De store, altomsluttende Netflix-algoritmene har fått med seg at jeg har en irrasjonell dragning mot sjangeren erotisk thriller. Disse snuske-cheesy filmene som hadde sin storhetstid fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet, og som heldigvis ikke har kommet tilbake i noen nevneverdig skala. På VHS-ens gullalder, tiden da videobutikkene var det aller helligste for filmnerder i sine formative år, sånne som denne skribenten. Da var erotisk thriller en stor greie, det var en kontinuerlig strøm av nye, de fleste ganske like, og det var denne sjangeren som ble brukt til å løfte fram unge lovende stjerneskudd. Siden jeg er født i 1980 og var på mitt mest pubertale i 92/93 har jeg sterke minner om VHS-lansering av nye erotiske thrillere med (fra datidens perspektiv) hotte stjerner som Alicia Silverstone (The Crush), Drew Barrymore (Poison Ivy) og Alyssa Milano (Poison Ivy 2). Hvis vi fikk en flik av nakenhet og noen grove kills var den store drømmen oppfylt.

Farlig begjær (Fatal Attraction)

Den filmen som algoritmene prakket på meg denne gangen er riktignok langt unna sånt direkte-på-VHS-fjas som de ovennevnte, men faktisk en av de aller viktigste referansefilmene innen erotiske thrillere, vi kan kalle det prestisje-segmentet, jeg snakker selvfølgelig om Farlig begjær. Ja, den med Michael Douglas og Glenn Close og den kaninen. Det er vel nærmere 30 år siden sist jeg så den, men det er de 3 elementene jeg husker. Den er regissert av Adrian Lyne, en filmskaper som står igjen som en av de fremste skaperne av akkurat denne typen film og ikke noe annet; han forbindes med 9 ½ uke (Mickey Rourke smører Kim Basinger inn med erotiske fetevarer) og så altså denne her, og noen år senere kom han med Uanstendig forslag (der Robert Redford tilbyr Demi Moore 1 000 000 $ for et ligg) og forøvrig er det relativt tynt.

Så det er et visst VHS-nostalgisk blikk over mitt gjensyn med Farlig begjær. Har den holdt seg? Og svaret er vel at den leverer over forventning, og skuffer litt på samme tid. På den ene siden leverer den kruttsterkt karakterdrama som overgår det meste i sjangeren; på den andre siden er det en erotisk thriller som knapt kan kalles erotisk. Småsnuskete er en bedre beskrivelse. Ikke at det er noe galt med dét, filmen klarer likevel å være et sjangerdefinerende verk innenfor den sjangeren som nå en gang i denne delen av verden har fått navnet erotisk thriller, for dette er en av de filmene som etterapes i de hundrevis av B-filmene som fylte min barndoms VHS-hyller, men da gjerne tilført mer pupper og lår, og det gjerne i mangel på mer raffinerte kvaliteter. 

Michael Douglas spiller New York-advokaten Dan Gallagher, som er gift med Beth og har datteren Ellen og de er en tilsynelatende vellykket familie. Men en regnfull aften på Manhattan treffer Dan den mystiske bokredaktøren Alex og det oppstår en gnist. De tilbringer en lidenskapelig helg sammen. Dan drar tilbake til familien sin for å leve videre som om ingenting har skjedd, men Alex vil noe mer. Og man kan vel si at hun er av den typen som, når hun først har bestemt seg så stopper hun ikke…

Det var nå bare mitt handlingsreferat, til en film som dette er det egentlig best å lese bakpå VHS-coveret. Se her:

I de brede linjene er handlingsforløpet ganske forutsigbart, vendepunktene kommer noenlunde slik vi er vant til fra hundre andre filmer, men djevelen er i detaljene. Filmen utmerker seg på scenenivå, ved å gå lenger inn i mørket enn forventet, ved å være obskøn. Og fremfor alt ved at karakteren som står bak grufullhetene er helt spesielt sterkt fremstilt. Det er altså Glenn Close som spiller Alex, og det er tydelig at hun har det gøy med å være slem. Hun dyrker gleden i å gå av hengslene. Samtidig er det et nyansert og finstemt bilde, vi liker Alex i begynnelsen, hun er en powerkvinne som har bestemt seg for en mann hun vil erobre. Men hun spinner ut av kontroll og det blir et tragisk portrett av psykisk sykdom. Det kunne fort blitt komisk hvis det ikke var så realistisk. Close leverer hele spekteret med en fandenivoldsk overbevisning som gjør dette til en av de ikoniske psykoene i filmhistorien.

Det er lett å tenke at dette er Closes store øyeblikk, men ved nærmere ettertanke så briljerer hun jo like sterkt i en annen småsnuskete thriller fra samme tid, nemlig Kniven er eneste vitne (1985). Der spiller hun ikke psykoen, men den desillusjonerte-men-briljante advokaten. Også der befinner Close seg i en litt medioker og forutsigbar film, hvori hun presterer en så inspirert og formidabel rolletolkning at det løfter hele filmen opp av middelmådigheten, hun egenhendig gjør filmen verdt å se. Det er ikke mange skuespillere som har den kraften, men denne damen kryster ut to på rappen. Glenn Close har gjort mye sterkt i sin mangslungne karriere, fra Garp og hans verden i 1982 til den Oscar-nominerte rollen i Hillbilly Elegy i 2020. Men jeg vil hevde at det er her, i to ellers ubemerkelsesverdige 80-talls-thrillere, at hun er på sitt aller ypperste. For en skuespiller. Du må nesten bare se selv. 

Kaninen ja. Jeg vil ikke spoile filmen for eventuelle lesere som ikke har sett den før, fordi foreldrene ikke lot dem se erotiske thrillere på VHS som barn, eller eventuelle andre årsaker, for det er en god idé å oppleve Farlig begjær ubesudlet. Men i en film som har flere ikoniske scener, er nok kaninen den mest prominente. Og når jeg skal velge vin til filmen syns jeg det bør være noe som gjenspeiler dét. Hva ville jeg for eksempel servert til en rustikk kaningryte? Jeg slår det opp i encyklopedien og den foreslår Vacqueyras. 

Camille Cayran Vacqueyras 2020 

Du trenger i hvert fall ikke å velge en veldig subtil og fintfølende vin til en film som dette, her er det bedre å gå for noe som er enkelt, kraftfullt og lett tilgjengelig. Camille Cayran Vacqueyras 2020 ble lansert på Vinmonopolets septemberslipp, og er fremdeles å finne i de fleste polhyller. Vacqueyras er altså stedsnavnet, et område i Sør-Rhône som tidligere var en del av Côtes-du-Rhône, men så ble det så bra at de måtte få sin egen benevnelse. Et litt uoppdaget område der man fremdeles kan finne god kvalitet og mye kraft til gode priser. Druene er den regionstypiske GSM-blandingen, med 70% grenache, 20% syrah og 10% mourvedre. 

Her er det energisk rød frukt og plommer på duft. Litt stilkete og et syltet preg. God trøkk i munnen med 14,5% alkohol. Røff i kantene med overgrodd kratt, men også saftig og underholdende i stilen. Et sursøtt bakteppe og pepper og lakrisrot i bunn. Sitter som et skudd til en 80-talls erotisk thriller med sjokkerende kaningryte.