, ofte er et uttrykk for noe regissøren har puslet fram inni hodet, han eller hun tenkte: «Her er en idé til noe som ikke fins fra før, og jeg er den eneste som kan lage det.»
Brady Corbets The Brutalist er den slags film på sitt beste og verste, en (over-) ambisiøs visjon som biter over så (altfor) mye. Et verk som overordnet tematiserer de store konseptene: etterkrigstidens samfunnsorden, den amerikanske drømmen, kapitalismens fremmedgjørende maktstrukturer. Men samtidig har Corbet laget en personlig film om seg selv, sin egen kamp. Når filmens hovedperson arkitekten må kjempe mot systemet og ofre alt i den eksistensielle kampen for å realisere verket sitt – med integritet, uten kompromiss – handler det om Corbets egen kamp for å lage filmen. Det er den store verden der ute og det lille private på samme tid, 24 ganger i sekundet.
Den titulære brutalismen er altså den arkitektoniske stilen, og for å matche det går vi til vinprosjektet Brutal. En bevegelse som oppstod rundt 2010 blant naturvinmakere i Frankrike og Spania, der «brutal» var ordet som ble utropt når de smakte noe overraskende og annerledes. De inviterte med seg venner på begge halvkuler til å lage viner under Brutal-paraplyen. Jeg har funnet fram en fra Swartland i Sør-Afrika: Mother Rock Brutal! Chenin Blanc er en oransjevin med et moderat lynne, navnet tatt i betraktning. Salinsk nese med bouquet garnis. Steinete i munnen med lett skallpreg. Cantaloupe-melon og først og fremst en prominent lime som blir betraktet fra flere synsvinkler.
5. Un poeta
Hvis man skal tro nyhetsbildet i disse dager, kan man få inntrykk av at Colombia først og fremst eksisterer som en brikke i et salongspill mellom megalomane stormaktsledere. Da er det godt med en film som minner oss på at det også er et land fullt av mennesker. Vanlige folk. Også noen som er under pari. Un poeta er en komedie som interesserer seg særlig for de tarvelige, heslige og vemmelige. For også i Medellín (Colombias nest største by) finnes det forsmådde rennesteinspoeter som trasker rundt og synes synd på seg selv.
Vi følger Efraín, en middelaldrende poet som ikke har gitt ut en bok på årevis, bor hjemme hos mor, låner penger av hvem enn som gidder å høre på skvalderet hans, og drikker dem opp på kneipa på hjørnet. Han er også spansklærer, et arbeid han anser som under hans verdighet, helt til han oppdager den 14 år gamle Yurlady som han overbeviser seg selv om er et megatalent. Han bestemmer seg for å bli en slags manager og mentor for henne. Yurlady er mindre entusiastisk, hun vil heller gjøre vanlige tenåringsting. Men for Efraín er dette en grunn til å stå opp om morgenen, en livskraft. Guillermo Cardona er forresten vidunderlig i rollen som Efraín, og min personlige Oscar for beste mannlige hovedrolle går til den mannen.
Colombia er ikke kjent for sin vinproduksjon, men i følge mine kontakter i det colombianske rennesteinspoet-miljøet er det mest chilensk vin som konsumeres. Og til glupingen Efrains eskapader prøver jeg Glup Chenin Blanc fra Longavi. Naturvin fra Marchigue-dalen, kjøpt mest fordi etiketten så gøy ut (og fordi alle de andre chilenske vinene i hyllen så så triste ut.) Glassklar nese med nesle og grillet sitron. Lett oksidativ stil i munnen i et lyst og optimistisk uttrykk som sitter bra til en komedie. En viss fedme som gir substans. Frekke barnåler i utgangen.
6. Nouvelle Vague
Texas-regissør Richard Linklater lager mange filmer, ofte helt forskjellige. Det er ikke alltid lett å få tak i hva som er hans overordnede prosjekt. Men i de beste av dem finnes det gjerne en eksistensielt anlagt idé om tid, den som passerer. Slik som i Boyhood og Before-trilogien. Her i hans nyeste film er det selve filminnspillingen som plasseres inn i denne tiden som har passert. Nouvelle Vague tar oss tilbake til Paris sommeren 1959, til øyeblikket da Jean-Luc Godard lager Til siste åndedrag (À bout de souffle) og med det sprenger regelboken for hva film kan være.
