Skal si det går opp og ned i livet, for de fleste av oss, men også for filmstjernen Kristen Stewart. Forrige gang jeg så henne var hun fanget i en uutholdelig julefeiring på dronning Elizabeths Sandringham-gods, i rollen som prinsesse Diana, i den høyst angstinduserende biopic’en Spencer. I Love Lies Bleeding befinner hun seg i motsatt ende av skalaen: vi møter henne på gulvet på dass på et suspekt treningsstudio der hun sitter med gummihansker og graver i spy, dassen er tett! Fotografen har sørget for en kamerainnstilling rett over, slik at vi, seeren, virkelig skal få se oppi doskålen hva det er snakk om. Det setter standarden for en film der kroppsvæsker utgytes over en lav sko, spy blir et slags gjennomgående motiv, gleden ved å stikke trynet ned i driten er drivkraften. Den britiske kongefamilien virker veldig langt unna.

Stewart gestalter traktorlesben Lou som jobber som en slags bestyrer for Crater Gym i rurale New Mexico. Faren hennes eier gymmet og mye annet i byen, han er det kriminelle overhodet i lokalsamfunnet. Han er så beinhard at han spilles av Ed Harris. Når han blir irritert så spiser han insekter for å avreagere. Og så er det Lous søster Jenna, som er gift med den voldelige idioten JJ. I det hele tatt er Lou tett viklet inn i et vev av faenskap, og hvis hun selv tilsynelatende holder avstand og har livet noenlunde på stell, så ser vi at det er ikke mye som skal til før korthuset begynner å rase sammen rundt henne.

Og så en dag kommer en fremmed ridende inn i byen. Den enigmatiske gjennomreisende Jackie kommer til gymmet for å pumpe – på vei til en kroppsbyggerkonkurranse i Las Vegas. Hun er den ultimate amazonekvinnen i pastellfarget joggedress. Lou blir forelsket ved første blikk. De nyforelskede lesbene spinner inn i en destruktiv spiral, katalysert av et fatalt gaveskrin med rumenske anabole steroider – en del av gymmets spesialmeny – som Lou gir til Jackie som et slags sjekketriks. Det skulle hun ikke gjort…

Filmens mest slående kvalitet er Katy O’Brian i rollen som muskelkvinnen Jackie. Jeg ser hun har spilt i Mandalorian og noen andre superheltfilmer som sikkert mange har sett, men jeg følger jo ikke med på sånt i det hele tatt, så for meg er hun en ny opplevelse. Skuespillerinnen er tidligere bodybuilder, kampsportutøver (svart belte i hapkido) og politikvinne. Og her har hun altså fått en rolle som gir henne full uttelling for alle sine spesifikke kvalifikasjoner, det er som om rollen er skrevet for henne, det er som om hele filmen er konseptuert ut fra en våt drøm om Katy O’Brian. Den griper alle sjanser til å vise oss heite nærbilder av kroppen hennes, svulmende muskler. Hennes fysikk og tilstedeværelse er det vi blir sittende å gape av. 

Og så er det Kristen Stewart som, ved siden av naturfenomenet O’Brian, fremstår som den store skuespilleren. Det er Lou som er hovedpersonen, det er hennes perspektiv – vi forgaper oss i Jackie gjennom hennes øyne. Det er Stewarts finstemte fremstilling av den hengslete armhulehårete tomboyen med hockeysveis som sier at hun ikke har sovet på 3 dager – i kontrast til den grenseløse muskelkvinnen – som får oss til å heie på de to. For det er de to som er filmen, det er jo en slags forkvaklet kjærlighetshistorie som er kjernen, den svette, kåte, deliriske lesbeduoen. 

Handlingsforløpet de to forviller seg ut på er ellevilt, erotisk, obskønt og psykedelisk. Selve plottet er strengt tatt ganske enkle greier og kunne sikkert vært skrevet på baksiden av en serviett på en brun pub i New Mexico. Men det som gjør filmen til noe helt annet er de ville innfallene. Og en fryktløs vilje til å følge dem. For akkurat i det noir-tropene manifesterer seg og filmen står i fare for å bli noe vi har sett før, kan du være sikker på at den tar en bråsving ut i det ville vanvidd og viser deg noe du aldri hadde drømt om.

