Problemet med julefilm

Jeg er skeptisk til julefilmer. Kall meg gjerne en grinch, men jeg mener det er fundert i min kjærlighet til film. God film, ikke masseprodusert pølsefabrikk som ingen har brydd seg om. Nytt av denne sesongen har jeg observert at TV 2 har en egen julefilm-kanal, “Alltid julefilm – nå sender vi julefavoritter døgnet rundt” – og den er full av akkurat de julefilmene jeg er skeptisk til.  Sånne sentimentale smørjer som samlebåndsproduseres fordi mediekonsernenes kundemasse etterspør juleinnhold i julen, og de er tydeligvis villige til å se hva som helst bare det ser ut som jul. Det er visst en forventning om at man skal legge fra seg all kritisk sans bare fordi det er jul. 

Fra regissøren av Sideways

Men når det kommer en ny julefilm signert selveste Alexander Payne så får min pipe en annen lyd. Payne har hatt en spesiell anseelse i vin- og filmmiljøet siden han ga oss Sideways i 2004. Filmen som viste at vinsnobber også er mennesker – helt vanlige nerder – og dermed gjorde vinnerding tilgjengelig for en ny generasjon, inkludert meg selv. Som i folkeopplysningens navn gjorde pinot noir til en drue alle ville smake, og merlot til en drue alle ville skygge unna. Sideways traff den hellige balansen mellom kommersiell nok til å nå et stort publikum, nisjespesifikk nok til å få en kult, og kunstferdig nok til at den står igjen som en av de ekte klassikerne fra millenniets første tiår.

Payne debuterte sterkt med Citizen Ruth i 1996, med Laura Dern som en gravid narkoman som forviller seg inn i en abortdebatt. Han fulgte opp med den bekmørke high school-satiren Election, som for alvor etablerte han som en del av 90-talls indie-auteur-bølgen (sammen med Paul Thomas og Wes Anderson) – og dessuten introduserte verden for Reese Witherspoon. Payne tok enda et steg opp med About Schmidt i 2002, du husker kanskje Jack Nicholson i en campingbil. Her ble begge skuespillerne Oscar-nominert, og filmen står igjen som Jacks siste store hovedrolle. Dermed har Payne allerede her skrevet seg inn i filmhistorien, og som om ikke det var nok så kom Sideways. Det var ikke bare vinnerder som var begeistret, filmen ble en uventet box office-suksess (Fox Searchlights til da mest innbringende film), og dessuten Oscar-nominert i nesten alle de store kategoriene, inkludert beste film, regi og begge biroller – og vant for beste adapterte manus. 

Det er snart 20 år siden Sideways, og det kan riktignok virke som om Payne giret ned et hakk etter suksessen, men filmene har holdt et stødig nivå. The Descendants (2011) med George Clooney på Hawaii er et underfundig arveoppgjør som viser frem den polynesiske atmosfæren på en vidunderlig måte. En sånn liten film som jeg egentlig har likt bedre for hver gang jeg har sett den, og som har vokst til å bli en favoritt. Nebraska (2013) var en mer grovkornet svart-hvitt roadmovie om en gretten gammel gubbe, og først og fremst en soleklar Oscar-rolle for Bruce Dern (som ble nominert, men ikke vant (den gikk til Matthew McConaughey)). 

Alt gikk egentlig bra for Alexander Payne helt til han reise til Norge. Downsizing (2017) ble nemlig delvis filmet i Trollfjorden i Vesterålen, og det var her det gikk galt. Filmen har en ambisiøs og lovende set-up, et fremtidsunivers der Matt Damon og familien velger å krympe seg selv til ⅛ størrelse for å bidra til det grønne skiftet (mindre fotavtrykk.) Men filmen går tom for idéer etter den første halvtimen og når de endelig ankommer de spektakulære norske fjorder har jeg mistet interessen. Downsizing ble også Paynes første fiasko, både i publikumstall og kritikerrespons. Det er hans eneste dårlige film. Regissøren forsvant litt etter dette – kanskje han trengte noen år i eksil etter Norge-fiaskoen. Men nå er han altså tilbake, 6 år senere, med en julefilm i kofferten.

The Holdovers

Det er julen 1970, og vi får bli med på den dysfunksjonelle julefeiringen på Barton Academy, en fordums kostskole i New England. Den upopulære læreren Paul Hunham må bli igjen på campus over juleferien fordi det er noen elever som ikke har noe bedre sted å reise, og noen må passe på dem. I starten er de en liten gjeng med bortskjemte tenåringer og det er ablegøyer på skoleområdet. Men når julehelgen kommer er det bare den harde kjernen igjen; tre (på hver sin måte) fortapte sjeler. Hunhams eneste gjenværende elev er den obsternasige Angus – faren hans er død og moren har stukket av med en ny riking og svarer ikke telefonen når de ringer. Og så er det skolekokken Mary som nettopp har mistet sønnen sin i Vietnamkrigen. For Angus og Mary er det deres første jul alene, mens Hunham virker som han alltid har dyrket ensomheten. Kanskje det alle tre trenger er litt julestemning, sammen?