Det er altså en slags fiktiv bakomfilm fra innspillingen. Vi følger den unge filmkritikeren Godard idet han bestemmer seg for at den ypperste formen for filmkritikk er å lage film selv. Han er opptatt av form fremfor innhold, og øyeblikkets spontanitet fremfor kontinuitet. Det høres jålete ut, og det er det også. Men så viser det seg at han har helt rett. Bakomfilmen er skutt i samme stil og grammatikk som Godards egen; filmen om filmen og filmen-i-filmen flyter sammen, slik at det er nesten ubegripelig at de er skutt med 66 års mellomrom.
Nouvelle Vague gir oss opplevelsen av å være flue på veggen i et øyeblikk der film virkelig betydde noe. I det ligger det også en erkjennelse av en nåtid der film ikke er like viktig. Alt har blitt så formulaisk og algoritme-tilpasset, alt er en reboot av en remake av en franchise. Richard Linklater med sitt helfranske crew minner oss på at film kan være, og har vært, det kuleste som fins.
Til en film der den franske nybølgen er det helt store, føles det rett og rimelig å drikke den aller ferskeste franske vinen. Ch. Cambon Beaujolais Nouveau er en av de jeg pleier å plukke med meg den tredje torsdagen i november hvert år, og den pleier å levere bra. Ikke en av de som overskrider sin nouveauhet, men som representerer det slik vin skal være, på den gode måten. 2025-årgangen er ikke overraskende helt lett og saftig med delikat rød frukt, men her er til og med en viss struktur som gjør at jeg tenker du kan bruke den som en seriøs vin.
6X. Blue Moon
(Delt sjetteplass.) Ikke før har jeg skrevet ferdig en omtale av Linklaters forrige film- der jeg holder frem hvor produktiv regissøren er – så kommer han jammen med enda en ny en. Den texaneren kryster ut åndsverk fortere enn jeg rekker å formulere tanker om dem. Hans andre 2025-film heter Blue Moon, og i likhet med den forrige er det et portrett av en ekte showbiz-personlighet fra gamle dager. Ikke helt en biopic, for filmen utspiller seg i løpet av én fuktig aften, og det er ikke sannhetsgehalten den er mest interessert i. Snarere er filmen en lang spekulasjon om noe som kunne ha skjedd på en kveld i 1943. Denne gangen dreier det seg om Lorenz Hart, tekstforfatteren i den legendariske Broadway-duoen Rodgers & Hart, og hele filmen foregår i kjellerbaren Sardi’s – litt som Cheers, men for teaterfolk.
Det er en liten film som bæres av både skuespillernes spilleglede, rik miljøskildring, og en ganske spesiell stemning som regissøren har kultivert, en bourbon-luktende bittersøt melankoli. Vår mann Hart spilles av Ethan Hawke, skuespilleren som pleide å være et tenåringsidol som alle jentene i klassen min var forelsket i. Men tiden har løpt av gårde også for Hawke, og nå har han kommet til det punktet i karrieren der han kan spille livsbitre menn med kaustiske tunger. I Blue Moon får han virkelig briljert i det registeret, og den 179 cm høye skuespilleren får også brynt seg på å fremstille en mann på 152.
Og hver gang kvinnen han er betatt av – en fremadstormende skuespillerinne med lange bein som ruver over han, spilt av Margaret Qualley – kommer valsende ned i baren og bestiller vin, så er hun nøye på at det må være malbec fra Cahors. Så det kan ikke være tvil om at det eneste riktige å drikke til filmen er malbec fra Cahors. Jeg fant fram en gammel favoritt, Cosse et Maisonneuve Le Sid. Det er noen år siden sist jeg smakte den, men den er god fremdeles. Rik mørk frukt i nesen med syrah-aktig krekling, lær og et snev av bacon. God bredde i munnen med lette jordbær i toppen, nøtter (hassel) i midten, og modne toner som tørket frukt og eik i gulvet.
