Vin & film-redaksjonen hadde en plan om å feire kvinnedagen ved å løfte fram kvinnefilm & kvinnevin. Altså en brennaktuell film med feministisk slagside regissert av en kvinne, sammen med en deilig vin vinifisert av en kvinne. Denne planen gikk i vasken da filmopplevelsen viste seg å være under pari. Vi stod dermed overfor to valg: enten å la være å skrive saken for å unngå dårlig stemning, eller å publisere en ærlig tekst og dermed stå i fare for å tirre på oss de hårsåreste feministene og risikere å bli utsatt for kanselleringskultur. Vi valgte selvfølgelig det siste.
Women Talking
Women Talking er en historie om kvinnefrigjøring. Vi befinner oss i en sekt i det rurale USA, et lite samfunn isolert fra omverdenen. Det er en mennonitt-menighet der de lever på samme måte som på 1800-tallet. Vi får aldri se mennene i sekten, vi får bare se kvinnene som snakker om dem. (Bortsett fra én mann, læreren som er der for å skrive referat, siden han kan lese og skrive.)
Kvinnene har blitt utsatt for systematisk voldtekt av mennene i det lukkede samfunnet. Overgriperne har bestialske metoder. Det er et felles traume. Så kvinnene samler seg i en låve for å drøfte hva de skal gjøre – noen av dem mener de skal flykte, det er umulig å leve på denne måten, de må bare komme seg vekk. Andre mener de skal bli for å ta opp kampen mot overgriperne; det er problematisk fordi pasifisme står sterkt hos mennonittene. Og så er det de som mener det er deres plikt å bli og gjøre ingenting; å være trofast og tilgi mennene for å bevare sin plass i himmelen. Et aspekt er også at disse damene vet lite om verden utenfor menigheten, det er stort og farlig der ute. I det hele tatt har de mye å snakke om, og de har 48 timer på seg før mennene kommer tilbake. Beistene.
Mesteparten av filmen utspiller seg i låven, som et kammerdrama der vi overværer kvinnenes lange eksistensielle drøftinger. De snakker et arkaisk språk. Man trenger ikke å begi seg ut på en særlig dyp analyse for å se at disse kvinnenes kamp er allegorisk for spesifikt #MeToo, men også hele kvinnekampen slik den har utspilt seg de siste mer enn 100 årene. Det første leddet i mennonitt-kvinnenes frigjøring er at de får stemmerett. I Norge fikk kvinner allmenn stemmerett i 1913.
Jeg syns det ligger et veldig stort potensial i materialet. Filmen er en adapsjon av en roman fra 2018 skrevet av Miriam Toews, som selv vokste opp i et kanadisk mennonitt-samfunn. Romanen bygger på ekte hendelser fra en mennonitt-koloni i Bolivia mellom 2006 og 2008. Det er lett å se styrken i teksten. Det er lett å se for seg at det kunne være sterkt som teater. Men som film blir det dessverre ganske uinteressant. Det som skjer på lerretet virker så opplest og utilgjengelig.
Fremstillingen av livet i en isolert sekt får meg til å tenke på Carlos Reygadas’ Stille lys fra 2007, en film som dyrker en minimalistisk estetikk, men med nennsom bruk av virkemidler gjør det ekspressivt, og gir seeren en spirituell opplevelse. Stille lys er en slags nytolkning av Carl Th. Dreyers Ordet (1955) – også en referanse på hvordan et asketisk formspråk kan bli transcenderende film. Women Talking har derimot et trivielt og banalt filmspråk som gjør at opplevelsen blir udramatisk og ufilmatisk. Det vi sitter igjen med fremstår mer som en leksjon i kvinnesakshistorie enn en filmfortelling.
Regissøren er Sarah Polley, en dame jeg alltid har likt. Hun begynte som skuespiller og var en viktig del av noen prominente indie-filmer på slutten av 90-tallet, fremfor alt Atom Egoyans Den søte ettertid (1997) – som var en viktig film for en filmnerd som meg i en formativ tid. Hun debuterte som regissør i 2006 med Alzheimer-dramaet Away From Her, som jeg husker som en sterk og velspilt liten film. Hennes forrige film var Stories We Tell fra 2012, der hun laget eksperimentell dokumentar om sin egen familiehistorie, om hva minner er, hva historier er. Etter den høyst personlige filmen gikk det 10 år før Women Talking inntraff. Og jeg er ikke i tvil om at dette også er en viktig og personlig film for Polley; men skuffelsen ligger i at dét ikke når fram til meg som seer. Filmopplevelsen har forsvunnet i prosessen.
Women Talking er forresten nominert til 2 Oscars – beste film og beste adapterte manus. I skrivende stund har den 91% på Rotten Tomatoes. Så det er ikke alle som er enige med min vurdering. Det er lett å tenke at dette er en film man “må” like, fordi man er på den rette siden, og fordi filmen utsondrer de riktige verdiene. Vin & film mener at kunstens rolle ikke er å framvise visse verdier, og deretter at en film ikke er bra eller dårlig i kraft av om den har “riktige” eller “gale” verdier eller ideologi. Dydssignalisering. Kunst er større enn dét, folkens.
Martha Stoumen Post Flirtation Red
Når filmen er nedsig er det godt håp i en vin som er oppsig. Martha Stoumen er en ung (yngre enn meg i hvert fall) småskala-vinmaker som leier vinmarker i kjølige områder nord for San Francisco. Jeg har fulgt henne på Instagram en stund, og har inntrykk av at hun er en dame som står opp før hanen galer for å komme seg ut i åkeren. Hun er hands-on med sin hands-off approach, altså at minst mulig tukling (intervensjon) gir den beste vinen. Hun har spesialisert seg på druer som er utypiske for California, som nero d’Avola, og i så henseende er kveldens vin et utypisk eksempel. Den består av 50% zinfandel, den mest California-typiske druen av alle, i miks med 50% carignan, en drue jeg ellers stort sett har observert i Languedoc i Sør-Frankrike.
Martha Stoumen Post Flirtation Red er en frisk og leskende rødvin i levende stil. Saftig plommenese. Myk og ren frukt i munnen, moreller og jordbær fra et amish-marked, urtehage i bakgården. En ørliten perling på tungen. Smaker i hvert fall ikke zinfandel! Smaker som den gylne timen om morgenen.
Nattverden har tidligere skrevet om svoltne kvinnelige vinmakere på kvinnedagen 2022
Girlpower-vin på kvinnedagen 2021
Ein tanke på “8. mars-spesial: kvinnefilm & kvinnevin”