Grinebiteren Hunham spilles av ingen ringere enn Paul Giamatti – som slo igjennom med Sideways, Miles er og blir hans ikoniske rolle, og på den måten er The Holdovers også en Sideways-gjenforeningsfilm. Hunham er jo ikke så veldig langt fra å være en 20 år eldre versjon av Miles – og kanskje jeg skal våge å hevde at dette er Giamattis beste rolle siden den gang? Han får i hvert fall sjansen til å briljere på akkurat det han gjør best, nemlig den patetiske mannen som vi også blir glad i. Filmen strekker seg langt i å gjøre Hunham til en tarvelig karakter, som alltid har en pompøs måte å si ting på, og alltid et visdomsord på latin å lire av seg. Han har et syndrom som gjør at kroppen hans lukter fisk. Likevel klarer Giamatti å fylle Hunham med en varme som gjør han til en slags elskverdig gubbe. For kostskolelærere er (i likhet med vinsnobber) også bare mennesker. Det er menneskelig å være langt fra perfekt.

Den unge Angus spilles av debutanten Dominic Sessa, som i det virkelige liv var elev på New England-skolen der filmen er skutt i skoleåret før innspillingen. Produksjonen holdt auditions på skolen og der snublet 19 år gamle Dominic fra dramaklassen inn og overbeviste alle. Payne gjorde det vel sånn for å finne en slags autentisitet, og det fikk han. Sessa leverer en naturlig og uaffektert figur, slik man ofte bare kan få av folk som ikke er profesjonelle skuespillere. Det er en kjemi mellom Sessa og Giamatti som virker genuin, og det blir en slags buddy-komedie.

Filmen om det odde paret får meg til å tenke på Hal Ashby-klassikeren Harold and Maude fra 1971. Det er en lignende nostalgi Payne jobber med, han skaper et rikt miljø, et portrett av en tid og et sted som er New England i 1970. Han unngår å gjøre det til et retro-prosjekt, det er mer som at filmteamet har kløvet inn i en tidsmaskin og reist tilbake til 1970 og laget en film der, på den tidens premisser. Den danske fotografen Egil Bryld har skutt på et moderne digitalt kamera (Arri Alexa), men på en eller annen måte har han fått det til å se nøyaktig ut som en film fra 1970 – den varme gløden. Fargene og 1.66 aspect ratio’en og hele det audiovisuelle uttrykket er helt 70-talls. Og lydsporet er fullt av Cat Stevens og den slags – komplementert av en ny score av Mark Orton, samt moderne “myk mann med gitar”-musikk av Damien Jurado som også bidrar til periodebildet.

Den nostalgien vi snakker om her er en helt annen nostalgi enn alle de filmene på TV 2 Alltid julefilm. Det er ikke en industriell Coca Cola-nostalgi, men en håndlaget auteur-nostalgi. Payne gir oss et melankolsk og bittersøtt tilbakeblikk på noe som en gang var. Fortapte sjeler i nedstøvet storhet. Verden var kanskje et enklere sted i 1970, men film var et håndverk man tok på alvor, og i hvert fall ikke noe man tok lett på. Det er en film som gir følelsen av at det ikke lages filmer som dette lenger. Og deri finnes det en slags julestemning, i hvert fall for grincher som meg. En julefilm for folk som er skeptisk til julefilm?

Kelby James Russell Cabernet Franc 2020

I motsetning til Sideways er det ikke mye vin å hente ut av karakterene i The Holdovers. Professor Hunham er mest opptatt av bourbon, mens Angus er veldig nysgjerrig på Miller High-Life, “The Champagne of Beers”. Filmens miljø – akademisk østkyst-elite, høyverdig og shabby på samme tid – gir meg dog en ledetråd. Vi trenger en åndselite-vin! Cabernet franc fra Loire har alltid vært Paris-intelligentsiaens vin; de dro på weekendturer til Saumur-Champigny og der omkring, en tumleplass for eliten, og så tok de med seg den gode vinen tilbake. Her har jeg funnet den samme druen fra en vingård i Finger Lakes, New York – en knapp roadmovie-kjøretur fra filmens New England-akademia.

Kelby James Russell Cabernet Franc dufter av kjølige modne solbær med en urtekvast i morgendis. Tilbakelent levende stil. Blå toner på den juicy siden i munnen, men også en konservativ ryggrad. Lette tanniner og bløtere i stilen enn det jeg forbinder med Loire; mens den er mer strukturert og seriøs enn jeg har fått fra viner på samme drue fra California. Mer tilkneppet og esoterisk enn på vestkysten, og det kan man kanskje si gjelder både vinen og filmen.