7. Alpha
Julia Ducournau gjorde en brakdebut med den kannibalistiske coming-of-age-filmen Raw (2016), og fulgte opp sterkere enn krutt med Titane (2021) – som gjorde henne til tidenes første kvinnelige Gullpalme-vinner. Forventningspresset til hennes nye film Alpha er dermed skyhøyt. Men Ducournau velger å forholde seg til det ved å tilsynelatende ikke forholde seg til det, og ikke prøve overgå seg selv. Resultatet er en overraskende introvert film som er litt vrang å komme inn i. I starten kan det føles skuffende at den ikke ligner på Titane, men opplevelsen ligger i å finne ut av hva slags film det er i stedet. For etter hvert som puslespillet faller på plass, fremstår den som et rikt og enigmatisk verk.
Filmen tegner et dystopisk univers der et virusutbrudd har satt ungdommenes liv på pause. Vi følger 13 år gamle Alpha, som må finne ut av både en kaotisk verden der ute, og sin egen identitet. Det er vel en slags ungdomsfilm, eller kanskje mer presist: en allegorisk skrekkfilm tiltenkt et publikum som var på hovedpersonens alder under Covid. Ducournau pirker i såret i deres kollektive generasjonstraume. Hvis det høres ekkelt og frustrerende ut, så er det det som er poenget.
Til Alphas febrilske stil trenger vi en vin med litt trøkk og bassfundament. Jeg var først inne på syrah fra Rhône, men foretok en justering til en syrah/grenache-blend, med sin mer fremoverlente frukt. Det kunne vært Sør-Rhône, men filmen er for anti-establishment til det – Roussillon føles riktigere. Således kom jeg fram til Dom. Gardies Mas Las Cabes Garance 2023. En litt grovskåret vin med energiske skogsbær i nesen, og den der duften av karbonisk maserasjon. I munnen er det levende og relativt lett på labben, rød steinfrukt med pepret bunn. Ikke direkte raffinert, men en budsjettvin som er både trivelig og interessant.
8. The Smashing Machine
Hvordan lage en film om opioid-epidemien som har herjet i USA siden slutten av 90-tallet? Som samtidig er gøy? Og med kunstnerisk integritet? Regissør Benny Safdie besvarer oppgaven ved å gjøre det til en film om MMA. Altså mixed martial arts, den nye kampsportens tidlige dager på slutten av 90-tallet og inn i det nye årtusenet. The Smashing Machine er den sanne historien om MMA-helten Mark Kerr, gjennom alle oppturene og nedturene som seg hør og bør i en sports-biopic. Det er mye glam og glitter og kropp, men også mye desperasjon og fornedrelse og smertestillende medikamenter.
Filmen er som en trist sang med en glad melodi; denne spagaten mellom et retro-stilisert ytre kontra en sjelesørgende substans er det som gjør den til noe stort. Filmen er nemlig overbevist om at verdens mest glatte, overfladiske og oppumpede mennesker også har følelser – og den insisterer på at menneskenes følelser skal tas på alvor. Den gjør det med kunstfilmens virkemidler, som et karakterdrevet drama om indre demoner, og med desorienterende frijazz på lydsporet. Erkjennelsen av at Dwayne «The Rock» Johnsons indre liv er like rikt som mitt eget står igjen som en av filmårets overraskende innsikter.
Noen ganger passer det best å drikke øl, og til The Smashing Machine jekket jeg meg en Smash Mouth IPA fra Amundsen Bryggeri. Tropisk nese med koriander. Kremet og mjuk i munnen, god nerve i frukten med en grapefrukt-bitter avslutning. 6.5% alkohol fremstår som helt optimalt for denne typen brygg, det burde alle ha.
