Den italienske komedien Perfekte fremmede (Perfetti Sconosciuti) var en kjempehit i hjemlandet i 2016. En litt osteaktig folkekomedie med fyrrig temperament. Enkel å lage også, det meste foregår i en leilighet, produksjonsmessig lukrativt. Alt lå an til at den skulle få en Hollywood-remake slik at resten av verden kunne få være med på suksessen. Men så hadde det seg sånn at det var Weinstein Company som kjøpte rettighetene, og så forsvant prosjektet i dragsuget av en viss skandale.
Det ble ingen amerikansk film, men i stedet har det blitt et ekte verdensomspennende popkultur-fenomen. Hellas var først ute med å lage sin lokale remake, og så har det ballet på seg, alle land i verden skal tilsynelatende lage sin versjon. I 2021 kom det remakes fra Japan, Tsjekkia, Israel, Romania, Nederland og Libanon (den første arabisk-språklige Netflix-filmen). Og nå har turen endelig kommet til Norge – “Full dekning” er den 23. versjonen av den samme filmen.
Den norske følger det italienske plottet ganske eksakt. (Så vidt jeg kan huske, det er noen år siden jeg så originalen.) Det er årets store parmiddag, en gjeng med velbeslåtte folk i 40-årene møtes for å spise rype. For å løsne på stemningen foreslår noen en selskapslek, at alle mobiltelefoner må legges på bordet gjennom hele middagen. Og hver gang noen får et anrop eller en melding må det deles med alle rundt bordet. Noen syns det er gøy, andre er motvillige, men som filmen megetsigende proklamerer, bordet fanger. Poenget som fremkommer er selvsagt at alle har noe å skjule. Vi lever alle et dobbeltliv på mobilen. Det er jo et plott som ikke er totalt irrelevant for norske samfunnsforhold.
Det viktigste som skiller den norske fra originalen er skuespillerne. I den italienske er det litt teatralsk og høystemt, slik det gjerne er i kommersiell sør-europeisk popkultur. Mens de norske skuespillerne gjør det naturalistisk, og det er de egentlig flinke til. Hvis man skal holde fram én kvalitet med filmen, så er det skuespillerprestasjonene. Likevel mister man noe med denne tilnærmingen. Det oppstår en dissonans mellom spillet og storyen. Manus er såpass farsete og fjollete i sin natur, at det blir jo litt rart når disse folkene reagerer med inderlighet? Det er mer troverdig, men det er ikke like gøy.
Vin har en sentral rolle i filmen. I markedsføringen beskrives filmen som: “en komedie om hvite løgner, mørke hemmeligheter og oransje vin.” Det har seg nemlig slik at karakteren Mina (Sara Khorami) har blitt sendt på polet av sin mann Jørgen (Kyrre Hellum) for å kjøpe en vin å ta med til middagen. Hun kommer hjem med en oransjevin som han på polet mente ville være perfekt til rype. Jørgen fnyser: “Du har kjøpt vin til over 300 kroner og så er den ikke rød en gang?” Og videre i historien er vinen en gjennomgående vits: den blir presentert som noe spennende og annerledes, men det er det ingen som er interessert i. Det sier mer om folkene enn om vinen.
Jeg åpnet derfor den mest spennende oransjevinen jeg kunne finne. Roxanich Antica 2011 er noe så sjeldent som en moden oransjevin fra Kroatia. I filmens ånd koster den over 300 kroner – med 70 øres margin – men du får en veldig interessant smaksopplevelse for pengene. Tørket frukt og urter, appelsinmarmelade. Fortfarende frisk og saftig, men med en dybde i smaksbildet som kun kan komme av 11 års lagring. En vidunderlig mystisk farge i glasset. Jeg håper jo at denne bloggens lesere er folk som er interessert i å utforske den store verden der ute. At de ikke er fastlåst i gamle vaner og forutinntatthet, sånn som karakterene i filmen. Og det må være moralen i historien: ha et åpent sinn, drikk rar vin.
Roxanich Antica 2011 - Vnr 13716601 - Kr 300,70 *Nå i årgang 2012 "Full dekning" kan leies på de fleste norske strømmetjenester.