Galskapen utspiller seg i et filmatisk univers som er fullt av saftige karakterer og rik, tjukk atmosfære. Blod, svette, fittesaft og asfalt. Man kan kjenne lukten av Crater Gym og den er volatil. Filmen er forresten satt på 80-tallet, og det er lagt mye glede i periodeestetikken. Allerede i åpningssekvensen får vi miljøetablering, musikk og grafikk i en retro-stil som ikke er helt ulikt de kuleste greiene til Nicolas Winding Refn. Pastellfarget treningstøy, men ikke sånne glossy Olivia Newton-John-greier, her er alt utvasket, med bremsespor i undikken. Og nevnte jeg hockeysveisene? Her har man lagt stolthet i at hver karakter skal ha sin signatur-hockey som reflekterer hvem han/hun er. Summen av alt dette er en filmatisk steroidinjeksjon som får det til å dirre i mitt cinefile mellomgulv.

Det våknet noe i meg i løpet av denne filmen, som ikke inntreffer så ofte. Jeg ble en sånn fanboy som ser samme filmen om igjen dagen etter. Jeg måtte sjekke om førsteinntrykket stod seg. Eller kanskje det bare var fordi filmopplevelsen var så gledelig at jeg ville kjøre en gang til. To ganger på to dager, jeg gjorde det ofte på 90-tallet da jeg var en nyforelsket tenårings-filmnerd, men nå som jeg er gammel og desillusjonert må det noe helt spesielt til for å få meg der. Forrige gang må ha vært Aki Kaurismäkis Høstgule blader, og den endte opp på 2. plass på listen min over fjorårets beste filmer. Og allerede nå tror jeg at jeg kan konstatere, nei forresten, det er farlig å ta sånt på forskudd, men jeg kan våge å tillate meg å lansere en tentativ tese om at Love Lies Bleeding potensielt kan vise seg å være en av årets beste filmer. 

Some Young Punks Passion Has Red Lips

Til et såpass ellevilt show trenger vi en vin som tåler en støyt. I teorien kunne det funket bra med en zinfandel – signaturdruen for den kraftige, alkoholsterke amerikanske vinstilen. Men den druen er ikke særlig populær her i Nattverdens redaksjonslokaler. Den har en tendens til å bli plump og overdreven. Som for så vidt er egenskaper som ikke nødvendigvis er helt feil for en film som dette, men… Man vil jo også drikke noe som er godt? Hvorfor drikke zinfandel når man kan drikke syrah?

I syrah-hyllen lyste det mot meg en etikett som umiddelbart slo meg som riktig for filmen: en seksuelt suggestiv dame i retro-design. Hun står i døråpningen på en campingvogn og strutter og strekker hele den timeglassformede kroppen så det er like før klærne revner. Snusk er gøy. Some Young Punks i South Australia har spesialisert seg på fremoverlente viner med frekke etiketter, og denne heter Passion Has Red Lips. 

76% shiraz, 24% cabernet sauvignon. Saftig i anslaget, bra trøkk i midtpartiet med bløt frukt.  Lakrisrot i bassen. Litt lukket ved åpning, så sprett den gjerne tidlig på dagen, eller dagen før, og la den stå i kjøleskapet frem til filmstund. En vin som passer til grillmat; helst en tønnegrill på et suspekt bilopphuggeri i New Mexico eller Åsane.

Alain Graillot Crozes-Hermitage 2020

Da jeg så fiilmen for andre gang dagen etter tenkte jeg det kunne være interessant å se hva som skjedde hvis vi strakk oss litt høyere på vinen. Jeg holdt meg til syrah, for det føltes helt riktig, men siden jeg likte filmen så godt så fant jeg fram en ekte favoritt, for å potensielt løfte gjensynet til et mer høyverdig nivå.

Alain Graillot Crozes-Hermitage har mer av alt, og da mener jeg altså ikke bare at den har mer kraft, men også mer finesse og eleganse. En annen verden; etter den australske vinen er det her en opplevelse av at elementene kommer til live. Det er en helt annen presisjon. Letthet i bærfrukten og tyngde i gulvet. En flott råskap og krekling-kratt, i et blodutgytende uttrykk som komplimenterer filmen. 

Er det overkill? Sammenlignet med den rimelige australske vinen trekker jo denne mer oppmerksomhet til seg selv. Den krever litt mer av seeren/drikkeren fordi du må forholde deg til 2 ganske heftige sensoriske opplevelser på samme tid. Du må være på. Men hvis du er klar for dét, så gir det helt klart en vin- og filmopplevelse som når høyere opp mot de himmelske høyder.

• Love Lies Bleeding vises på Bergen Kino i 1 uke fra fredag 7. juni. Dette er en spesialvisning i forbindelse med Pride-feiringen.
• I Oslo vises den på Vega Scene i samarbeid med Oslo Pride.