9. By the Stream (수유천)
I likhet med filmskapere som Roy Andersson og Aki Kaurismäki, er sørkoreanske Hong Sang-soo en regissør som har funnet sin egen måte å lage film på. Og så gjør han det etter den malen om og om igjen. Det som kommer ut ligner ikke på andre filmer, de oppfyller ikke de konvensjonelle kravene til det man forbinder med «profesjonell film», kvalitetene er subtile og flyktige. Prosjektet hans handler om enkelhet, han er ute etter en poesi som er så liten at det i seg selv blir poenget. Det tekniske er så nedskåret at han ikke trenger noe særlig crew eller produksjonsapparat, han trenger bare et kamera på et stativ og 2 skuespillere. Karakterene snakker sammen, det er såpass dagligdags at noen ganger mistenker man at Hong bare har latt kamera rulle uten at skuespillerne vet det. Noen ganger zoomer kameraet plutselig inn litt sånn på halv åtte, kanskje fordi det er enklere enn å klippe – eller purere.
By The Stream er en av 3 Hongfilmer som har vært på festivalrunden i 2025, og i filmografien stikker denne seg ut ved å være hakket mer tematisk spisset. Den har et manus som tematiserer en het potet, nemlig kanselleringskultur i akademia. Vi følger en universitetslektor som blir bedt om å lede en workshop for studenter, samtidig som han vikles inn i en konflikt rundt en kollega som har blitt anklaget for ett eller annet upassende. I en debatt som er preget av mye moralsk panikk, fremstår Hongs ultra-lavmælte tilnærming som en befrielse.
Et fast element i Hongs filmer er scenen der karakterene sitter ved et bord og drikker seg fulle. Det er gjerne da konflikten pipler opp, det som frem til da har forblitt usagt. Og det de drikker er det lokale brennevinet soju. Så det er en selvfølge at det som må drikkes til filmen er soju, og det er jo alltid en glede å smake noe jeg aldri har smakt før. Jinro Chamisul Soju viser seg å være påfallende nøytralt ildvann med lite å sette fingeren på. Moderate 16,9% alkohol og en viss sødme forteller meg at det ikke er vodka jeg drikker. Kokt ris, har jeg notert. Jeg drakk det som de gjør i filmen, shottet nedpå… Men det kan visstnok også blandes med øl i forholdet 3:7, da får du drinken Somaek (소맥).
10. The Surfer
I det besynderlige performancekunst-prosjektet som er skuespillerkarrieren til Nicolas Cage har vi her kommet til et spesielt eksentrisk kapittel. I The Surfer spiller Cave en desillusjonert businessmann uten navn som reiser tilbake til hjembygda i Australia for å kjøpe huset som var hans barndomshjem. Huset ligger ved en surfebukt som viser seg å være okkupert av lokale surfere som hater turister. En slags surfesekt.
I et moderne B-filmlandskap er dette en film som skiller seg ut ved at den er forankret i helt andre deler av filmhistorien enn det som er forventet. En nærliggende referanse er The Swimmer fra 1968, der Burt Lancaster i speedo foretar en eksistensiell-allegorisk svømmetur. Den tsjekkiske nybølgen med The Party And The Guests (1966) ligger og vaker rett utenfor bilderuten. Og den surrealistiske verdensanskuelsen får meg til å tenke på Luis Buñuel og The Exterminating Angel (1962). For hvorfor kan ikke Cage bare komme seg vekk fra den jævla parkeringsplassen?
Filmen får mye ut av location, et mikrokosmos avgrenset til den pittoreske surfebukten og parkeringsplassen over, der Cage blir gradvis mer uncaged i bilen sin og dalstrøkene utenfor. Heldigvis er det filmet midt i vinområdet Margaret River i Western Australia, slik at jeg kan si at opp fra den samme locationjorden har druematerialet vokst — og «what grows together goes together». Xanadu DJL Sauvignon Blanc Semillon 2020 er et typeriktig eksemplar av moderne australsk sauvignon blanc. Stikkelsbær i nesen. Kremet munnfølelse og florale toner som jeg tenker kommer fra 18% semillon, druen som ellers forbindes med hvit Bordeaux. Og er ikke Xanadu også et symbol for hva enn det er den navnløse mannen i filmen prøver å oppnå?
